Hei folkens,
Hvordan har uken deres vært? Jeg har i aller fall hatt en ganske grei uke, har fått gjort en del. Men jeg kjenner at nå blir det godt med helg! Jeg gleder meg til å kunne sove litt lenger og slappe litt mere av, selv om jeg har en del skole å gjøre til neste uke.
I dag så tenkte jeg å skrive litt om hvordan det har vært å vokse opp på en så liten plass, når jeg har så store drømmer. Det er litt morsomt å tenke på egentlig, at jeg egentlig kunne vært en helt annen person i dag om jeg hadde blitt påvirket av miljøet rundt meg. Jeg har jo selvfølgelig tatt vare på egenskapene som bygda har gikk meg opp gjennom årene. Men om du for første gang møter meg på gata, så er ikke "bøgda jente" det første du tenker om meg.

Å ha vokst opp på bygda har egentlig begrenset litt både mulighetene mine, utstrålingen min og det å føle at man passer inn. Ikke ta meg feil - jeg elsket det. Men når jeg gikk på en så liten skole, og bodde på en plass med så lite folk, så var det veldig enkelt å komme inn i den fellen der du ikke tørr å skille deg ut. Alle kjente hverandre og visste alt om alle. Det var jo oftes bare noe positivt, alle var en stor familie. Men det kunne også bli litt mye.
På ungdomsskolen var jeg ofte den som gikk med heler på skolen og pyntete klær. Alle gikk i joggebukser og kunne ikke brydd seg mindre, men jeg elsket å ordne meg. Jeg snakket alltid om fremtiden og ting jeg likte, men følte ikke helt at noen hørte på meg - på den virkelige meg. Jeg følte jeg bare var et ansikt, men ikke en sjel. Jeg var jo alltid med på alt, og hadde mye å snakke med alle om, og jeg var som oftes med på mye forskjellig. Jeg hadde bestevenner og vi hadde felles interesser. Jeg hadde det jo ikke alltid like lett gjennom oppveksten, det var jo ofte mye drama, utestenging osv. men det er ikke noe jeg har latt gå inn på meg, jeg føler det er en del av å vokste opp, kjenne på både vondt og godt. Det har ikke så mye makt over hvem jeg er nå og mitt selvbilde, men det har lært meg å vokse som person og forstå at ikke alle har det like lett og mange har mye vondt i seg. Men selv om jeg for det meste hadde det fint, så følte jeg meg ofte alene, da ingen var som meg, det var rart å være meg?



Når jeg skulle begynne på VGS så gledet jeg meg veldig. Jeg så for meg at i byen så ville det være flere jeg passet inn med. Og det var det jo også. Selvfølgelig så var det ikke mange mennesker å velge mellom her heller, men det var mange ulike mennesker som ga meg mye. Ikke minst de jeg gikk medier og kommunikasjon med, de forstod meg jo mye bedre. På skolen var jeg ikke den eneste som var glad i mote, jeg var ikke alene. Jeg føler jo ikke at jeg passer helt inn her heller, her er de veldig opptatt av ting som jeg ikke føler jeg får noe ut av. Så jeg gleder meg jo til jeg skal studere, og finne mennesker som er litt likere meg igjen. Men jeg er jo fortsatt utrolig glad i de jeg har rundt meg nå, og jeg kunne ikke ønsket meg bedre venner. Selv om sjelene våres er helt annerledes, så gir vi hverandre minner, dype samtaler og lykke<3
Noe jeg synes er morsomt da jeg snakker med vennene mine fra bygda, er at de alltid sier "du he nå blitt byjente no", men jeg har jo egentlig alltid vært det?
Vil du samarbeide med meg? Ikke nøl med å ta kontakt! email: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., Tlf: 97435364
Instagram: https://www.instagram.com/stephanylarosa/