"Never home, never lost".
Det er en setning som beskriver meg. Den første gangen jeg bare dro, reiste til et helt nytt land uten å vite hva som ventet meg - da følte jeg meg lykkelig. Vandre rundt i nye gater, bli kjent med en ny kultur og konstant ta i mot nye inntrykk og ny lærdom. Helt alene, men jeg følte meg så hjemme.
Jeg føler meg hjemme når jeg følger drømmene mine, reiser og vet at akkurat nå - så ville jeg aldri valgt å ha vært en annen plass. Å vite at jeg ikke kaster bort tid, men jeg lærer, opplever og jobber hardt. Jeg møter nye mennesker og kjenner på følelsen av at det alltid er nye muligheter. Det er alltid mer liv, det er aldri for sent å dra. Verden er så stor. Man setter grenser for seg selv i sitt eget hode, og du er din verste fiende. Ikke vær slem mot deg selv. Det er så mye mer som er mulig.
Jeg føler meg hjemme når jeg er rundt mennesker som får meg til å føle meg trygg, og som får fram det beste i meg. Det har aldri handlet om et spesielt hus for meg, det har alltid handlet om følelser. Å være hjemme handler om å føle seg trygg, å være seg selv og puste ut.
Det gjør jeg like mye når jeg er med mine nærmeste, som når jeg er alene i et ukjent land. Er ikke det litt rart? Kanskje, kanskje ikke. Jeg har lært meg å føle meg hjemme helt alene også. Jeg føler meg hjemme fordi jeg gjør det som gjør meg aller mest lykkelig. Jeg kan puste ut og vite at jeg gjør noe som kjennes helt riktig.
Her er jeg foran en del av et maleri fra UpNorth Festival - som er en reisende kunst festival som fokuserer på urban art. Så mye fint rundt om i Bodø sentrum. Dette maleriet er gjort av Rustam Qbic.