Pen er ikke pen nok - Et oppgjør med forventninger til utseendet

Når er godt godt nok?

Å være en kvinne er noen ganger som å opptre for et utakknemlig publikum. Fordi som en kvinne blir man kondisjonert til å gjøre seg så liten som mulig.

Man skal være pen, men ikke for pen. Tynn, men ikke for tynn. Smart, men ikke vise det eller overskinne noen. Man skal ikke gjøre for mye ut av seg selv, samtidig som man skulle kunne stå opp for seg selv.

Når skal en kvinne bare få lov til å gjøre seg så stor som mulig uten at det er kritikkverdig?

Jeg kan endre alt ved meg selv, og likevel vil det ikke være godt nok. Man kan stirre seg helt gul og blå i speilet, og likevel finne feil.

Jeg kan gå ned i vekt, gjøre korrigeringer, bruke sminke, hår og alle mulige verktøy. Resultatet vil likevel ikke tilfredsstille alle.

Alle disse forventingene, om hva jeg burde være. Alle forventingene om hvordan en Miss Norway finalist burde se ut. Alle forventninger til alle kvinner i alle mulige områder i samfunnet.

Jeg er jo bare vanlig. Men hva ellers skulle jeg vært? En alien? Hadde man vært for tilgjort og hadde det også vært et problem.

Jeg vet jo skjønnhet ikke er min mangel. Jeg er fornøyd med meg selv. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvordan jeg ønsker å presentere meg selv.

Likevel er jeg noen ganger skyldig i å bli fanget i det evigvarende kappløpet om å tilpasse meg standarden til hva samfunnet anser som skjønnhet. Hvis man bare går ned nok vekt. Hvis man bare trener nok. Hvis man bare kjøper nok klær. Hvis man bare gjør dette med håret. Det er som om man alltid er på randen til gjennombrudd til å føle seg god nok.

Det er jo sant at sammenligning er gledens tyv. Men hvilket ideal er det man egentlig prøver å måle seg opp til? Hvem er denne ideelle kvinnen?

Den ideelle kvinnen er jo faktisk deg.

Du eksisterer ikke for å tilfredsstille alle andre, du eksisterer for å være deg selv.

Kanskje reisen ikke handler om å forbedre deg selv, men å finne deg selv. Hva som gjør deg lykkelig, hva som gir deg fred, hva som får deg til å vokse.

Det var her min største støttespiller som hjelper meg med å kreativ utfordre meg selv, lærte meg noe veldig nyttig. Det var en periode jeg var så fokusert på hva jeg manglet og ikke fikk til, at jeg ikke så hvilken vei jeg skulle ta. Jeg lærte meg å lukke øynene og virkelig se inn. At hvis jeg strippet bort alt av inntrykk, forventninger og sammenligninger og lukket øynene og gikk inn porten, hva så jeg? Jeg så hva jeg virkelig ønsket meg.

Derfor skal man stole på sitt indre selv.

Inntrykk er bra, det kan inspirere, men det kan også forurense.

Dette er hvorfor jeg kler meg eksakt slik jeg vil uten bekymring for hva andre tenker, hvorfor jeg høylytt viser interessene mine uten frykt for å bli dømt og bruker stemmen min til saker som er viktig for meg uten frykt for reaksjonene.

Jeg ønsker å være meg selv. Jeg kan ikke være perfekt, men jeg kan være autentisk.

Og det er ikke sånn at skjønnhet og god personlighet ikke er noe som kan ko-eksistere. Vi burde faktisk feire at vi kvinner er vakre, smarte og gode, alt på en gang.

La oss heller se på alt vi har og dyrke det, istedenfor våre mangler.

Så ikke glem du er mer enn bra nok, ingen andre kan definere deg, og hvis du har glemt det, så er det bare å reise deg opp igjen og rette på kronen. For vi alle er dronninger som styrer over vår egen hage. Gro det du ønsker og ha tillit til at det vil vokse♥

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?