fbpx

Å hjelpe andre ved å være seg selv.

Å hjelpe andre ved å være seg selv.

 

Hei igjen! 

 

 

Nå nærmer finale-uttaket seg med stormskritt, og jeg er utrolig spent! Jeg er veldig stolt over å ha kommet så langt som jeg allerede har gjort, men håper selvfølgelig jeg er en av de heldige som går videre til finalen. Uansett hvordan det går så er jeg veldig fornøyd med innsatsen min så langt, og jeg har vokst utrolig mye på denne reisen. Jeg har lært mye og  er veldig klar for å lære mer. Gleder meg mye til veien videre. Jeg håper som sagt at innsatsen min kan ta meg helt til topps, både i konkurransen og utenfor :) 

 

 

For snart to uker siden la jeg ut et innlegg her på bloggen, hvor jeg skrev om psykiske lidelser og hvordan det er å leve med det. Jeg var litt usikker på om jeg skulle legge det ut eller ikke. Men etter en del tenking frem og tilbake, så kom jeg frem til at jeg ikke har noe å tape ved å legge det ut. Bare noen få timer etter jeg la det ut så strømmet tilbakemeldingene inn! Herregud så utrolig mange fantastiske mennesker det finnes der ute. Jeg fikk så mange gode og støttende tilbakemeldinger. Flere delte innlegget mitt, og mange sendte meg melding og takket for at jeg var så åpen. I ettertid så har noen sendt meg melding og sagt mitt innlegget har hjulpet dem til å tørre å være åpen om ting til folk rundt seg. Jeg er så glad for at jeg har klart å snu motgangen min til en styrke. En styrke jeg kan bruke til noe bra og hjelpe andre. Det gir meg utrolig stor motivasjon å vite at min åpenhet hjelper andre som sliter. Motivasjon til å kjempe videre. 

 

 

Noen dager etter at jeg la ut blogginnlegget så fikk jeg kontakt med «Vårt Oslo», en lokal avis for Oslo. De likte blogginnlegget mitt så godt at de tilbydde meg en fast kommentar i avisen deres!! Jeg ble utrolig overrasket og veldig glad. Jeg har alltid likt å skrive, og føler jeg best klarer å uttrykke meg når jeg kan skrive det ned. Selvfølgelig takket jeg ja til å ha en fast kommentar hos dem. De kommer også til å poste blogginnlegget mitt i avisen i nærmeste fremtid. Det er jeg utrolig takknemmelig og glad for! Jeg tenker som så, at jo flere som får muligheten til å lese innlegget, jo flere har jeg muligheten til å hjelpe :)

 

 

Forrige uke gikk med til filming for presentasjons-videoen min. Nå er det bare redigering som gjenstår og jeg gleder meg utrolig mye til å vise dere det ferdige resultatet. Vi fikk også tid til å ta noen bilder i løpet av helgen, som du kan se resultatet av nedenfor.

 

Foto: Pernille Wester

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Følg meg gjerne på Instagram & Facebook for flere oppdateringer :) 

 

Instagram: https://www.instagram.com/elimarie90/

 

Facebook:  https://www.facebook.com/elimarie.missnorway/

 

 

1394 Hits

FULL GASS

FULL GASS

Foto: Ketil Sætnan

 

 

Heisann! 

 

Håper dere har hatt en bra helg? Det har i alle fall jeg hatt! Det er lenge siden jeg har hatt en såpass avslappende og rolig helg. Det var utrolig deilig å ikke ha noen avtaler, bare slappe helt av og ladet batteriene for uka som kommer. Dagene går utrolig fort og jeg skjønner nesten ikke hvor tiden blir av. 

 

 

I går var jeg hos Røde Kors sin besøkstjeneste, fordi jeg har nemlig bestemt meg for å bli besøksvenn! Jeg syntes det er utrolig givende å bruke min tid til å hjelpe andre og kunne gjør deres hverdag litt lettere. Det er veldig mange ensomme mennesker som sitter alene dag etter dag, uten å ha noen å snakke med. Jeg syntes det er utrolig trist at det er slik, og siden jeg har muligheten til å hjelpe så gjør jeg selvfølgelig det. Man kan ikke hjelpe alle, men tenk hvor utrolig stor betydning det har for den ene personen du besøker og tilbringer tid med. Jeg starter på kurs allerede neste uke, og er ferdig «utdannet» besøksvenn i midten av april. Frem til jeg er ferdig med de obligatoriske kursene så skal jeg jobbe som frivillig på et sted som heter Nabokafè. Dette er en kafè som er åpen for alle, men den blir mest besøkt av folk som ellers ikke kommer seg så mye ut i hverdagen på andre aktiviteter. Her starter jeg å jobbe som frivillig i starten av april, jeg gleder meg :) 

 

 

Jeg er i full gang med presentasjons-videoen som skal leveres i slutten av måneden. Med tanke på at det ferdige resultatet ikke skal være lengre enn to minutter, så skulle man tro at det ikke tok så lang tid å lage videoen. Men det er helt feil, det tar faktisk utrolig mye tid og jobbing. Alt fra planlegging, reising, styling, filming, gjennomgang og til slutt klipping og redigering. Jeg har holdt på med filmen i flere uker og jeg er enda ikke helt ferdig, hehe. Heldigvis har jeg veldig kreative og flinke folk rundt meg, som hjelper meg med alt mulig. Jeg er ubeskrivelig takknemmelig, og har aldri i hele mitt liv fått så utrolig mye støtte og hjelp til ting som jeg har fått i det siste. Jeg blir helt rørt av all hjelpen og snillheten til folk!

 

Planen for resten av uken er i hovedsak filming og planlegging, men jeg har avtalt en liten fotoshoot og et par møter også, så regner med at denne uken kommer til å gå like fort som den forrige. Gleder meg utrolig til tiden fremover, men gleder ekstra mye til å se det ferdige resultatet :-D

 

 

Vi snakkes <3 

 

 

1305 Hits

Er jeg god nok?

Er jeg god nok?

Foto: Hallgeir Nielsen

 

 

 

Jeg har slitt mye med dårlig selvbilde før, og det henger fortsatt litt igjen dessverre. Jeg jobber konstant hver dag for å få de negative tankene ut av hodet, men ting tar tid. Ting som andre tar som en selvfølge kan for meg være veldig krevende å gjennomføre. 

 

 

Jeg ble mye mobbet på grunnskolen, av både elever og lærere. Folk kunne finne på å mobbe meg for alt mulig. Alt fra at jeg var for tynn til at jeg ikke klarte å uttale ord riktig. Når jeg startet i tiende klasse og vi skulle søke oss inn på videregående skole, var det kun en ting som stod i hodet mitt. «Nå kunne jeg endelig komme meg bort fra det jeg hadde opplevd og starte på nytt». Jeg søkte derfor på en skole som var såpass langt unna bostedet mitt, slik at jeg fikk plass på internatet. Nå skulle jeg glemme all mobbingen og få en helt ny start. Den gang ei… 

 

 

 

Jeg flyttet til den nye skolen og gledet meg til å få nye venner. Men etter noen uker kjente jeg at det var noe som ikke helt stemte. Jeg turte nesten ikke å snakke med noen, jeg følte meg sikkelig utilpass og jeg ble fryst ut av de andre i klassen fordi jeg ikke hadde de samme interessene som dem. Til slutt ble det så ille at jeg alltid satt meg bakerst i klasserommet og passet på å ikke møte blikkene til de andre i klassen. Det verste av alt var når det ringte ut til lunsj. De andre elevene gledet seg til lunsj for da kunne de være sosiale og sitte i kantina å snakke med hverandre. For meg var dette det verste tidspunktet på dagen. Jeg gikk til kantina for å kjøpe lunsj, for så å gå på rommet mitt for å spise den. Alene… Dette var selvfølgelig ikke det jeg ønsket, men jeg følte det var den eneste muligheten min når angsten var på sitt verste. 

 

Tankene surret og dagene gikk. Jeg prøvde å holde ut så lenge jeg kunne, men til slutt ble det så ille at jeg ikke klarte å komme meg til timene. Det eneste lyspunktet jeg hadde i løpet av dagen var kaninene mine som jeg var så heldig å ha i nærheten av skolen. Når jeg var sammen med dem så klarte jeg å slappe helt av og bare være meg. Uten noen forventninger eller at noen snakket bak ryggen min. Jeg tenkte mye frem og tilbake på hva jeg skulle gjøre, men bestemte meg til slutt for å bytte skole. Jeg trodde at alt skulle bli så mye bedre hvis jeg kom til en ny skole og kunne få en ny start. Da kunne jeg prøve enda hardere for å bli kjent med noen og snakke med folk. Jeg forstod ikke da at det var angst jeg slet med, men trodde det var jeg som ikke hadde prøvd nok og latt ting gå for langt. Jeg hadde vært så mye borte fra timene, at det til slutt ble direkte flaut og ubehagelig å møte folk fra klassen på internatet eller under felles middagen på kvelden. Det hele endte med at jeg byttet skole og flyttet til et nytt internat i Østfold. 

 

Det gikk overraskende bra i starten og jeg fikk meg ei venninne som jeg hadde det mye moro med. Men hun sluttet etterhvert på skolen og da hadde jeg plutselig ingen. Igjen… Det ble akkurat slik det var på den forrige skolen. Jeg datt lenger og lenger ned i et sort hull, som det føltes umulig å komme seg opp av. Jeg ble så psykisk syk at kroppen min sluttet å fungere normalt og jeg ble fysisk syk. Etter noen få måneder på den nye skolen så klarte jeg ikke å holde ut mer. Jeg ringte til mamma med masse tårer i øynene, og fortalte at jeg ikke klarte mer. Hun kom dagen etterpå og hentet meg. 

 

 

Jeg ble sakte men sikkert bedre, for nå var jeg hjemme igjen hos mamma og ting var trygt og godt. 

 

 

I årene som gikk så prøvde jeg å starte på skolen igjen. Fant ut at det ikke var riktig linje for meg, og fant meg ikke helt til rette. Året etterpå startet jeg nok en gang første året på videregående. Når jeg egentlig skulle gå i tredje klasse på videregående så gikk jeg i første. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde fått plass på den linjen, men samtidig gikk jeg hele tiden med en følelse av nederlag og skuffelse inni meg. Jeg prøvde hele tiden å tenke på at faktisk JEG hadde kommet inn på teaterlinja. Jeg prøvde å være stolt, men tanken på at folk snakket om meg og lo av meg, fordi jeg gikk i klasse med de som var to år yngre enn meg ødela mye av gleden. Nå var det sikkert ikke slik at de faktisk snakket nedlatende om meg og lo av meg, men det er denne følelsen man ofte får når man sliter med angst. Jeg klarte å presse meg igjennom hele året og fikk det faktisk godkjent. Så vidt. Jeg hadde vært mye borte fra skolen, og slet mye med søvn i denne perioden så jeg kom ofte for sent til timene. 

 

 

 

Jeg var sliten og lei av å gå rundt å ha det slik. Jeg trengte en sikkelig forandring, og ville oppleve noe helt nytt som kunne hjelpe meg med å se litt annerledes på livet. Jeg surfa mye på nettet og ringte litt rundt. Til slutt kom jeg over «et annerledes skoleår i utlandet». Jeg og mamma booket et møte med en av de som jobbet i byrået, og han fortalte oss om de forskjellige mulighetene. Valget endte tilslutt på Honolulu i Hawaii. Mamma og pappa pratet sammen og jeg fikk den gledelige beskjeden; du skal til Hawaii! Herregud, jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Jeg ble så utrolig glad og spent. Når jeg dro fra Norge var engelsken min helt ubrukelig. Jeg fikk en toer i engelsk på skolen, så jeg viste at det kom til å bli en stor utfordring for meg. Men jeg følte med hele mitt hjerte at å dra til Hawaii var det eneste riktig for meg. Noen måneder etterpå så dro jeg. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var det beste året i livet mitt. Jeg aner ikke hvorfor, men mye av både angsten og depresjonen uteble den tiden jeg var på Hawaii. Jeg klarte endelig å slappe litt av og ikke tenke så mye. Før jeg dro hjem til Norge så var jeg noen måneder på Malta. 

 

 

 

Fra det året jeg fylte 21 år ble ting sakte men sikkert verre. Angsten og depresjonen ble til slutt to ting som styrte hele livet mitt. Alt gikk bare rundt i en ond sirkel. Livet føltes meningsløst og håpløst. Det er veldig vanskelig å forklare, men noen ganger føltes livet mitt ut som et tog som bare gikk og gikk, og som jeg ikke kunne hoppe av. Til slutt var jeg så sliten av alt sammen at jeg nesten ikke kunne tenke klart. Det vanskeligste av alt var å få folk til å forstå hvordan jeg hadde det. 

Etter mye jobbing med tenkemåter, psykolog, veldig god hjelp fra familie og venner så klarte jeg endelig å se et lite lys i tunellen. Det var nå den virkelig jobben med å bli bedre startet. Jeg måtte legge om hele livsstilen min og finne nye måter å takle problemene mine på. Det ble mye hardere enn jeg klarer å forklare, men jeg gav aldri opp. Jeg nektet å miste håpet. Tanken på å gi opp og ende tilbake der jeg var før, gjorde at jeg fortsatte å jobbe meg igjennom det som var vondt og ubehagelig. Det er først når man godtar problemene sine og virkelig jobber med dem, at man klarer å bli kvitt dem. Problemene forsvinner kanskje ikke helt, men man klarer i det minste å finne metoder å takle dem på. 

 

 

 

Selv om jeg i dag fortsatt sliter med angst, så har jeg kommet en lang vei fra der jeg var for bare noen år siden. Jeg er utrolig stolt av meg selv, og ubeskrivelig takknemmelig for alle folkene som har stilt opp for meg og hjulpet meg i gjennom de tøffeste periodene. Det var ofte jeg følte meg ensom og alene om å ha det slik jeg hadde det. Det var ikke normalt eller greit å snakke om psykiske problemer. Det var noen man skulle holde for seg selv og ikke snakke med andre om. Jeg syntes det er utrolig trist at det sitter noen der ute akkurat nå å føler eller tenker det jeg en gang gjorde. Folk legger ut masse bilder på sosiale medier av alle de hyggelige og morsomme tingene de gjør hele tiden. Man skal fremstå som at man har det perfekte liv og at man alltid har det bra. Sannheten er at det er utrolig mange som sliter i hverdagen med både angst og depresjoner. Men dette er det ingen som snakker om. Hvorfor er det slik? 

 

 

Jeg håper at ting blir annerledes i fremtiden og at det blir mer åpenhet rundt psykiske sykdommer. Det er faktisk ikke så uvanlig som man kanskje tror. 

 

 

Noen ganger skulle jeg ønske at det var noe fysisk jeg slet med, som folk faktisk kan se. Da får man med en gang mye mer forståelse, og man må ikke hele tiden beklage seg og forklare til folk hvorfor man er som man er. Bare det å gå på butikken kan være et mareritt hvis man sliter med angst. Det er ofte man ikke klarer å komme lenger enn til dørkarmen hjemme. Ja, jeg vet det høres helt sinnsykt ut og noen tenker sikkert at det «bare er å ta seg sammen». Hadde det vært så enkelt så hadde det vært en drøm. Men det er det dessverre ikke… Før man dømmer noen og ber de «ta seg sammen» så burde de prøve å gå en dag i personen sine sko. Kjenne på kroppen hva angsten gjør med en. For det er faktisk ikke bare i hodet angsten sitter, den sitter i hele kroppen når den først kommer.

 

 

Hvis man sliter med depresjon, så kan en såpass enkel ting som å stå opp om morgenen for å ta seg en dusj være nærmest som å løpe et maraton. Ting som å spise, snakke i telefonen og komme seg ut av hjemmet i hverdagen, er små ting som folk ser på som en selvfølge at man skal klare. Men når man dag etter dag går rundt med et konstant negativt tankekjør i hodet, kan disse tingene virke uutholdelige og man har rett og slett ikke energi til overs. All energi blir sugd ut av deg, og livet føles til slutt håpløst. Ting man før elsket å gjøre, og alle gleder man hadde i livet føles så fjernt. Man klarer kun å se mørkt på fremtiden og det eneste man vil er å ligge på et mørkt kaldt rom. Når man har havnet så langt nede, er det utrolig vanskelig å komme opp igjen hvis man ikke har flinke folk rundt seg. Får man ikke hjelp i tide kan det være for sent. Mange får dessverre ikke den hjelpen de trenger før det er gått for langt. Jeg har selv opplevd å være langt nede, men jeg var utrolig heldig å fikk den hjelpen jeg trengte for å komme meg opp igjen. Hadde det ikke vært for at jeg har en mor som virkelig stilte opp, og aldri ga opp håpet, så hadde jeg kanskje vært en del av den statistikken… Men hva med de som ikke er like heldig som meg? 

 

 

 

Jeg har mange hjertesaker som er viktige for meg, og som jeg ønsker mer åpenhet rundt. Psykiske sykdommer er en av dem. Selvfølgelig har jeg tenkt mye frem og tilbake om jeg skal dele min historie så åpent som jeg gjør nå. Men om jeg ønsker en forandring og vil «ufarliggjøre» nettopp det å være åpen om psykiske sykdommer så må jeg først starte med meg selv. Nå som jeg har fått en stemme i samfunnet som jeg kan bruke, så velger jeg å stå frem og fortelle ting akkurat som de er. Hvem vet, kanskje nettopp mitt blogginnlegg gjør at personen som leser det faktisk tør å snakke med noen om problemene sine før det går for langt. Jeg håper av hele mitt hjerte at min historie kan hjelpe folk til å ikke føle seg alene om å slite. Men også at man faktisk kan lære seg måter å takle psykiske sykdommer på, slik at man nesten kan leve et tilnærmet normalt liv. Det er bare viktig å huske på å aldri gi opp håpet, uansett hvor dårlig dag man har. Jeg vet at det er lett å si det, men det er faktisk helt sant.

 

 

 

 

 

2921 Hits

Walk that walk

Walk that walk

Foto: Christina Waage.

 

 

På lørdag var jeg og de andre missene på Catwalk-kurs i Oslo. 

 

Når jeg våknet på lørdag morgen så var jeg i sikkelig dårlig form. Vondt i hele kroppen, kvalm og svimmel. Heldigvis så ble formen bedre utover dagen så jeg fikk med meg mesteparten av kurset. Var sikkelig redd for at formen ikke skulle bli bedre, men så sta som jeg er så var jeg innstilt på at formen ikke skulle ødlegge for meg.

 

Vi lærte hvordan vi skal bevege oss på en catwalk, posering og turnteknikker. Det er utrolig mye å tenke på når man skal gå pent på en catwalk. De to tingene jeg syntes var vanskeligst var å smile hele tiden og passe på å ikke bruke for lange steg. Jeg har aldri gått på catwalk før, og har heller ikke gått så mye i høyhelte sko før så det ble en sikkelig utfordring for meg. Men vi hadde to utrolig flinke coacher som gav ærlige og gode tilbakemeldinger, så føler jeg virkelig fikk fremgang i løpet av dagen. Vi fikk også hilse på Fred Hamelten, som er hoveddommeren i Miss Norway. Han var veldig hyggelig og gav oss også noen tips som kan komme godt med på veien videre i konkurransen. 

 

Nå har jeg endelig fått kjøpt meg høyhelte sko med tynn hel, så i ukene fremover så skal jeg ta øvingen et steg videre. Jeg har fortsatt en lang vei å gå for å få til en perfekt catwalk, men jo mer man øver jo bedre blir man! Så akkurat nå sitter jeg med høyhelte sko på bena og skal gå meg en liten runde etterpå. 

 

Vil bruke anledningen til å takke Christina og Klara for et utrolig lærerikt og morsomt kurs. Dere er utrolig flinke, og jeg har lært mye som jeg kommer til å få bruk for i tiden fremover.

 

 

Bilder er tatt av Christina Waage:

 

  

 

 

 

 

 

Hoveddommer Fred Hamelten, meg og vinner av Miss Norway 2016 Christina Waage.

 

 

 

Alle som deltok på kurset: 

 

 

1450 Hits

En hårete opplevelse

En hårete opplevelse

 

God kveld :) 

 

Mandag og tirsdag denne uken var to ganske hårete dager. Jeg var nemlig hårmodell for Goldwell på Skøyen. Jeg møtte opp mandag morgen for å farge håret. Det ble litt av et prosjekt. Håret mitt er veldig stritt og tar ikke farge så lett, så de måtte farge det flere ganger. Men vi fikk til slutt et veldig bra resultat og jeg er kjempe fornøyd!

 

 

Før farge og makeup

 

Etter farge og makeup

 

 

Tirsdag var det klart for show. Vi møtte opp klokken 11.00. Jeg tenkte at jeg skulle få tid til å blogge litt i pausene men tiden gikk så utrolig fort, så det ble det dessverre ikke noe tid til. Men vi fikk derimot masse tid til å sosialisere med de andre modellene før vi skulle prøve klær, sminke oss og style håret. De hadde leid inn en veldig dyktig makeup-artist som la utrolig flott makeup på alle sammen. Det var fem modeller fra Miss Norway og fem fra et modellbyrå. Alle var utrolig hyggelige og jeg gleder meg til å møte flere av dem igjen på catwalk kurset førstkommende lørdag :)

 

 

Slik ble håret mitt etter det var stylet. MYE HÅR, hehe. 

 

 

Det ble selvfølgelig noe venting, så da fikk jeg tid til å knipse noen bilder:

 

 

 

 

 

Jeg må benytte anledningen til å skryte litt av folkene som jobber hos Goldwell. De er utrolig dyktige i det dem gjør og resultatet på alle modellene bra utrolig bra. Jeg føler meg veldig heldig som fikk lov til å stille som modell for dem, og håper virkelig jeg får muligheten til det igjen. Tusen takk for to utrolig lærerike og morsomme dager! 

 

 

   

2070 Hits

Oppdatering ++

Oppdatering ++

Foto: Ketil Sætnan

 

 

GRATULERER MED DAGEN TIL  ALLE KVINNER! 

 

Vi er kommet en lang vei i likestillingen og ting går stadig fremover. Jeg er utrolig stolt av å være kvinne, og kjempe for at alle skal ha like rettigheter. En ting jeg syntes vi kvinner må bli flinkere til er å løfte hverandre opp, ikke slenge dritt eller prøve å ødlegge for hverandre. Ikke la misunnelse ødelegge, vi er så mye bedre enn det! Vi må bli flinkere til å rose hverandre og unne andre lykke. Jeg skal ikke gå for mye inn på det akkurat nå, men følte jeg måtte få sagt det. Vi er alle like mye verdt, og hvis man jobber hardt nok så kan man få til det man vil.

 

 

Nå er det en stund siden sist, så jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere litt på hva jeg gjorde forrige uke.

 

Mandag snakket jeg med en journalist fra Eidsvoll Ullensaker Blad ang dramaet som har vært i det siste i forbindelse med spillselskapet  Coolbet. Når jeg fikk vite at det var et spillselskap som har satt odds på  deltagerene i Miss Norway så viste jeg ikke om jeg skulle gråte eller le. Jeg syntes hele greia bare er tragisk. Jeg kjenner personlig til flere som sliter med spillavhengighet, og syntes det da er veldig leit at Miss Norway skal bli forbundet med spilling. Miss Norway handler om så mye mer enn kun å se bra ut på bilder. Det handler minst like mye om hvilke verdier vi har og hva vi står for. Hvordan vi er som personer og at vi er gode rollemodeller. Jeg håper virkelig ikke at folk kaster bort tid eller penger på å sette odds på oss. Bruk heller tiden og pengene deres på å hjelpe andre som trenger det. Det finnes utrolig mange veldedige organisasjoner som trenger fler frivillige, så hvorfor ikke heller bruke tiden din på dem? Vi har null behov for at mennesker som verken kjenner oss eller vet hva vi står for skal sitte å bedømme oss kun utifra noen bilder. Link til avisartikkelen: 

 

http://www.eub.no/kultur/spillselskap-tilbyr-odds-pa-miss-norway-det-liker-semifinalist-eli-marie-almeli-darlig

 

 

Onsdag var jeg på photoshoot i Eidsvoll Verk. Jeg var så heldig å få til en shoot med Hallgeir Nielsen. Han er utrolig dyktig og jeg syntes vi fikk en god kjemi. Det var ekstra morsomt fordi han hadde flere forskjellige bakgrunner som vi kunne bruke. Jeg har kun tatt studio bilder på hvit og grå bakgrunn før, så det var utrolig gøy å få prøve noe nytt. Jeg føler jeg blir mer og mer avslappet foran kameraet, og ser virkelig fremgang i resultatet. Her er et lite utvalg av bildene som ble tatt:  

 

   

 

 

 

Fredag fikk jeg besøk av en venn som jobber i Radio Nova. Vi laget en podcast som blir lagt ut på nett om noen uker. Vi fokuserte på en av hjertesakene mine i samtalen, nemlig dyrevern og dyrerettigheter. Jeg er så utrolig glad for at jeg kan bruke stemmen min og tiden min på å fremme noe som er bra for de som står mitt hjerte nærmest, altså dyrene! Jeg gleder meg utrolig mye til å høre hvordan det ble og vise det til dere :) 

1451 Hits
Påmelding for 2025

Meld deg på 2025-sesongen av Miss Norway. Vi gleder oss til å se deg i konkurransen!

Det som skjer nå er fortløpende uttak. Gitt at bilder og informasjon er på plass, blir du invitert til obligatorisk introduksjonskurs på høsten og vinteren. Det er lurt å følge med på årets vinnere og nye deltagere, for å lære hva konkurransen går ut på. Vi gleder oss til å se din påmelding!

Trykk her for mer informasjon og påmelding

Beste hilsener fra Miss Norway

Logg inn

Meld deg på