Som de fleste sikkert har fått med seg så er en av hjertesakene mine dyrevern og rettferdighet for alle dyr. Dette er noe jeg bruker mye tid på og virkelig brenner for. En venninne av meg har nettopp opprettet facebook-gruppen «JUSTICE RESCUE», med nettopp det formål om å hjelpe dyr i forskjellige land. Vi trenger mange flere medlemmer som er villige til å gi litt av sin tid for å hjelpe dyr i nød. Det er så ufattelig mange dyr som lider! La oss stå sammen og gjøre verden til et litt bedre sted for dyrene.

Akkurat nå er Jeanette og Soran på et shelter som heter Animal Wellfear, som drives av Marc Ching. Shelteret ligger i Kina, i en by som heter Changsha. De frivillige og organisasjonen har klart å redde nesten 1000 dyr fra Dog Meat Festival som pågår akkurat nå. Alle hundene som er reddet er på shelteret og trenger mye pleie. De er utsatt for brutal mishandling, og bare i dag har 13 dyr dødd som følge av skadene mennesker har utsatt dem for!! Det er sårt behov for flere frivillige som kan hjelpe dyrene på shelteret og donasjoner for å kunne fortsette det utrolige arbeidet de frivillige gjør der nede. Penger som blir donert vil bli brukt på medisiner, veterinær, utstyr, tepper, flåttmiddel, ormekurbehandling, mat, bur osv…!

Vær så snill å hjelp til med det du kan! Hundene trenger din hjelp, og de trenger den nå! Om du ikke har tid eller mulighet til å dra til Kina for å hjelpe hundene så doner et lite beløp. Alle donasjoner hjelper, om så det bare er 10, 20 eller 50 kr!! Det er så utrolig mange dyr, så det er viktig at så mange som mulig hjelper til med det de kan <3 

Jeanette og Soran er i Kina frem til Søndag. Donasjoner kan vipses til dette nr: 467 61 664, merk donasjonen med JUSTICE RESCUE! 

Har du spørsmål eller mulighet til å hjelpe dyrene ved å være frivillig? Kontakt Pia Johanne Lutro på facebook eller mobil nr: 920 32 666.

Følg Facebook siden «JUSTICE RESCUE» for flere oppdateringer om det fantastiske arbeidet medlemmene der gjør for dyrene! Direkte link: https://www.facebook.com/groups/1904606336443984/?fref=ts

Vi lever i en veldig urettferdig verden, og ufattelig mange dyr lider som følge av mennesker sine handlinger. Heldigvis er vi mange som ser at dette er feil og gjør noe med det! Vil du gjøre verden til et litt bedre sted for dyrene? Nå har du sjansen. Del gjerne dette blogginnlegget med alle du kjenner!

Hvordan er det å leve med ADHD/ADD?

Jeg pleier å forklare det på denne måten; Alt du føler, føler jeg dobbelt så sterkt. Når jeg blir glad ser jeg tusen stjerner, men når jeg blir trist knuser hjertet mitt i tusen biter. Når jeg blir sint så blir jeg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men når jeg elsker så elsker jeg av hele mitt hjerte.
Følelsene er noe som ikke går an å kontrollere, og plutselig kan jeg finne på å gjøre eller si ting uten å tenke godt nok i gjennom det først.

Jeg ser på ADHD som min beste venn og min verste fiende.

Helt siden jeg var en liten jente så har jeg alltid hatt utrolig mye energi. Veldig mye humørsvingninger og klarte aldri å sitte stille i mer enn to sekunder. Jeg sleit utrolig mye med å følge med på skolen og gikk ofte fort lei av ting. Jeg kunne få anfall og klikke av små ting som egentlig ikke var noe å klikke av. Jeg følte ofte jeg ikke ble hørt, så jeg brukte høy stemme og var bråkete. Jeg ble veldig ofte bedt om å sitte stille, og jeg fikk kjeft hvis jeg snakket. Jeg skammet meg hele skolegangen min for hvordan jeg var, og det største ønsket mitt var å kunne være litt mer som de andre.

Mattetimene var det verste av alt. I tillegg til at jeg slet veldig med å konsentrere meg, så slet jeg også med noe som heter Dyskalkuli. Uansett hvor mange ganger jeg satt å pugget hvordan en brøk skulle regnes så satt det seg ikke i hodet. Det endte med at jeg satt å rakk opp hånden «hele tiden» for å få hjelp. Jeg klarte ikke å løse mattestykkene på egenhånd, selv om læreren hadde vist meg tusen ganger hvordan det skulle gjøres. Det var utrolig flaut, og jeg skammet meg veldig mye. Her burde læreren grepet inn og vist forståelse. Men det skjedde dessverre ikke…

Det som skjedde var at læreren ble så lei av at jeg rakk opp hånden hele tiden, at h*n overså meg totalt. Det var som å få et hardt slag i magen. Jeg ville virkelig lære, og jeg prøvde virkelig å forstå. Det største ønsket jeg hadde var å få minst en treer på en prøve, så mamma og pappa kunne være stolt av meg.

Jeg var den som satt helt fra start til slutt når vi hadde prøver på skolen, men fikk aldri noe mer enn en toer.. «Karakterer er ikke alt», tenker kanskje du. Men når man har sittet dag inn og dag ut med å pugge til den ene prøven, så blir man veldig lei seg når man føler man ikke får noe igjen for det. Ikke engang ros fikk jeg av læreren for innsatsen min. Jeg husker det som det var i går, og tårene presser på her jeg sitter å skriver. Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg. Jeg satt ofte med hendene for ørene og nesa langt ned i boka for å klare å fokusere.

Jeg husker spesielt en gang da vi hadde engelsk tentamen på skolen.
Jeg leste og leste, prøvde virkelig å forstå sammenhengen i teksten. Men det var akkurat som ordene ikke hadde noen mening. Noen få ganger klarte jeg faktisk å fokusere, men da ble konsentrasjonen min brutt av lyden fra en stol som ble flyttet på eller noen som hostet. Hver gang jeg klarte å fokusere så ble konsentrasjonen min brutt bare noen få minutter etterpå, og jeg måtte starte helt på nytt. Slik satt jeg i flere timer. Jeg kjente at tårene presset på, og frustrasjonen ble bare større og større. Det hele endte med at jeg ble så lei meg og frustrert at jeg løp inn på doen og skrek i sinne. «Hvorfor klarer jeg ikke å konsentrere meg. Hvorfor er jeg så dum. Hvorfor kan ikke den forbanna teksten sette seg i hode. Hvorfor klarer jeg ikke å forstå sammenhengen i teksten?» Dette var tanker som surret i hodet mitt. Jeg leverte ikke tentamen den dagen. På veien hjem måtte jeg finne på en unnskylding å si til læreren dagen etter. Jeg kunne jo ikke si at jeg ikke klarte å konsentrere meg, for da ville h*n si at jeg var lat og ikke prøvde hardt nok. Det hadde jeg fått høre så mange ganger før. Det var utrolig vondt når jeg ikke ble forstått eller sett. Jeg mistet sakte men sikkert motivasjonen for hvert skoleår som gikk.

Jeg føler jeg kun møtte motstand fra skolevesenet. Null forståelse, og når jeg spurte om ekstra hjelp så fikk jeg bare i svar at «det er flere enn deg som trenger hjelp» eller «nå må du bare konsentrere deg og prøve litt på egenhånd». Hvordan skal man klare å løse en oppgave på egenhånd når man ikke forstår oppgaven??

 Jeg sliter fortsatt med konsentrasjonen. Jeg har dager hvor jeg klarer å få gjort nesten alt som jeg har planlagt, og andre dager er det så kaos i hodet at jeg nesten ikke klarer å tenke klart.
Jeg har prøvd uendelig mange ganger å lære meg nye teknikker for å konsentrere meg bedre, uten hell. Men til gjengjeld så har ADHD`en gitt meg en utrolig kreativ side som jeg ikke ville vært for uten.

Jeg blir ofte anklaget for å ikke høre etter, eller at jeg virker uinteressert i det andre personer sier. Det er absolutt ikke slik det er. Men noen ganger så flyr tankene løpsk og det er umulig å klare å følge med på det andre personer forteller. Jeg er genuint interessert i det andre personer har å fortelle, men det er ikke alltid like lett å konsentrere seg eller samle tankene sine. Det er som at man fysisk er til stede i samtalen men ikke psykisk. Dette har heldigvis blitt bedre nå som jeg har blitt eldre, men jeg merker fortsatt at det skjer.

En annen ting som er litt kjipt er at det noen ganger kan være problematisk å følge instruksjoner. Ikke på grunn av manglende forståelse, men fordi det kan være vanskelig å få med seg hele instruksjonen på en gang. Jeg blir fort uoppmerksom og glemmer deler av det som har blitt sagt eller det jeg har lest. Dette var et mye større problem før, og det eneste jeg får gjort er å prøve og prøve til jeg får det til. Her har jeg lært meg at det viktigste er å ikke gi opp! I forbindelse med dette så har jeg utallige ganger fått slengt stygge kommentarer etter meg, slik som; «Hører du ikke etter?» «Nå har jeg forklart dette til deg så mange ganger.» «Er det vanskelig å forstå hva jeg sier?» «Forstår du ikke Norsk?»
Det er utrolig ubehagelig, og det er synd at noen folk ikke kan ta det på en penere måte enn å slenge slike kommentarer. Ved at dette skjer gjentatte ganger, så mister personen sakte men sikkert en del av selvfølelsen sin. Mitt ønske er at folk tenker seg litt mer om, før de slenger slike kommentarer til andre personer. Vær tålmodig og vis forståelse, for den personen du forklarer noe til prøver virkelig å forstå det du sier.

En ting jeg konstant jobber med er impulsiviteten min. Jeg har blitt flinkere og flinkere til å kontrollere den jo eldre jeg blir. Men jeg tar meg selv ofte i å avbryte samtaler, eller fullføre setningen til andre personer. Det er utrolig slitsomt, og jeg angrer meg alltid hvis jeg avbryter noen når de snakker, etterfulgt av en beklagelse. Når jeg var yngre var jeg helt ekstrem på å avbryte folk når de snakket, og klarte nesten aldri å vente på min tur. Heldigvis så lærte jeg fort at det ikke var ok, og nå gjør jeg så godt jeg kan for å ikke avbryte andre personer når de snakker. Jeg vet selv hvor sinnsykt slitsomt det er å bli avbrutt når man prøver å fortelle noe, så hver dag minner jeg meg selv på å ikke gjøre det samme.

ADHD`en bringer med seg mange kjipe sider, som kan være vanskelig å kontrollere. Men jeg har lært meg å ikke fokusere alt for mye på de negative sidene og heller prøve å se på det som er positivt. Jeg er utrolig kreativ, har masse ideer i hodet og finner jeg noe jeg liker så legger jeg hele sjela mi i det. Jeg snakker ofte før jeg tenker (noe som kan resultere i mange morsomme øyeblikk) og det skal ikke mye til for å glede meg.

Det mest positive av alt? At jeg kan bruke mine erfaringer til å hjelpe andre og skape mer forståelse rundt hvordan det er å leve med ADHD/ADD.

Foto: Pernille Wester

Hei :)

Nå er det en liten stund siden dere har hørt noe fra meg. Det har skjedd veldig mye den siste tiden, både positive og noen litt mindre positive ting. Derfor har jeg tatt meg en pause fra alt sammen og fokusert på helsen min. Livet går opp og ned, men jeg er en liten fighter så jeg gir ikke opp! Det en viktig ting jeg har lært de siste årene, og det er at det er viktig å lytte til kroppen! Spiller ikke kroppen eller hodet på lag med deg, så funker ting rett og slett ikke. Jeg har jobbet så hardt for å komme hit jeg er i dag, så jeg skal jobbe videre helt til krampa tar meg. Hva er det de sier igjen? Jo, what dosen´t kill you makes you stronger. Jeg skal ikke gå så veldig mye mer inn på det, for det er viktig å se fremover og legge fortiden bak seg :) Nå begynner heldigvis ting å komme tilbake til normalen, så jeg lover at dere kommer til å høre oftere fra meg fremover!

For snart en måned siden så var jeg i Marbella sammen med en venninne og en fotograf. Vi var der i en uke, og hver dag ble brukt til forskjellige fotoshoots. Det var en ny opplevelse for meg, men utrolig lærerikt og det gav virkelig mersmak! Jeg legger ut bildene her så fort de er klare. Foreløpig får dere en liten sniktitt på bildene jeg tok med mobilen :)

Resten av denne uken vil gå med til samtaler med sponsorer, trening, møte med Røde Kors og selvfølgelig skal jeg blogge litt for å holde dere oppdatert.
På lørdag har jeg bursdag, så da blir det grilling og konsert :D Håper på fint vær og sol, for det er ikke så gøy å sitte i parken når det regner, haha :P

Snakkes snart <3

Noen smakebiter fra Spania;

^{Foto: Ketil Sætnan.}

_{Da satt jeg her igjen. Hjertet i halsen. Svetter i henda. Vet ikke om jeg er kald eller varm. Bena skjelver så mye at hvis jeg prøver å reise meg opp så detter jeg sammen. Jeg holder tilbake tårene så godt jeg kan, og prøver å puste rolig. Kjenner jeg blir varm og kaldsvett i hele ansiktet, så mye at brillene nesten glir av nesen. Prøver å riste løs spenningene i kroppen, få stenen ut av magen. Alt til ingen nytte….} 

_{Så måtte jeg gi slipp for angsten denne gangen. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld med to gode venner, helt til den dystre onde skyggen kom inn i rommet. Ja, for det er akkurat det angst føles som. En ond dyster skygge som prøver å ta over følelsene dine og kontrollen din. Til slutt ble det så ille at jeg ikke klarte å skjule det mer. Heldigvis så har jeg en ganske åpen dialog med vennene mine angående det å slite med angst, og de fleste forstår. Så hvorfor følte jeg slik skam når jeg sa at jeg trengte å være alene? Hvorfor føler man skam for noe man ikke kan kontrollere?} 

_{Min redning denne kvelden ble samboeren min. Føle nærhet og noen som holder rundt deg. Trøster og forstår, uten at man trenger å si noe. Stillhet. Late som man ikke er i rommet, og at den dystre skyggen ikke skal finne meg, og dra sin vei. Jeg sitter der og har det helt grusomt, men samtidig klarer jeg ikke stoppe å tenke på alle de som opplever det samme som meg, men ikke har noen som holder rundt dem. Ingen som trøster, ingen som vet. Hvordan skal man klare å komme seg igjennom dette alene? Det gjør meg så vondt å vite at så mange sitter der dag etter dag med anfall, uten at de tør å spørre om hjelp eller fortelle det til noen.}

_{Magen vrenger seg, og jeg føler meg fysisk uvel. Plutselig kommer det en høy lyd fra vinduet, et slags smell. Jeg blir så fryktelig redd og skvetter sikkelig til. Jeg er ikke en person som til vanlig reagerer så sterkt på lyder, men når jeg har anfall så blir alle lyder tusen ganger sterkere. Tankene fyker rundt i hodet mitt, og jeg blir helt sikker på at nå skal det skje noe. Noe forferdelig. Noe utenfor min kontroll. Noe som kommer til å få store konsekvenser for meg selv eller noen jeg er glad i. Det går fra panikkangst til dødsangst. Jeg begynner å tenke på hvordan det blir når jeg ikke er her lenger. Det gjør så vondt, i både magen og hodet. Jeg prøver å fortelle meg selv at dette kun sitter i hodet. Jeg prøver å få fram et lite smil for å føle meg bedre, men smilet går over til å bli en grimase. Det føles ut som den dystre skyggen har herjet med kroppen min i flere døgn,  i virkeligheten har det bare gått et par timer...}

_{Til slutt sovner jeg.}  

Foto: Pernille Wester

OMG, jeg er i finalen i Miss Norway 2017! Det er helt utrolig, og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd jeg skulle nå så langt. Da jeg meldte meg på konkurransen så var jeg veldig usikker på om jeg kom til å bli trekt ut til å konkurrere videre. Nå har jeg gått hele veien og det at jeg nå kan skrike ut at jeg er en av finalistene føles utrolig godt! Reisen så langt har nesten vært som et lite eventyr, og jeg har vokst utrolig mye de månedene jeg har vært med. 

Jeg var ikke helt i form på søndagen, så jeg sov ganske lenge. Da jeg stod opp, tok jeg en titt på mobilen for å se hva klokken var. Jeg så at jeg hadde flere ubesvarte anrop på mobilen, fra min gode venninne og største støttespiller Benedicte. Da jeg fant ut hvorfor hun hadde ringt ble jeg utrolig glad og overrasket! Jeg fikk gledestårer i øynene, og gratulasjonene tikket inn på mobilen en etter en. Jeg er så utrolig takknemmelig for all hjelp og støtte jeg har fått av venner, familie og sponsorer. Uten dere hadde jeg ikke kommet så langt! 

Dagene denne uken har gått i ett, og derfor har jeg ikke fått tid til å skrive blogginnlegget før i dag. Nå er det heldigvis snart helg, og da skal jeg ta meg en liten pause (i alle fall i noen timer, hehe). 

Finalen finner plass på Wallmans i Oslo, Lørdag 29. juli. Billetter til finalen legges ut for salg denne måneden. Registrer deg her for info om billetter.

NB! Det er lurt å være tidlig ute, for billettene blir fort reservert. 

Håper jeg ser mange kjente fjes i salen som kommer for å heie på meg :) 

Det er veldig mange som har spurt meg om hvordan de kan stemme på meg, og nå som jeg er i finalen så er det endelig åpent for at folk kan stemme! 

Send «MISSU 6» til 1963 (10,- per stemme). 

Det er tillatt å stemme flere ganger, så stem i vei! Det er kun mulig å sende sms fra Norge.

Jeg setter utrolig stor pris på alle stemmene jeg får <3

God kveld!

Det har vært flere uker med knallhard jobbing for å endelig få alt på plass. Men det var så verdt det! Jeg er utrolig stolt og glad, for å endelig kunne vise dere videoen. Jeg har fått hjelp av min flinke venninne Pernille, som har hjulpet meg med alt fra start til slutt.

Tusen takk for all den gode hjelpen Pernille, jeg er evig takknemmelig!

Jeg vil også rette en takk til Benedicte og Einar for god støtte og hjelp! 

Håper dere liker den, og føler dere ble litt bedre kjent med meg :)