Den 18. Oktober braker det løs for en film jeg er så heldig å få ta del i. Den blir vist på Vega Scene og heter "Vår datter Emilie". Dokumentaren ble spilt inn året jeg gikk på Toneheim Folkehøyskole. Jeg og Emilie ble gode venner, og satt ved siden av hverandre frem til jul. På kor hadde vi det utrolig gøy og lo like mye som vi var seriøse. Vi hadde også glutenallergi begge to, så det spøkte vi mye med. Vi fikk nemlig vår egen mat, noe som gjorde at vi sto litt ut fra mengden.
Det som er så fantastisk med denne dokumentaren er at det er faren til Emilie, Kristoffer Carlin som er regissør. Dette gjør den enda mer betydningsfull og spennende. Filmen bærer et tydelig, viktig budskap om hva vi mister ved å sortere ut det som anses som «annerledes».
Det jeg lærte gjennom året var at hun utrykket følelser vi andre ofte skjuler. Hun er så ekte og tør å være seg selv 100%. Hun var og er en samlende kraft og en som sprer godt humør. Hun fikk meg til å senke skuldrene og tenke på at jeg faktisk ikke trenger å ta livet så seriøst hele tiden. Så lenge man gjør så godt man kan så er det mer en bra nok. Og ikke minst har det gøy, det er viktig. Det er ikke noe vits å late som man er perfekt. Hun turde å vise en ekte sårbarhet. Det er det ikke mange som gjør. Dette ble jeg inspirert av. Jeg ville også tørre dette. Tørre å vise hvem jeg var. Min konklusjon er altså at Emilie med Downs Syndrom er helt lik meg selv.
Dokumentaren viser at mennesker som Emilie har mye å bidra med. Det er viktig å involvere og inkludere de med Downs syndrom, ikke bare for at de skal få delta, men for vår del. Vi såkalt «normale» er i ferd med å bli kvalt av vår egen snevre normalitet, og få et gørrkjedelig og trangt individfokusert prestasjonssamfunn. Gjør som Toneheim; skap rom og arbeidsplasser blant folk, i skoler, omsorgstjenester, i kunst- og kulturliv og næringsliv. Emilie med sitt sakte tempo og sterke tilstedeværelse kunne vært en ressurs på et eldrehjem, eller skapt trivsel på en kafé. Det vil gjøre vår verden rausere og hyggeligere, og enklere å være menneske i. På Toneheim hadde vi ikke en egen linje for de med andre behov. De deltok i de samme timene som oss, i både teori og musikk og bodde på samme internat. Dette håper jeg at vil spre seg til andre deler av Norge. Integrasjon.
Som dere sikkert skjønner så har denne reisen, å den gleden av å få være med i dokumentaren vært stor. Jeg syns rett og slett dette er et fantastisk integrerings - og holdningsarbeid. Alle fortjener å bli sett like mye <3 Vi har alle en plass på lik linje. Vi er bare forskjellige og har ulike behov. Men vi er like mye verdt. Alltid.
Ønsker du å samarbeide?
E - post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram: @synneliasen