Som 18 årsdags presang fra meg til meg selv (hehe), så tenkte jeg at jeg kunne ta en liten svipptur over dammen. Har jo aldri vært i USA før heller, og dette året reiser jeg 2 ganger. Nå første gang alene i New York, og til sommeren med familien til Florida. 

Jeg har vært så heldig å også få oppdrag mens jeg er i New York. Her skal jeg hjelpe til på den største frivilighetssentralen i New York, New York Rescue Mission, og servere mat på suppekjøkkenet deres. Jeg gleder meg veldig til å snakke med folk og høre deres historie. Det er nettopp det som er så fascinerende med mennesker, alle har sin egen historie og baggasje man bærer på. 

Jeg gleder meg kjempemasse til å oppleve New York for første gang, få meg en pause fra alt annet som skjer og nyte turen min. Jeg føler meg så priviligert som har muligheten til å gjøre slike ting som dette, uten å være avhengig av foreldre eller andre ting. Vi trakk den riktige nålen i sekken, og fysøren så heldige vi er. 

Her har dere min presentasjonsvideo. Filmet og redigert av Simen Øyen (simenoyen.com). 

Siden finaleuttaket nærmer seg, så er det på tide og oppdatere dere litt om hva jeg har gjort de to siste månedene. 

I februar dro vi på kurs for å bli mer kjent med misseverdenen. Her ble vi kjent med hvordan å te seg i pressen og på sosiale medier. Mye gikk på ren logikk, men det var allikevel nyttig å lære. Ble også kjent med noen jenter, spesielt Kristine, som skulle vise seg til å bli en av mine beste venner gjennom tidene.

Jeg ble fort invitert til å gå catwalk for Indian Norwegian Community. Vi samlet til sammen inn nesten 30 000 norske kroner og alle pengene gikk til syreofferet Reshma Qureshi. Syreangrep er veldig utbredt i India og jentene blir ikke bare traumatisert for resten av livet, men ansiktet deres blir aldri det samme. 

Like etter dro jeg til Fretex for å jobbe frivillig hos dem. Kundene elsket meg, og det samme gjorde personalet. Alle ville at jeg skulle fortsette hos dem, haha. Men med min tighte schedule så blir nok det noe som må utsettes en god stund. 

Jeg og Kristine var med på åpningen av Snowstock, en kjempestor skifestival i Kongsberg. Det var veldig gøy å promotere Miss Universe og ikke minst for å fronte oss selv i nærområdet. 

Alt arbeidet jeg har gjort har også ført til en del presseoppslag. Nærmere 3 til sammen, og flere skal det bli! 

Kurs nummer to: og jeg skal være ærlige med dere. Vi ble PINT (nesten). 7 timer med catwalk på høye heler drepte nesten føttene mine, inkludert meg selv. Men det var virkelig godt for meg, for vi (ihvertfall nordmenn) må jobbe med holdningen våres. Lære av brasilianerne si! 

Jeg har også blitt frivillig for Røde Kors og deltatt på norskkurs og hjertelag. Jeg ser virkelig frem til å jobbe videre med de som flyktningshjelp! Det å hjelpe andre er den beste gaven et menneske kan ha. 

PHOTO: LDM-STUDIO
MUA: Lenka Micekova

FOTO: Tom Tande

MUA: Tom Tande

Jeg har også vært så heldig å få vært på fotoshoot med anerkjente fotografer og makeupteam. Jeg er så takknemlig! 

Denne opplevelsen har gjort meg så mye sterkere på mange forskjellige måter. Jeg har blitt mer selvstendig og sikker på hvem jeg er, og lar meg ikke rakke ned lenger. Det er vanskelig å skille seg ut på denne måten når du kommer fra en liten by som jeg gjør. Folk snur seg mot deg, venner du trodde var venner, og det blir vanskeligere å stole på folk. Men sånn er livet, man må bare lære av sine erfaringer. Og takk Gud for at jeg har fått denne!

Det hele startet egentlig bare som en artig spøk blant meg og mine venner, og jeg glemte det fort. Jeg tenkte ikke engang på at det var en risiko for at jeg ville blitt med på noe sånt. Jeg mener, JEG, Miss Universe Norway? Det eneste som kommer opp i tankegangen da er dødspene kvinner som Mona Grudt og Aiswharya Ray (ja, jeg er Bollywood-nerd), ikke en snart 18 år gammel jente fra et lite sted ute fra Drammen. 

Det har faktisk ikke gått opp for meg enda hva jeg egentlig har begitt meg ut på. Selvom jeg har fulgt med på, og beundret til de grader, deltagerne i Miss Universe, så vet jeg faktisk ikke hva det går ut på. For ikke å snakke om hvor mye det ligger bak. Som tidligere toppblogger (er det teit å kalle seg det?), og for ikke å snakke om en del følgere på Twitter, så vet jeg allikevel hvordan man skal og ikke skal oppføre seg på nett. Når det er sagt, så har jeg gått på noen nett-tabber selv. 2010 for eksempel, det var året for onepiece og sminkevideoer. Skulle virkelig ønske mitt nåværende meg hadde advart meg om å ALDRI finne på å danse mutters alene i onepiece til "Mr. Boombastic". 

Allikevel sier alle at Miss Universe er noe som passer perfekt for meg. Høye heler har jeg gått på siden jeg var 2 år, og jeg har 2 joggebukser i skapet mitt - som jeg riktignok aldri bruker. Siden jeg går 2. året med Medier og Kommunikasjon på Akademiet Drammen, har jeg blitt vandt til å stå både foran og bak kamera. Riktignok vil jeg si at jeg trives best foran, enten det er som skuespiller, i et lættis talkshow eller i en temashoot. Med andre ord, jeg er fleksibel og kan gjøre det meste. 

Men på samme tid har jeg langt større og viktigere fokuspunkter enn å se bra ut, og jeg er veldig engasjert i barn- og menneskerettigheter. Nå nylig var jeg nemlig i Tanzania i et par uker for å jobbe med menneskerettigheter, og der fikk man merke på korrupsjonen og brudd på rettighetene vi så ofte glemmer vi har. I ettertid har jeg holdt mange foredrag på videregående skoler i området, og er høyt etterspurt av skoler i resten av Norge også, og formidlet dette gjennom det høye følgerantallet på sosiale medier. 

Jeg tror det at jeg er en såpass offentlig person vil hjelpe meg en del i denne konkurransen. Selvom det startet bare som en spøk, er det en mulighet så stor at jeg kan ikke la den ligge. Selvfølgelig skal jeg bli med, og jeg skal gjøre mitt aller beste ved å være akkurat den jeg er. Den fleksible, utadvendte og omsorgsfulle (og klønete) meg.