(Foto: privat)

Jeg var bare 15 mnd da lillesøsteren min Sandra ble født. Mamma fikk da høre av leger at det var som å ha tvillinger, men med forskjellig behov. 

Sandra og meg ble oppvokst som tvillinger. Vi ble kledd likt, gjorde alt sammen, og var hverandres beste venner. Vi ble også ofte tatt for å faktisk være tvillinger, noe som ikke er så rart. 

I vår oppvekst var jeg den utadvendte og «modige» søstera. Mamma pleide å si at Sandra var min skygge, for hun gikk alltid bak meg og fulgte meg over alt. Om det var noe som ikke var greit eller om hun hadde et spørsmål, så var det jeg som snakket. Jeg var liksom hennes stemme og ledet veien opp gjennom hele barndommen. 

Sandra var så smartere. Hun lærte å snakke, lese og skrive først. Hun hadde et stort ordforråd, mens jeg lagde lyder og grimaser…. Det var takket være henne at jeg lærte å snakke, lese og skrive, da jeg som storesøster ville få til akkurat hva hun fikk til. 

Vi var som tvillinger fram til vi begynte på skolen. Først da ble vi mer selvstendige, og utviklet mer vår egen personlighet og stil. 

Den dag i dag er vi fremdeles beste venner. Vi sier alt til hverandre og tilbringer masse tid sammen. Det er også fremdeles slik at Sandra er den smarte, og jeg er den utadvendte og “modige”. Dette er noe jeg synes er utrolig vittig å se. 

Det å vokse opp med ei søster så close i alder, har vært veldig koselig, og jeg setter veldig pris på henne. Når det er sagt, var det selvfølgelig litt vanskelig også, da man gjerne strevde med å finne noe å ha for seg selv. Men alt i alt, ville jeg ikke at noe skulle vært annerledes.

(Foto: privat)

Ønsker du å jobbe med meg, eller har du noen spørsmål? Ikke nøl med å ta kontakt på mail Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., eller på instagram andrea_n_farias.