Jeg vil fortelle om hvordan det var å være født i Etiopia, og å komme til vakre Norge da jeg var 6 år, til å bli kalt brunost av norske barn som ikke viste bedre. Jeg kjempet meg gjennom barneskolen og trodde det var over. Jeg hadde håp om endring og modenhet for dem jeg skulle treffe på ungdomsskolen, men der ventet det meg utenlandske ungdommer som ikke følte seg akseptert selv, og valgte å diskriminere kjønnet mitt og hudfargen min. 

Vi har alle rødt blod, Vi er født vakre og skapt likt. Vi har forskjellige former og farger men det vil ikke være en skille på oss når vi alle skal dø. I dag er jeg personlig blitt lei av rasediskriminering. Jeg valgte ikke å bli født med den hudfargen jeg har. Men er stolt av å være meg selv. Ikke på grunn av min mørke hud, øyne, hår og smil, men fordi jeg kan se alle som ett menneske, og jeg gjør ikke forskjell på meg og dem. Jeg har valgt å ikke være blind lenger, selv om jeg kan. Men det er nok av ubetydelige grunn  for å ha hat og frykt i vår verden i dag. 

I dag vil jeg kjempe for en rettighet vi alle kjemper for, nemlig frihet. Kampen er ikke å demonstrere, lage opprør eller skrike høyest for å bli sett, for å bli godkjent av noen. Hvorfor skal man kjempe for å få aksept for hudfargen sin?  Man burde slippe å kjempe for den man allerede er, man kommer ikke unna det. Vi er allerede den vi er. Vi er ikke her for å kjempe for hudfargen vår. Vi er her for å være unike individer, og kjempe for å nå våre drømmer.

Jeg har mine røtter fra et vakkert land som heter Etiopia og har vokst opp i mitt kjære Norge. To ulike kulturer med fantastiske mennesker. Jeg er stolt av å være meg selv resten ser jeg på som geogfrafi. Det er kun jeg som kan definere meg selv, og jeg definerer meg selv som nysgjerrig, modig, sterk, kreativ, rik og lykkelig. Jeg har ting ved meg som jeg kan forbedre, og jeg tar ansvar å utfordrer stadig vekk grensene mine for å bli bedre. Jeg er konkurranse innstillt, og konkurrerer kun med meg selv for å oppnå utvikling. Jeg verdsetter livet og er takknemlig for alle vansker jeg har opplevd og feil valg jeg har tatt i mitt liv, for det har gitt meg lærdom som har forberedt meg på livet.

Det er en grunn til at vi er her. Vi er alle unike med potensiale i hver enkelt av oss. Vi har alle noe i oss som er større enn det vi ser. Flere og flere blir bevisst på seg selv og jeg velger å være bevisst. Men mange gjør seg selv blinde ved å følge dette samfunnet vi lever i, som har hat og frykt for hverandre. Redselen for at andre har noe dem ikke har, når vi har alt vi trenger i oss allerede. Vi konkurrerer mot hverandre utifra hva vi ser på utsiden, når vi ikke vet historien bak. Vi ender opp som slaver for frykten, og vi går imot hverandre. Det gjør at vi går imot oss selv, og enda verre mot livet selv.

Elsk alle mennesker, uansett opprinnelse, land og tro. Jeg har ingen grunn til ikke å elske. Hva ditt etniske folk og land har sagt og gjort skal ikke føre til hat mellom oss for noe vi ikke har vært en del av. Om du har hat overfor meg er det ditt hat, men jeg kommer til å fortsette å elske denne verden.