Hei,

navnet er Linn Adriana - en kvinne med 24 års livserfaring fra Fredrikstad. Jeg studerer vernepleie deltid, på HiØ og er forventet ferdig utdannet våren 2017. Ved siden av studiene jobber jeg i psykiatrisk bofellesskap, og jeg har vært innom både barnepsykiatri og sykehjem. Som person har jeg alltid hatt sprikende og mange interesser som fanger meg, og det var derfor vanskelig å velge studie. Grunnen til at jeg endte på vernepleier er min drivkraft for å hjelpe andre og min oppslukthet av atferd og nevrobiologi (selv om dette kun er deler av studiet). Jeg er empatisk, eventyrlysten og ambisiøs, jeg elsker det intellektuelle samtidig som jeg dras mot det kreative.

Min store lidenskap har alltid vært dans. Det er i disse stunder hvor jeg alltid har kunne vært meg selv fullstendig, og hvor alle beskymringer bare har svevd av sted. Jeg har også skrevet sanger siden barneskolen, som har vært min måte å ventilere og håndtere følelsesinntrykk på.

Jeg har aldri vært noen stor fan av nyttårsforsetter, men allerede før året var omme, bestemte jeg meg for at dette skulle være året hvor jeg badet i ubehaget utenfor det kjente. I 2015 var jeg på et catwalkkurs sammen med flere av de fantastiske Miss Universe Norway finalistene, hvor jeg blant annet møtte, Martine. Personlig syntes jeg de var utrolig modige og sterke som turte å satse og eksponere seg selv på denne måten. Det var noe i løpet av det kurset som satt seg i meg - lysten til å utfordre meg selv og faktisk tørre å gi janteloven et realt spark i baken.

Jeg håper på å få muligheten til å være med videre, å bli kjent med alle deltakerene for 2016. Ønsker alle lykke til!

- Linn Adriana.

Her kan dere lese mitt tredje presseoppslag i konkurranse:

http://www.fremover.no/lokale-nyheter/narvik/narvikjenta-amalie-23-skal-kjempe-om-tittelen-som-norges-vakreste-jente/s/5-17-108524




Man merker godt at konkurransen er i gang, alle er i gang med blogging, presse, sponsor og andre aktiviteter!
Jeg skal vertfall gjøre mitt beste for å få nå langt, og er mer enn klar for å gi alt.

En dag ringe noen fra lokalavisen og sa at de hadde fått tips om at jeg hadde kommet med videre i Miss Norway 2016. De ville ha ett intervju og det var selvsagt helt i orden =) Det ble ett telefonintervju og jeg følte det gikk helt ok. Det beste med hele intervjuet var imidlertid at det førte til at en fotograf tok kontakt og ville bidra med å ta bilder. Nå er det ukeeksamen som står for tur, og så ser jeg fram til å komme skikkelig i gang etter det.

Det var noen ting som ikke kom så tydelig fram i avisintervjuet, så tenkte å forklare kort hva jeg mente her. Det blir nevnt at jeg synes konkurransen innebærer mye arbeid. Den gjør det, men jeg vil poengtere at det er noe av det jeg synes er spennende med konkurransen – selve opplevelsen og alt en må gjøre for å komme seg videre. Med andre ord er det i mine øyner bare positivt at man må jobbe litt for dette. I tillegg tenker jeg at det bare er sunt å gå utenfor komfortsonen sin innimellom og på den måten utvikle seg. Jeg ser fram til å ta kontakt med eventuelle sponsorer og se hva jeg klarer å få til.

Du kan lese intervjuet her: http://www.firda.no/gaular/nyheiter/maria-26-kjempar-om-a-bli-miss-norway/s/5-15-157302

Følg meg gjerne på instagram (mer kommer etter hvert): maria_holmefjord

Vi må ha i bakhodet at de som egentlig trenger mest hjelp, er de som ikke har råd til å dra fra krigsherjede land. Tenk så vanvittig mange som sulter ihjel. De spiser hunder, katter, gress og insekter for å overleve og det har gått alt for lang tid før hjelpen kommer. 

Det er rett og slett urettferdig at de som har penger til å komme seg ut av landet har større sjanse for å overleve. Jeg har ikke sett en kampanje for å hjelpe barn der nede, bare de som allerede har kommet seg videre. Hvor er engasjementet til krisen som foregår der? Vi må ikke legge alt fokuset vårt på flyktningene som har kommet hit, for de er allerede trygge. 
Hva kan man gjøre for å hjelpe?

Det har dødd 18 sivile personer i Louay, og det bor ca 40.000 der nå. Leste akkurat i dette sekund at Syrias regjering har gitt FN tillatelse til å levere humanitær hjelp. Men burde ikke dette vært gjort for lenge siden? Man visste jo at dette kom til å skje? Hva med å være der før det skjer og forhindre at folk blir torturert?

Anbefaler også ALLE og lese appelen fra den årlige Global Humanitarian Overview i desember. Der får man en oversikt over hvor ille det faktisk er. 

Vær så snill og bli med å hjelp! Vi har engasjementet i oss, men vi bruker det ikke nok. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.  

https://give.wfp.org/en/629/?step=country&lead_source=2013-wfp-syria-hp&form_tag=2013-wfp-syria-hp

https://www.unicef.no/kampanje/hjelp-syriske-barn

 
Silje Victoria

Da fikk jeg litt nett igjen. Dette bildet ble tatt da jeg var missedeltaker her i Kosovo. Dere kan se bildet, hvis dere kopierer linken - http://misskosova.net/miss_world_2013_002.htm. Grunnen til at jeg har dette bildet, forklarer jeg nå. Her om dagen på instagram, la jeg ut et nyttårs bilde, og fikk en søt kommentar fra internasjonal miss-fanpage der det sto (beste konkurrent i Miss Universe Norway frem til nå).

Etterpå så jeg at siden hadde lagt ut et bilde av meg. Har ikke ord som kan forklare for godt det føles ut. Dette gjør at jeg vil kjempe mer og mer. Og vil takke alle sammen som følger med på hvordan jeg kjemper hele veien. Skal innrømme at det ikke er lett, men dere gir meg motivasjon, så tusentakk.

Er det slik at vi kommer til å få barn og ikke engang få med oss barnas første skritt? Er det slik at vi ikke får med oss barnets første ord fordi vi er for opptatt av telefonen?

- Tanken skremmer sikkert fler enn meg, men det er realiteten. Tenk over hvor mange ganger man sitter med telefonen sin og hverken hører eller legger merker til det som skjer rundt seg for fokuset er på feil plass?

Jeg kan f.eks fortelle om en episode i sommer, absolutt ikke for å skryte av meg selv men for å belyse hvor mange som rett og slett ikke tenker over dette. Jeg var nede på Solli plass, veldig veldig travelt og klokken var vel rundt halv fire-fire og flesteparten av oss gikk hjem fra jobb. Så kommer det gående en dame med rullator og klarer få kjørt hjulet fast ned i en sprekk i asfalten og fikk den ikke opp fordi hun dessverre ikke var sterk nok. Jeg rakk og gå fra andre siden av veien og bort til henne for å hjelpe henne, og det tok vel sikkert rundt 1 minutt. Hva om de 30-40 stk som gikk forbi henne hadde vært litt mindre opptatt av telefonen sin og heller sett opp? Er bare en liten tankevekker på hvor mye vi ikke får med oss pga sosiale medier. Hun ble kjempeglad og smilte! Jeg gjorde så lite, men for henne betydde det mye. Det var en bekreftelse på at noen så henne når hun trengte hjelp.

Jeg er veldig glad i å gå tur ute på kvelden, det er noe som gir meg indre ro og er som en slags meditasjon for meg. Jeg klarer fokusere på meg selv og hvem jeg er, men så fort jeg ser ned i bakken er det hverdagslige ting som "Hva skal jeg ha til middag i morgen", "Betalte jeg den regningen"?  Som dukker opp i hodet mitt. Men når man ser opp på bygninger, opp på trær og ting i periferien har sansene nok med å oppfatte det du ser og dermed ikke klarer og tenke på ubetydelig ting enn det du ser AKKURAT der og da. Tenk over det neste gang du er ute å går, om det er på vei til Kiwi eller om det er en kveldstur. Det er iallefall slik jeg finner ro, og skjønner at hjernen er lett å distrahere om man er bevisst. For det er ofte at man blir distrahert av sine egne tanker, som egentlig ikke betyr så mye i nuet. 

Her er en video som refererer til øverste del av innlegget. Ta en titt så skjønner du godt hva jeg mener!

Silje Victoria