Som en Miss Norway deltaker har man en stemme. Den vil jeg bruke til å fremme hjertesaken min som er å støtte barn som trenger hjelp. Barn som havner på utsiden av samfunnet på grunn av mobbing eller manglende foresatte.
Jeg har lyst å belyse et tema som er sårt for mange, nemlig mobbing. Det har seg slik at mobbing fortsatt foregår blant barn og unge i dag, kanskje mer enn noensinne. Smarttelefonen og sosiale medier har tatt over datamaskin og internett for lengst. På disse små mobile enhetene finnes alt i fra kamera til apper hvor unge har mulighet å kommunisere. Aldri før har det vært lettere å mobbe andre barn. Nettmobbing er annerledes fordi det skjer i det skjulte. Mobberne kan enkelt ta i bruk digitale medier til stygge kommentarer, plage og mobbe jevnaldrende.
Jeg vet hvordan det er å havne på utsiden. Jeg vet hvordan det er å bli mobbet og jeg vet hvordan det er å bli hengt ut på nett. Selv har jeg blitt mobbet på skolen og spesielt på nett. Det var spesielt utseende mitt mobberne påpekte og gjorde narr av.
Det startet allerede på barneskolen. Jeg så annerledes ut, noe som ble lagt merke til. Den første gangen noen gjorde narr av meg var i friminuttet i 4.klasse. Vi sprang opp trappene da skoleklokken ringte og en jente stoppet meg og spurte om noe svært uhøflig. Min mor var utsatt for en alvorlig ulykke da jeg var 8 år og hun ble ryggmargskadd og lam. Mye av min barndom ble tilbragt på sykehus hvor vi fulgte opp mamma som mirakuløst kom seg opp av rullestolen og kom seg på bena igjen. Å være vitne til noen så nære seg blir hardt skadet, gjør noe med et barn. Det påvirket utfallet på meg og min storesøsters utgangspunkt som barn i samfunnet.
Det var ikke lett for noen av oss, verken på skolen eller med mor på sykehus. Når hun kom hjem fra sykehuset hvor hun var i over 1 år, ble hun ikke frisk. Dette gikk ut over oss alle, jeg mistet matlysten og ble veldig tynn, da spesielt i ansiktet. Voksne ble bekymret, kommenterte det bleke ansiktet mitt og barn kom med stygge kommentarer angående ulykken til mamma. Livet mitt ble snudd opp ned.
Min løsning på dette var å begynne å sminke meg som 8-åring. Jeg ble forelsket i filmen Lille Frk Norge og det ble min lille drømmeverden. Jeg kjøpte meg løshår og tok på pudder, så følte jeg meg bedre. Dette ble min hobby og jeg tok bilder hver dag og startet en blogg. Denne fikk flere tusen hits, noe som var veldig mye i 2003. Dette ble min lille verden hvor alle var snille med hverandre og alle var friske. Resten av barneskolen gikk helt greit der jeg hadde gode klassekamerater og venninner. Dette endret seg rask når vi begynte på ungdomsskolen og fikk nye klasser.
På ungdomsskolen var det svært få jenter i klassen jeg gikk i. De andre ble gode venner, men jeg ble stående på utsiden av gjengen. Jeg diltet etter dem og gjorde ivrige forsøk på å bli venner. I ringen var det alltid en rygg å få og de slapp meg ikke inn, uansett hva jeg gjorde. Jeg ga likevel ikke opp. I herdig hang jeg rundt dem i friminuttene. Alle så at jeg var der, de tok imot komplimentene jeg ga, men så gikk de tilbake til å totalignorere meg. Jeg var luft. De planla åpenlyst jentekvelder hvor alle utenom meg ble invitert. Jeg satt med dem, men jeg ble oversett. Facebook kom i 2009 og jeg opplevde netthets og små kommentarer. Ting snudde, i niende klasse ble jeg med i en jentegjeng i klassen under meg. De aksepterte meg og vi hadde mye tilfelles. Vi sminket og pyntet oss med flotte klær på skolen og ble lagt merke til av andre, det gjorde jentene i klassen også.
Resten av ungdomsskolen hadde jeg mange venninner i klassen under og trivdes godt. Så var det over til videregåendeskole og ny klasse. Her fant jeg fort en ny jentegjeng, men etter et halvt år sluttet alle tre som gikk i klassen. De andre i klassen var kjempe hyggelige jenter og var alltid snille med alle, inkludert meg. Likevel fant jeg ikke helt min plass. Mine to beste venninner gikk i parallellklassen så vi møttes i hvert friminutt. Vi likte å pynte oss og det ble lagt merke til.
Tiden for russ var i gang og svartelisten hang over alt i gangene. Jeg og bestevenninnen min var på 1.plass som Barbie Twins. Jeg gruet meg til å gå på skolen siden russen skulle gjøre ting med oss. Ellers var det noen gutter og jenter som begynte å mobbe meg. Det begynte med stygge kommentarer i kantinen og også på fritiden.
Facebook hadde en oppsving med mine jevnaldrede og mobbere fant nye metoder og plattformer å bruke. De gikk så langt at de laget en facebookgruppe hvor de hengte meg ut, de skrev også stygge ting på facebook veggen min, tagget meg i statuser på sin egen profil med krenkende utsagn med mitt navn. Det var også flere som engasjerte seg og deltok på mobbingen med å like statusen, kommentere innleggene og følge gruppen.
De ga meg et kallenavn som var basert på å rakke ned på utseende mitt. Det var dette de publiserte på nett. Alt var offentlig og tilgjengelig for alle, det er faktisk det enda. Med mitt og mobbernes navn. Når jeg kom på skolen eller gikk ute, lagde de lyder etter meg og lo. De gjorde narr av ansiktet mitt. Den eneste kroppsdelen man viser til enhver tid.
Dette gjør noe med et barn. Å bli utestengt, baksnakket, få kommentarer på utseendet. Det er ikke en god følelse å føle seg tilsidesatt. For et barn er det heller ikke så lett å si ifra. Ingen fortjener å bli mobbet av andre fordi de er annerledes eller har en annen bakgrunn enn jevnaldrede. Barn klarer ikke å stå opp for selv på samme måte som voksne kan. De er uskyldige, men kan i noen tilfeller få all skylda, uten å fortjene det. Barn har ikke gjort noe galt, de bare får ufortjent behandling som følge av andres handlinger. Barn kan bli mobbet for utseende, etnisitet, kjønn og så mye mer. Og nå mer enn noen gang med digitale medier.
Jeg har et indre ønske om at barn skal få tilstrekkelig med støttesystem rundt seg. Det er avgjørende for resten av livet til et barn å få den oppfølgingen og oppmerksomheten den trenger for å få samme muligheter som andre barn. Tenk hvilken betydningen det har å at med et lite bidrag, en stemme i media eller å stille opp, for å hjelpe barna. De er trossalt fremtiden vår.
Slik jeg kan gjøre en endring er å dele min erfaring ved å belyse dette temaet. Vise at hjertesaken er oppriktig. Jeg har et indre ønske om å hjelpe barn og unge i samme situasjon. Det jeg kan gjøre for å hjelpe barn i nød er å gjøre veldedig arbeid med barn. Organisasjonen Røde Kors har en avdeling på Haugalandet. det har også Redd Barna.
Å være med i Miss Norway handler ikke bare om utseende, men å ha et indre ønske om å hjelpe andre, et ønske om å gjøre verden til et bedre sted og et ønske om rettferdighet - det er skjønnhet i mine øyne.
Her kan du kontakte meg for samarbeid:
e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
instagram: turidstromfors
