Nå er det endelig påskeferie og finaleuttaket er timer unna, likevel så er terping på hva jeg har lært så langt det som er mest på hjernen. Dagen før jeg reiste til Kenya (4.Mars) så hadde vi catwalk kurs med coachen vår for konkurransen Klara Szalai. Jeg er så enormt glad for at jeg prioriterte å delta i kurset siden det var en stor nød for det i retrospekt. Det ble mye one-on-one kursing med Klara og Kaja Kojan med mye konstruktiv tilbakemelding på hva som må jobbes med, hva å være oppmerksom på på scenen, og tips og triks for hvordan å håndtere ulike situasjoner skulle det oppstå under catwalken. Det er veldig mye å fokusere på og derfor så må en god del (om ikke alt) av ferien prioriteres til å få til catwalken så bra som mulig. Nå er det fullt kjør med trening, terping og catwalk. Dette blir spennende for nå er det bare full fart fremover. God Påske!

Den siste dagen i Kenya ville jeg bruke så produktivt som mulig. Jeg pratet med mange organisasjoner, sammenlignet, intervjuet og forhørte meg om hvordan vansker med økonomi, fattigdom, utdanning og mangel på likestillingen opererte i landet og hva som gjøres for å endre på dette.
Blant en av de sakene jeg har vært aktiv med og har nevnt i tidligere innlegg er rettigheter for LHBT-samfunnet. Mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika lever fortsatt under harde tider for de med en ulike legning fra flertallet. Det er fortsatt ulovlig å være homofil i over 70 stater og blant de landene det er verst å være homofil i finner du:

• Nigeria
• Uganda
• Russland
• India
• Mauritania
• Iran
• Tanzania
• Pakistan
• Saudi Arabia
• Sudan
• Kenya

(www.aftenposten.no/verden)

Jeg har alltid vært klar over de brutale levereglene LHBT-samfunnet lever under i disse landene, men det er noe annet å snakke med de som lever i disse landene og få høre en mer personlig side og at disse lovene påvirker de minste aspektene av livene deres og benekter dem friheten til å føle seg trygg, fri og normal.
De siste timene vi var i Nairobi så møtte jeg med Brian, en av representantene for GALCK (The Gay And Lesbian Coalition Of Kenya).
Der ble jeg tatt godt imot og hadde en lang samtale og intervju med han om hvordan organisasjonen fungerte og hva de gjør for å føre Kenyas lovverk inn i en mer moderne og tolerant tid.Organisasjonen ble stiftet i 2006 med kun 4 medlemmer og har økt siden.
Dette er en fantastisk aktivist gruppe som ble gjort om til en organisasjon for å kjempe for at stemmene til alle LHBTQ-medlemmer i Kenya skal bli hørt.
Vi snakket om aktuelle saker i media og hvordan dem som en organisasjon håndterer de ulike vanskene de møter på og hvordan de kan ta tak i det selv om det er ingen lover som beskytter rettighetene deres.
Mange av historiene var vanskelig å høre på, særlig hvordan det er de finner mennesker i Kenya skyldig for å ha deltatt i uovlige sexhandlinger (likkjønnet sex).
En av tingene jeg ble veldig glad for å høre var at Fri Norge støtter organisasjoner som GALCK i Kenya for at de skal fortsette å kjempe imot straffelse av homofile i Kenya.
Intervjuet mitt med Brian vil senere komme ut i en artikkel på Faktuell.no, noe som jeg gleder meg veldig mye til å dele med dere.
For å lese mer om GALCK og vise støtte så kan du lese mer på: https://www.galck.org/
https://foreningenfri.no/ er også en flott side hvor du kan se hva det er du kan bidra med i din egen hjemby. 

Da er min presentasjonsvideo endelig ute og jeg er kjempe fornøyd med den og teamet som hjalp meg med å lage den!
Tusen takk til:
Ole Andreas Grøntvedt og Grøndtvest Film for å filme og produsere videoen min. 
Richard Ashton for å redigere den og få fram det som var viktig for meg
Sponsoren min Alexandra Ritzi for kjolene og tilbehøret
Aroosa Saji Masif for fantastisk styling og sminking.
Jeg er kjempe fornøyd med at videoen fremmer mine verdier, hva jeg ønsker å legge vekt på og hvorfor jeg deltar i konkurransen. Filmingen foregikk over noen dager i Oslo og litt i Kenya (materiell tatt fra Happy Day Junior School kampanjefilmen). Takk til Hotel Continental og Akershus festning for å la oss filme og bruke location. Det var en kjempe kul opplevelse med nye utfordringer og mye latter + det er alltid gøy å bli pyntet og stusset med.

//sponset innlegg//
Min nyeste sponsor følger med både karisma og sjarm!
Sofies Brudesalong ble stiftet av Ia Kristensen i 2016 i Kirkeveien 50 på Majorstuen. Denne businessen startet hun opp helt alene og har drevet selvstendig siden.
Det er en varm familiefølelse av en som vil hjelpe deg med å gjøre dagen din til det beste den kan være for at du skal få din eventyrlige dag som brud.
Sofies Brudesalong har kjoler fra verden rundt og tilbyr kjoler og designs som ellers ikke finnes i Norge. 
Jeg fikk være med å jobbe i butikken for en dag og se hvordan butikken blir drevet og hvordan klientellet blir behandlet.
Det som gjør denne butikken noe helt eget er at kunden blir alltid høyt prioritert og prisene vil alltid være rimeligere enn det du finner i andre salonger. Fokuset til denne butikken er å ha et godt omdømme og en lykkelig brud. 
52 nye kjoler kommer inn nå til sommeren - 2019 kolleksjonen!
Jeg er veldig stolt av å kunne stille som modell for denne Brudesalongen.
Kjenner du noen som er på utkikk etter kjole så kan du booke en time eller ta kontakt via hjemmesiden deres:
http://sofiesbrudesalong.no/

I løpet av tiden vi har vært i Kenya og filmet kampanjefilmen for skolen så har vi møtt på helt fantastiske og unike mennesker som jobber hardt for å overleve fattigdommen og vanskene som følger med.
Vi fikk besøke noen av hjemmene til elevene på skolen og det var særlig en jente sin historie som sto ut for oss. Fatouma sin søster døde grunnet sykdom i november i fjor. På grunn av vanskene med penger så var det kun moren som kunne reise med sitt døde barn for å begrave henne i byen de kom fra.
Huset de bodde i besto av metallplater som holdt huset oppe. Det var ingen seng og ingen dyner. Papplaten på gulvet var det eneste de hadde å sove på. De hadde ingen toalett, kjøkken eller bad. Ved siden av de lille huset så var det et hull i bakken som ledet til et åpent kloakkrør hvor kloakken strømmet. I tillegg til å puste inn dette så ville de også puste inn brent plast og skosåler ettersom at de ikke hadde noe annet de kunne fyre med for å lage mat.
Hver gang vi besøkte henne så var ikke faren tilstede. Vi ble fortalt at dette var fordi han brukte mesteparten av dagen for å prøve å finne jobb og tjene noe for å kunne komme hjem og mate barna.

Etter det tredje besøket så reiste vi hjem til dem tidlig på morgenen for å rekke å møte faren før han dro for dagen. Dette var en skjør, slank og skrøpelig mann som var langt tynnere enn barna sine som tydeliggjorde at den maten de hadde når de endelig hadde rå til å spise ga han til barna sine. På happy day så får barna grøt til frokost og lunsj hver dag, men etter denne tiden så kan det være at de ikke spiser før neste skoledag, for ikke å tenke på hvordan hegene kan være.
Vi spurte om hvor moren var og når hun ville komme tilbake siden hun hadde vært borte for 4-5 måneder.

Hun hadde ikke råd til bussbilletten tilbake og prøvde fortsatt å spare opp nok penger til å kunne reise hjem igjen. Bussbilletten for å komme seg hjem kostet bare 80kr, noe som gjorde det mer ubehagelig for oss siden det er svært lite penger og det er lett å tenke tilbake på hvor mye man kan ha sløst med penger på unødvendige ting før i tiden.
Vi kjøpte billetten for henne, samt kjøpte inn mat, en madrass, toalettsaker og andre nødvendige ting sånn at de ville ha det greit mens vi fant ut av hva det var vi burde gjøre med denne saken.
Huset de bodde i var ikke deres eget, de hadde ikke råd til husleie og det var en moske som lot dem bo på eiendommen frem til de skulle begynne å bygge der. Men det ville ikke skje før om noen måneder så de har vært der i mellomtiden.

To dager etter dette (dagen før vi reiste), så fikk vi møte Fatouma sin mor og det yngste barnet hennes som hun hadde tatt vare på mens hun begravde sin andre datter.
Hun var glad for å møte oss og var så glad i å kunne bli gjenforent med familien sin.
Siden det ikke var mulighet for dem å bo der så lenge så foreso moren til rektoren på Happy Day at hun hadde et ledig rom i huset sitt nærme skolen og kunne ta dem inn i bytte mot litt husleie hver måned (ca.300kr). Det varmer hjerte mitt å se at selv de som er fattige selv tar vare på de mindre fattige. Dette har vi valgt å bidra med pluss finne den beste løsningen for Fatouma som vil være å sende henne på en privat boardingskole som gir henne mat 3-4 ganger om dagen. Noe som foreldrene ønsker veldig mye for henne.
Dette er de ekstreme konsekvensene av fattigdom og er en av de vanskeligste historiene å ikke bare få høre om, men være vitne til.
Jeg gleder meg så mye til å vise dette frem i kampanjefimen og ber om at det lille vi bidro med til dem vil hjelpe denne familien med sorgen av deres tapte datter og veien videre etter det.
Vil du sponse et av barna på Happy Day eller hjelpe flere slike familier så gå inn på happydayjuniorschool.blogspot.no i dag og vær med på å endre noens liv til det bedre.

I løpet av turen så har vi  besøkt mange skoler, men vi ville også dra innom et barnehjem og se hvordan det funker i forhold til de økonomiske vanskene landet lever under. Vi ble anbefalt å dra til Light and Hope for Disabled Children hjemmet.
Dette er et barnehjem for barn med funksjonshemmelser, down syndrom og andre funksjonsvansker som gjør at de trenger litt ekstra pleie og hjelp.
Barnehjemmet ligger i et litt skummelt og veldig fattig område som heter Korogocho. Det var satt opp gitter rundt hjemmet for å beskytte seg fra tyver og for å ikke stå i fare for at barna kan vandre ut.
Fasilitetene deres var bra men begrenset. De hadde utstyr for å kunne håndtere med barn i tilfelle de får et anfall og greier ikke å kontrollere seg og annet utstyr for å hjelpe dem med å konsentrere seg og lære om hvordan å håndtere vanskene deres.
Programmet deres sikter etter å kunne få barna til å bli en velfungerende del av samfunnet som kan bidra og få til å fungere i arbeidslivet også. For mange er dette målet realistisk og for andre så trengs det mer pleie og trening, som er helt greit. For å få til dette så har mange av barna muligheten til å dra hjem til sine egne foreldre eller fosterforeldre som tilbyr å ta dem inn gratis for nettene og helgene. Noen av foreldrene til barna derimot dropper dem av i hjemmet og kommer aldri tilbake for å hente/treffe barnet.
Vi spurte om dette skyldes pga fattigdom og kanskje det at de ikke ser en mulighet til å kunne bidra med noe som helst siden alle i de fattige strøkene er ute og ser etter jobb å få.

Mange sliter med stereotypier og derfor melder ingen seg for å være frivillig eller hjelpe til på skolen. Barn med handikap blir sett på som en feil og kan til og med anses som forbandet eller har noe å gjøre med svartekunst.
''Miljøet rundt hjemmet svikter oss grunnet mangel på kunnskap om hva det vil si å ha en handikap og hvordan å håndtere det. Når vi har disse stereotypene så er det vanskelig for oss å få hjelp til å håndtere disse barna. Vi har barn fra da de er nyfødt til noen i tidlig 30 årene som fortsatt sliter med å komme seg ut i verden. Disse barna blir ikke tatt imot i samfunnet og vil derfor slite med det å få seg en ordentlig utdanning, jobb, et normalt liv og mer. Vi er ekstremt underbemannet og sliter mye når anfallene skjer, særlig de ‘’voksne barna’’ som er veldig sterke.''

Barnehjemmet støttes ikke opp av staten og får ingen økonomisk støtte heller. De som hjelper barnehjemmet økonomisk er kirken og de i nærmiljøet som bryr seg om framtiden og livene til barna. De har fundraisers og prøver så godt de kan for å holde alt gående, men grunnet stigma, stereotypier og mangel på kunnskap og forståelse så er de ikke der de bør være. Barnehjemmet ønsker å hyre en psykiater for å kunne tilby riktig behandling til barna sånn at de også kan komme lenger med utdanningen sin.
‘’Er det mye som skjer med barnet både fysisk og psykisk og de vet ikke hvordan å håndtere det, hvordan skal de da kunne satse på å lære noe på skolen?’’

Skolen tilbyr et program for foreldre som har barn med funksjonshemmelser og andre vansker. Dette hjelper dem på hjemmefronten med å håndtere anfallene på best mulig måte. Dette er et fantastisk samarbeid av foreldrene og barnehjemmet som sikter til at barnet ikke sviktes fra noen sider.
Alle som jobbet i dette hjemmet var ikke bare profesjonelle, men de var også ekstremt godhjertet og snille. De respekterer barna og snakker aldri ned til dem.  
Selv om disse barna møter på store vansker i hverdagen så fortsetter de alltid å smile og være seg selv. Dette er bevis på at uansett hvor store hindringer der er du kan møte på i livet så finnes det alltid en løsning til det.

Tusen takk til alle de som jobber der og hjelper med å gi disse barna det livet de fortjener.
Vær en engel i dag og bidra med hva du kan ved å spre ordet om dette barnehjemmet og stigmaene de lever under eller bidra økonomisk til at de skal få den riktige pleien de fortjener. Alt hjelper og alt settes pris på. 
Les mer på: http://aphrc.org/community-development-initiatives for å lese mer om barnehjemmet og andre initiativ grupper.