Da er jeg tilbake i Norge, etter å ha vært med på en fantastisk reise i Vietnam. Her har jeg deltatt i tre forskjellige veldedeighetsoppdrag, møtt Miss Universe Vietnam 2017 og besøkt en ny del av familien. Før jeg starter med å fortelle om det, må jeg si at jeg er helt målløs. Etter å fått oppleve noe som dette, så har det virkelig endret synet på livet. Jeg må få sagt at vi i Norge er utrolig heldige. Under dette oppholdet har jeg både, vært lei meg (på bra og dårlig måte), glad og sjokkert. Denne turen kommer til å fordeles på to blogginnlegg. Ett innlegg som viser veldedeighetsformålene (i Ho Chi Minh), og ett som vil vise det personlige i de andre opplevelsene med familien (i Ho Chi Minh & Nah Trang). Jeg starter med det som satte mest inntrykk - veldedeighetsutfluktene:
120 fattige samlet på ett sted
Taxien hentet oss 09.00 for å kjøre oss en time til Kathy's (min kjolesponsor) gamle hus, der foreldrene hennes fortsatt bor. Når jeg kom inn i huset å fikk sett hvor mye penger og hvor hardt arbeid hun har lagt i dette formålet sjokkerte meg! Det at Kathy har bodd her tidligere, viser også hvor sterk og selvstendig hun er.
Helt ærlig så trodde jeg at vi skulle dele ut penger til fattige barn. Men det var så mye mer vi skulle gjøre. Penger hjelper ikke på disse oppdragene. Hun hadde handlet inn massevis av mat, bleier og drikke som var fordelt i poser, i tillegg til at resterende av pengene blir fordelt og donert bort til hvert besøk.
Videre kjørte vi enda en time, til vi havnet i en bakgate. Her bor det tilsammen 120 eldre under ett tak. Vi møter først to buddhister som blant annet har tatt til seg en unge som nylig ble kastet på gaten (som vil si at den var foreldreløs). Selv har dem knapt brød og vann. Disse prøver hver dag og få tak i mat (ris eller grønnsaker) til disse eldre. Rommene de bor på består av alt i fra 20-45 senger. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det senger (vurder selv ut i fra videoen som er lagt til under). Vi delte ut poser med kaker og melk. Det er helt utrolig hvor takknemlig og glade de ble.


Ungene sover på gulvet og er innestengt i ett rom
Dagen etter, kjørte vi ca 2 timer en vei. Vi tok båt for å krysse en sjø, slik at vi kunne kjøre videre for å møte foreldreløse og fattige barn som bor på et «barnehjem». Det første jeg ser når jeg kommer inn er to-tre barn som ligger og sover rett på gulvet, uten pute. De har ikke senger så de må sove på det harde gulvet som er laget av fliser. Inne her bodde det tilsammen 100 barn. Alt i fra ca 1 år til 13 år. De som var 13år tok ansvar og vare på de andre. Alle gikk kledd i «uniformer», de som var buddhister brukte en annen farge på «uniformen».
Når vi skulle bære og dele ut mat, kaker og godis, eksploderte barna av glede. De løp ut for å hjelpe oss og var super glade. Før de fikk lov og få det vi hadde med, måtte de sitte på rekke og vente pent, som dem har blitt oppdratt til.
Senere ønsket vi å hilse på de minste ungene som viste seg ble stengt inne på et rom fordi det var sykdom. Om det var kontaktsmitte eller i luften var ubevist. De viste heller ikke hvilken unge som berte på sykdommen, så alle måtte holdes innesperret. Her sov også alle ungene rett på gulvet og rutinene før matservering var å samles og synge eller utføre pliktene som den 13år gamle jenta bestemte. (se videoen under). Vi fikk lov til å se på ungene i døråpningen. I det den døren åpnet seg ble du slått i ansiktet med en innesperret tett luft som aldeles ikke kan være bra for ungene og være i.


Snapchat filter var veldig morsomt og nytt

De kunne ikke gå, spise eller prate
Etter to dager på rad, hadde jeg igjen et siste oppdrag. Ca 1 time og 30 min unna byen besøkte vi et lite hus med barn og noen voksne personer som jobber der. Disse ungene har blitt rammet av en dødelig gass, som skader funksjonen i hjernen som gjør at dem har nedsatt prestasjonsevne. Nede i den første etasjen var det et rom med ca 10 barn. Noen var bundet fast i sengene, fordi om de hadde reist seg opp så hadde de falt og skadet seg. For meg var det helt forferdelig og se og vite at disse ikke kan bevege seg som ønskelig. Å se de inn i øynene og tenke på at du skulle så gjerne ha hjulpet dem, sårer meg. Dette kunne vært hvem som helst. Jeg matet flere med kaker fra mine egne hender, fordi dem ikke selv har forståelse hvordan dem spiser. De spise som at de aldri hadde spist mat eller noe lignende før.
Videre flytter vi oss opp i andre etasje. Før jeg rekker og komme opp trappen ser jeg barn ligge på små senger på gulvet. Det er veldig vanskelig og forklare, men disse ungene forandrer sin kroppsbygning etter hvor eldre de blir. Beinene i kroppen stivner og det blir umulig for dem å bevege seg. De kan se og høre deg, men dem har ikke forståelse eller evne til å respondere. Disse stakkarslige ungene ligger døgnet rundt. Det sterkeste inntrykket var når jeg fikk møte en guttunge som ikke kunne puste gjennom nesen eller munnen, og dermed hadde store vanskeligheter for å spise. Flere ganger i døgnet måtte han få hjelp til å puste ved å suge ut og opp slim gjennom et rør for å åpne luftveiene.
Tanken på at dette kunne vært meg selv eller hvem som helst er forferdelig. Under dette besøket gråt jeg veldig, fordi det er helt uskyldige barn som fortjener å oppleve verden like mye som alle oss andre. Skulle så ønske at disse hadde nok midler slik at alle kunne fått medisiner, senger og mat. Jeg ser opp til disse personene som jobbet på dette stedet, for å ta vare på ungene. De har tidligere skrevet under på at de ikke tilhører noen familie, eller er bundet til noen (med andre ord, at de ikke eksisterer), fordi de skal gi all sin tid til disse ungene. Hvordan disse ungene har havnet her fra tidligere av, er fordi foreldrene etterlot dem, og aldri hentet dem igjen.





Etter disse tre veldedeighetsutfluktene har jeg virkelig endret perspektiv på livet. I Norge lever vi i egne bobler og jobber for å få utdanning, mens der nede er målene å skaffe mat og rent vann. Jeg kommer videre til å prioritere turer som dette. Det å se andre mennesker sette så stor pris på små ting som gjør dem glade, gleder meg også. I fremtiden ønsker jeg å bli en representant for mine utflukter rundt om i verden, slik at jeg kan være med på å gjøre en endring og løfte opp andres hverdag. Denne turen har satte spor og kommer til å passe på så jeg alltid har beina plantet på jorden.
Stor takk for en minnerik tur Kathy
Husk å bli med på reisen ved å følge meg på:
https://www.glomdalen.no/sok?query=kaja&tags=
SnapChat: MissN2017-kaja
Instagram: Missnorway2017_kaja
Det er åpent for å stemme på din favoritt deltager i miss universe 2017, gå inn og stem!
https://thegreatpageantcommunity.com/2017/10/14/vote-miss-universe-2017-win/
https://tkop.org/2017/10/15/vote-now-win-miss-universe-2017/
Tusen takk for alle dere som følger meg <3











