Photographer: Thomas Sandfield
MUA: Mim Lai Sandfield 

Perfeksjonismens ekstreminisme.
De første årene på høyskolen var jeg ekstrem. Jeg hadde eksamensnotatene klart minst en måned før eksamen, som jeg skrev om x-antall ganger frem til dagen før eksamen. Jeg hadde en tendens til å komplisere eksamensforberedelsene mer enn nødvendig, og selv språkbruken i notatene var så akademisk og komplisert at det var gresk for de fleste. På starten av høyskolen var det ikke en eneste eksamen hvor jeg ikke møtte veggen. Jeg presset meg selv så unødvendig hardt at jeg fikk panikkanfall flere uker og dager før eksamen. Jeg skulle helst kunne mine 150 siders notater forlengs og baklengs ordrett, og bommet jeg på en setning så følte jeg at hele verden raste. Det høres jo helt ekstremt ut, gjør det ikke?

Fotograf: Haslien Fotografene

Ytre påvirkinger.
Selv om jeg alltid har vært flink på skolen og perfeksjonist, har ikke perfeksjonismen min alltid vært like maladaptiv. I yngre år hadde jeg nærmest fotografisk hukommelse, og alt jeg leste husket jeg. Perfeksjonismen min viste seg også på andre livsarenaer som sport og hobbyer, men den var alltid en positiv drakraft og ikke noe som holdt meg igjen. Etter en bilulykke, hvor smerter medførte konsentrasjonsproblematikk og hukommelsen ikke lengre var som den en gang var, startet de negative sidene med perfeksjonismen å vise seg. Jeg presset meg stadig hardere, for å opprettholde det nivået jeg var på tidligere og avsluttet siste året på vgs. i 2010 med bare toppkarakterer og en etterlengtet bedring på skadefronten. Og tro meg, de karakterene er det blitt felt mange tårer for. Sommeren før jeg startet på høyskolen i 2013, ble jeg igjen utsatt for en hendelse som selv den dag i dag medfører kroniske smerter, med periodevis bedre og dårligere dager. Så da kom den maladaptive perfeksjonismen løpende mot meg med full kraft, i tillegg til høyere krav som følger med Høyskolen. Jeg har alltid vært den personen at hvis noe skjer med meg, så ikke f*** at den ene hendelsen skal få avgjøre hvordan jeg skal leve livet mitt.

Presteringsangsten og panikkanfallene ble verre for hver eksamen jeg hadde, og jeg slet meg selv helt ut psykisk. Ikke nok med at jeg selv var min verste fiende i eksamenssammenheng, men livet hadde det med å slenge den ene etter den andre utfordringen etter meg like bare dager og uker før eksamen - alt fra dødsfall i familien, overfall, operasjon og smerteproblematikk. Til tross for dette klarte jeg å opprettholde toppkarakterene jeg hadde satt meg som mål, men jeg visste selv at jeg ikke kunne fortsette å føle det sånn før hver eneste eksamen - hvertfall ikke når jeg en dag ønsker å ta en doktorgrad.

Mitt vendepunkt - breaking my self-destructive ways.
Mitt vendepunkt kom når vi hadde et selvendringsprosjekt i psykologiemnet i slutten av 2. året på HiØ. Jeg valgte å gå inn i meg selv for å finne ut av akkurat HVA det var som medførte at jeg endte i panikkanfall. Jeg fant raskt ut at det var negativt selvsnakk i form av katastrofetanker og svart/hvitt tanker som endte i en tankestrøm hvor jeg stadig psyka meg selv ned til jeg rett og slett fikk panikkanfall. I samarbeid med læreren min fant jeg fram til litteratur om ACT! ACT står for "acceptance and commitment therapy", hvor grunnprinsippene går ut på at du ikke skal unngå å tenke de negative tannkene, men heller "bade i ubehaget". Ved bruk av ulike teknikker innen metoden, skulle du ta kontrollen over tankene og ikke la de kontrollere deg. Selvendringsprosjektet mitt hadde god effekt, og jeg hadde ingen panikkanfall frem mot den skriftlige skoleeksamen i psykologi. Dette til tross for at jeg var nyoperert etter å ha vært innlagt på Lovisenberg for å utføre skulderkirurgi bare uken før. Jeg fikk også A!

Generalisering og NAFO-seminar 22.April
Jeg snakket med læreren min i ettertid av selvendringen, og skal nå være en del av et symposium om selvendringsprosjekter på NAFO-seminaret på Storefjell 22.April. Problemet var jo at jeg har jo bare enda mer angst for å fremføre noe muntlig enn skriftlig. Derfor prøvde jeg nå frem mot muntlig eksamen i miljøarbeid og rehabilitering å benytte meg av de samme teknikkene for å se om det lot seg generalisere. Jeg fikk ingen panikkanfall, besvimte ikke på eksamen og jeg klarte å dra i land karakteren A igjen! Jeg er så utrolig takknemlig for alle lærere og medstudenter som har støttet meg. Jeg kan endelig si at perfeksjonismen min er blitt en mye mer positiv ting igjen, og drahjelp istedenfor å være en byrde som trekker meg ned. Jeg ser på perfeksjonismen som et medikament - du har det fordi du ønsker å oppnå noe, men samtidig kan nettopp denne tingen være det som gjør at du blir hindret i det. For du vet, de fleste medikamenter har en eller annen mulig bivirkning som er akkurat hva du tar medisinen for.

Det er som sagt både positive og negative sider ved perfeksjonismen. Det skumle er hvor lite det skal til før den utvikler seg i en mer maladaptiv retning. Det kan være psykiske påkjenninger, konsentrasjon og smerteproblematikk som medfører at du ikke evner å prestere slik du en gang gjorde og rett og slett utviklingen av et dårlig selvbilde. Når en perfeksjonist mister troa på seg selv, samtidig som stadig øker kravene, er det skummelt. Psykisk mishandling er også en stor trussel.

Dersom noen sliter med det samme problematikken, tar jeg gledelig en prat med deg. Det er bare å ta kontakt på: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.. Jeg planlegger å skrive et mindre innlegg om selve forberedelsesprosessen til eksamen, og ulike memoreringsteknikker senere.

Ha en fin uke,

- Linn Adriana.

Photo by: JP Paulsen.

Hei,
På fredag ble jeg og ei venninne i klassen intervjuet av høgskoleavisa i forbindelse med vernepleie deltid på HiØ. I dag kom intervjuet ut, og du kan lese det i sin helhet HER! Bildet under er hentet fra intervjuet, og er tatt i gymsalen på Remmen i Halden hvor vi var på kurs i lavaffektiv tilnærming. Det var et veldig lærerikt kurs med mye latter, med to dyktige instruktører. På kurset lærte vi ulike teknikker i forhold til å bli grepet tak i, lugget, kvelt, bitt og ulike ledsagerteknikker som er så lite inngripende som mulig. Dette er utrolig viktig for å forhindre skader både på vedkommende du jobber med og deg selv.

Hva er en vernepleier?
Som vernepleier får du mange interessante utfordringer. Noen kaller oss poteter, mens andre kaller oss for svarte skjørt - vi kan nemlig brukes til det meste. Vernepleieren er utdannet for å drive systematisk miljøarbeid og habiliterings- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/eller sosiale funksjonsvansker. Vernepleieren tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser gjennom å tilrettelegge for utvikling, forebygge funksjonssvikt og fremme økt livskvalitet. Vi jobber særlig innenfor tjenester til personer med utviklingshemning, men også i rusomsorgen, psykisk helsevern, eldreomsorgen, omsorgen for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser, og skole- og undervisningssektoren. Vi er også autorisert helsepersonell som ivaretar legemiddelhåndtering.

Hvorfor vernepleier?
Felles for flere profesjonsutdanninger er jo å hjelpe folk. Det som skiller vernepleieren fra de andre retningen er kanskje hvilke sammensetning av kunnskap en har når det kommer til å hjelpe. I vernepleierfaget kombineres det og satses mye på systematisk miljøarbeid med vekt på psykologi og helsevitenskap. Vernepleiere blir ikke bare trent opp til å være konsumenter av kunnskap/vitenskap, men også til å kunne evaluere effekter av egne prosjekter og kliniske praksis. Miljøarbeidet og atferdsanalysen var den største triggeren for min del, for å velge akkurat denne studieretningen.

Hvorfor deltid?
Når jeg startet på vernepleierutdanningen hadde jeg ingen tidligere erfaring innen helse-og sosialsektoren. Jeg ønsket derfor å opparbeide meg erfaringen som trengs ved siden av studiene, samtidig som jeg ikke ønsket å sitte med lån opp etter øra når jeg var ferdig utdannet. Jeg var heldig å få jobb som assistent i bofellesskap bare to måneder etter jeg startet på studiene, noe som har vært midt i blinken for å få knakker å henge kunnskapen på. Dessuten er jeg en jente som liker å ha flere baller i luften, som tidligere nevnt. Deltakelsen i Miss Norway og modellyrket er en del av det, men jeg elsker også å reise og oppleve verden. Deltidsstudiet passet meg perfekt etter et par friår med jobbing.

Det mange kanskje ikke tenker på når det gjelder deltid, er at det er et 75 % studium, ikke 50 %. Vi har kun en uke på skolen i måneden, resten er selvstudium. Det krever disiplin, struktur og hard jobbing. Folk kan si hva de vil om at karakterer ikke er viktig, men for meg er det viktig å strekke meg mot det beste. Jeg respekterer at ikke alle har ambisjoner om å få A i alt, men det må også respekteres at noen faktisk har det. Jeg elsker at høyskolen kombinerer det teoretiske med praksisperioder, og at vi får prøve oss innen ulike felt. Vi har også vært utrolig heldige med både interne og eksterne forelesere, som er fantastisk dyktige og engasjerte!

Fremtidsplaner og ambisjoner?
Jeg går nå 3. året deltid, og har litt over 1 år igjen. Etter jul starter jeg med bachelorprosjektet. Tiden har faktisk gått ufattelig raskt, og det er helt sykt å tenke at jeg snart er ferdig utdannet. Drømmen min er å jobbe med barn og ungdom med psykiske lidelser, traumer og utfordrende atferd. Jeg ønsker derfor også å ta master i den retningen. Ambisjonene mine er doktorgrad i atferdsanalyse innen jeg er 50 år!

Hvordan kombinere studier med jobb og missedeltakelse?
Det er mange som har spurt hvordan jeg klarer å få alt til å gå rundt. Mye handler om prioriteringer. I dette øyeblikk skulle jeg egentlig vært på Hemsedal med venninnegjengen, men dessverre måtte jeg melde avbud i siste liten da jeg heller er nødt til å fokusere på eksamen og å få ferdig presentasjonsfilmen før finaleuttaket. Det blir mye til tider, men hvis noe er viktig for deg så får du det alltids til på en eller annen måte. Det er imidlertid viktig å ta seg tid til seg selv oppi alt, og gjenvinne energien så en ikke møter veggen. Men som sagt, det meste handler om prioriteringer.

Jeg vil senere skrive et innlegg om hvordan en kan håndtere presentasjonsangst og eksamenspanikk, og hva som skal til for å få gode karakterer.

GOD ETTERMIDDAG!

Til tross for at jeg klarte å glemme lommeboken hjemme (i kjøleskapet av alle steder) når jeg dro på skolen i dag, så har det faktisk vært en utrolig flott og motiverende mandag så langt. Som deltidsstudent er jeg kun på skolen en uke i måneden. Dette innebærer å måtte være super strukturert, da det er mye selvstudier som må til utenom skoleukene. Skoleuken for meg er en veldig fin dra hjelp, og så heldig som jeg er, så har jeg veldig engasjerte og motiverende forelesere.

For litt siden hadde jeg et oppfølgingsintervju med Demokraten, etter som jeg nå er semifinalist i Miss Norway 2016. Der ble det spurt om min vei både mot semifinalen, men også veien videre mot en eventuell finale. Du kan lese intervjuet i sin helhet ved å trykke HER! Bildet ble tatt i Hong Kong av Thomas Sandfield som tok bildene av meg der, hvor jeg var så heldig å ha Mim Lai Sandfield som MUA. Dette bildet er tatt første på ettermiddagen etter jeg landet i Hong Kong etter null søvn og en 14 timers flytur.

I intervjuet kan du lese at jeg har hatt mye å gjøre frem mot semifinalen, da jeg meldte meg på så sent som i januar. Det står også litt om mitt ønske om å representere min by og mitt land i den internasjonale konkurransen Miss Universe 2016. "Ikke minst håper hun at dette kan inspirere andre til å følge drømmene sine. - Jeg ønsker å få frem at du er bra nok! Det er lov å tro på deg selv og følge drømmene dine. Du må ikke la andres usikkerhet innpakket i nedvergende og ufine kommentarer, mobbing og psykisk terror hindre deg i å leve det livet du ønsker.

Jeg avslutter intervjuet med å fortelle at jeg har et par skjulte kort i ermet, så stay tuned for oppdateringer!
Ønsker dere alle en FLOTT uke!

- Linn Adriana.

Foto: Knut Yrvin.

Hei,

I går var 15/24 semifinalister på catwalk kurs i Oslo på Åpen Scene. Det startet kl. 10:00 og varte helt til kl 18:00. Det var utrolig hyggelig å møte flere av de andre semifinalistene, og bli litt bedre kjent med de (se bildet over). Martine Rødseth, som var fjorårets vinner, var instruktøren vår. Det er så gøy å se på henne gå, for det ser ut som hun bare flyter over gulvet helt uanstrengt. Det er en ting å klare catwalken, en annen ting å få det til å se enkelt ut. Det er jo så mye å tenke på. Hælene skal være høye, gangen skal være rett, det skal se feminint ut, en må passe på ansiktsuttrykk, poseringer og turns. Legger en på litt krydder, må en i tillegg tenke på ulike måter å snurre på. Det er litt forskjellig hvordan man går catwalken i bikini, aftenkjole og casual. På den casual'e catwalken kan du velge litt selv, men under kan du se en helt basic uten krydder:

Dette er bikiniwalken, og på vei tilbake skal det også være ilagt en halvsnu:

I aftenkjole er det slow walk som gjelder. Jeg har dessverre ingen film av det nå, men da skal du gå veldig sakte, så da er det viktig å holde balansen. Jeg merker jeg er sliten i beina i dag, men overraskende nok fikk jeg ikke så vondt i beina før den siste timen. 8 timer catwalktrening merkes på kroppen, og jeg begynte faktisk til og med å hovne opp i henda.

GOD SØNDAG!

Hei,

Det er en stund siden jeg postet dette bildet på instagram (linnadriana), og kampanjen har pågått en stund nå. I dagens digitale verden er nettroll blitt et økende problem. Digital mobbing er vanskeligere for allmennheten å oppdage, og bidrar til at mobbing i større grad vedvarer også etter skoledagen er over. Dette gjør at mobbingen vedvarer over tid i mye større grad, og påfører personen som blir mobbet vedvarende stress. En enkel hendelse kan føre til store konsekvenser og stor spredning. En ny trend på Internett er kommet, hvor folk poster bilder av seg selv med et kyssemerke på baksiden av hånden. Hvorfor gjør de dette? Hvis du ikke allerede visste hvorfor, så kanskje du etter å ha lest dette blir en av dem. Dette er en trend for å stoppe "cyberbullying". Ved å poste et bilde av deg selv med kyssemerke på baksiden av hånden er du en av mange som bidrar til å vekke oppmerksomhet mot problemet. Nobullying.com sier at så mange som 43 % barn som bruker nettet har opplevd nettroll i varierende grad.

Don't be mean behind your screen.
Dessverre så er det slik at de fleste barn som opplever å bli trollet på nett, utvikler et dårlig selvbildet på grunn av dette, noe som igjen kan være en utløsende faktor for å utvikle psykiske problemer. Nok er nok! Så hvorfor ikke hjelpe til du og? Alt du trenger er litt lebestift, kyss baksiden av hånden din, og post bildet med #KissandMakeup.

Til deg som blir mobbet.
ALDRI tru at det er din egen skyld, og at det er deg det er noe galt med. Selv om du kanskje ikke føler deg helt som en av de andre barna, eller er noe annerledes, så betyr det ikke at du er noe mindre verdt eller skal bli behandlet dårlig.

- Love from Linn Adriana.

Fotograf: Thomas Sandfield
MUA: Mim Lai Sandfield

Hei, alle flotte kvinner (og menn)!

I går var det kvinnedagen, hurra! Som min god venninne, Jane Haugen, så fint postet på facebook i går, er dette en dag jeg ikke "feirer", men heller reflekterer over hvordan livet mitt kunne ha hvert den dag i dag. Hun sier takk til alle som bidro til kampen, og selv er jeg også takknemlig for enhver sjel som har kjempet for at jeg også kan ta utdannelse å være en del av arbeidslivet. Jeg er takknemlig for at jeg kan få stemme, og ta en del av vårt flotte demokrati. Jeg er takknemlig for at landet mitt har aldersgrense for når jeg kan gifte meg, at jeg selv kan bestemme hvem jeg ønsker å gifte meg med - om jeg i det hele tatt ønsker å gifte meg. Skulle jeg gifte meg og ekteskapet gå tapt, har jeg også rett til å søke skillsmisse på lik linje med mannen. Jeg kan jobbe innen den bransjen jeg selv ønsker, kle meg i det jeg selv ønsker å kle meg i, og være en egen person. Jeg har muligheten til å velge hvordan jeg skal leve mitt liv. Har du noen gang tenkt på hvordan livet ditt kunne vært akkurat nå?

Jeg leste også en artikkel du kan lese HER! - av Susanne Kaluza.
Overskriften relateres til hennes artikkel om kvinnedagen. Hvorfor trenger vi fortsatt kvinnedagen? Dette er et viktig spørsmål å reflektere rundt. Ja, vi har kommet langt i kampen om likestilling, men kampen er ikke vunnet. I Norge er vi så heldige at kampen er kommet langt, men hva med resten av verden? Kampen er ikke vunnet verken her i landet, eller resten av verden - derfor trenger vi fortsatt kvinnedagen. En annen fin ting med kvinnedagen er oppblusset i media! Medias søkelys mot dagen, setter likestilling verden over i fokus. Susanne har en liste med 12 gode grunner til å feire kvinnedagen som du kan lese i linken til artikkelen i starten av dette avsnittet. Denne listen inneholder lov mot kvinnelig kjønnslemleste, lov mot barneekteskap, fjerning av lov hvor kvinner ikke fikk gå ut på kvelden uten å bli arrestert, rett til abort, økning av land med 40 % kvinneandel i sin lovgivende forsamling, økt lovgitt pappapermisjon, ikke lengre lov å utelate ett kjønn ved inkalling til sesjon & forbud mot spørsmål om graviditet og familieplanlegging i jobbintervjuer. Jeg gleder meg til den dagen kvinnedagen i den forstand ikke "trengs", for da er kampen vunnet! Det er imidlertid en lang vei å gå, før dette er nådd.

GRATULERER MED KVINNEDAGEN I GÅR!
Hvilke saker synes du er viktigst på kvinnedagen i år? Hvilke saker burde settes mer fokus på? Og hvilken seier er du mest takknemlig for?