Vi må ha i bakhodet at de som egentlig trenger mest hjelp, er de som ikke har råd til å dra fra krigsherjede land. Tenk så vanvittig mange som sulter ihjel. De spiser hunder, katter, gress og insekter for å overleve og det har gått alt for lang tid før hjelpen kommer. 

Det er rett og slett urettferdig at de som har penger til å komme seg ut av landet har større sjanse for å overleve. Jeg har ikke sett en kampanje for å hjelpe barn der nede, bare de som allerede har kommet seg videre. Hvor er engasjementet til krisen som foregår der? Vi må ikke legge alt fokuset vårt på flyktningene som har kommet hit, for de er allerede trygge. 
Hva kan man gjøre for å hjelpe?

Det har dødd 18 sivile personer i Louay, og det bor ca 40.000 der nå. Leste akkurat i dette sekund at Syrias regjering har gitt FN tillatelse til å levere humanitær hjelp. Men burde ikke dette vært gjort for lenge siden? Man visste jo at dette kom til å skje? Hva med å være der før det skjer og forhindre at folk blir torturert?

Anbefaler også ALLE og lese appelen fra den årlige Global Humanitarian Overview i desember. Der får man en oversikt over hvor ille det faktisk er. 

Vær så snill og bli med å hjelp! Vi har engasjementet i oss, men vi bruker det ikke nok. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.  

https://give.wfp.org/en/629/?step=country&lead_source=2013-wfp-syria-hp&form_tag=2013-wfp-syria-hp

https://www.unicef.no/kampanje/hjelp-syriske-barn

 
Silje Victoria

Er det slik at vi kommer til å få barn og ikke engang få med oss barnas første skritt? Er det slik at vi ikke får med oss barnets første ord fordi vi er for opptatt av telefonen?

- Tanken skremmer sikkert fler enn meg, men det er realiteten. Tenk over hvor mange ganger man sitter med telefonen sin og hverken hører eller legger merker til det som skjer rundt seg for fokuset er på feil plass?

Jeg kan f.eks fortelle om en episode i sommer, absolutt ikke for å skryte av meg selv men for å belyse hvor mange som rett og slett ikke tenker over dette. Jeg var nede på Solli plass, veldig veldig travelt og klokken var vel rundt halv fire-fire og flesteparten av oss gikk hjem fra jobb. Så kommer det gående en dame med rullator og klarer få kjørt hjulet fast ned i en sprekk i asfalten og fikk den ikke opp fordi hun dessverre ikke var sterk nok. Jeg rakk og gå fra andre siden av veien og bort til henne for å hjelpe henne, og det tok vel sikkert rundt 1 minutt. Hva om de 30-40 stk som gikk forbi henne hadde vært litt mindre opptatt av telefonen sin og heller sett opp? Er bare en liten tankevekker på hvor mye vi ikke får med oss pga sosiale medier. Hun ble kjempeglad og smilte! Jeg gjorde så lite, men for henne betydde det mye. Det var en bekreftelse på at noen så henne når hun trengte hjelp.

Jeg er veldig glad i å gå tur ute på kvelden, det er noe som gir meg indre ro og er som en slags meditasjon for meg. Jeg klarer fokusere på meg selv og hvem jeg er, men så fort jeg ser ned i bakken er det hverdagslige ting som "Hva skal jeg ha til middag i morgen", "Betalte jeg den regningen"?  Som dukker opp i hodet mitt. Men når man ser opp på bygninger, opp på trær og ting i periferien har sansene nok med å oppfatte det du ser og dermed ikke klarer og tenke på ubetydelig ting enn det du ser AKKURAT der og da. Tenk over det neste gang du er ute å går, om det er på vei til Kiwi eller om det er en kveldstur. Det er iallefall slik jeg finner ro, og skjønner at hjernen er lett å distrahere om man er bevisst. For det er ofte at man blir distrahert av sine egne tanker, som egentlig ikke betyr så mye i nuet. 

Her er en video som refererer til øverste del av innlegget. Ta en titt så skjønner du godt hva jeg mener!

Silje Victoria

(Selv om det er skrevet DU i dette innlegget er den ikke rettet mot en spesifikk person)

Ikke tro at noen bryr som det nye innlegget på bloggen din om de dyre julegavene dine, ikke tro at noen bryr seg om du spiser salat til middag, ingen bryr seg om de 1000 bildene av den katten din på snapchat, ingen bryr seg om dagens outfit på instagram. For det første, det er irriterende og for det andre hvem er det vi prøver å opplyse om ikke en dritt? Hva om alle hadde brukt like lang tid på familie, venner og ting som betyr noe? Eller lest seg smart, da kunne vi alle vært leger eller presidenter. Det er det vi kommer til å angre på når vi blir gamle om vi fortsetter slik. Vi sitter i en boble der ubetydelige ting står i fokus og stjeler verdifull tid. Og hvem er det vi egentlig prøver å overbevise om at vi er bra nok med å legge ut bilder av den freshe nye klokken din til 100 lapper, eller den nye LV bagen din på avbetaling? Det er kanskje noen som tenker i 1 sekund på det, også er det glemt. Det er ikke slik at du er rikere, eller kulere om du eier en LV veske. Du sløser jo bare penger på en ubetydelig status du tror betyr noe.

Hva med å fokusere på seg selv, og begynne sammenligne seg selv med den personen man var igår. Det er da man strekker seg som person, mot å aldri være fornøyd fordi man sammenligner seg selv med disse supertynne instamodellene som sikkert har brukt alle pengene sine på fasaden men egentlig sliter bak. For det vil alltid være noen rikere, penere og smartere enn deg. Men du er deg, hva med å gjøre det beste ut av det, og innse at man er bra nok tross man ikke har lange ben, flat mage og chanel vesker? Man kommer lenger med å være smart, for utseende varer ikke for alltid. 

Edit: Vil nevne at det er ikke skam og ha dyre ting, så lenge man har råd kan man gjøre det man vil. Poenget her er at det er dumt at unge føler de MÅ ha dyre ting for å føle seg akseptert og bra nok.