Heyyoo, og riktig god helg alle sammen!

Nå har det vært en liten stund siden sist jeg oppdaterte dere (beklager det!), så nå er det absolutt på tide med et lite innlegg igjen! Og i dag så tenkte jeg å skrive litt om noe som står meg veldig nært, rett og slett fordi jeg opplever det selv, men som også er en såpass naturlig del av livet mitt, at jeg syntes nesten det er rarere å tenke på de som ikke hører stemmer, enn at jeg hører stemmer. 

Jeg har nemlig hørt stemmer så lenge jeg kan huske - det begynte med hvisking og noen som sa navnet mitt, men ble etterhvert til positive tilbakemeldinger og peptalks, før det på ungdomsskolen/barneskole-skiftet ble vanskeligere, og stemmene ble mer og mer preget av negativt innhold. Den dag i dag er de kun negative, og jeg syntes det er helt absurd nærmest, det å skulle tenke på at de én gang har vært gode - jeg mener, hæ?

Så har jeg jo vært mine runder innom psykiatrien, kan man si, og på det ene stedet jeg var innlagt, ungdomspsykiatrisk (UPS), så skrev jeg et innlegg på min daværende blogg om hvordan det å høre stemmer kunne utarte seg, og da med bakgrunn i min egen opplevelse en dag der på institusjonen.

"

“Nei, du kan ikke ligge der. Bare de som har gjort seg fortjent til det, får ligge i senga. Det har ikke du gjort. Du skulle ikke sagt det du sa i stad, du skulle ikke rørt armen på den måten, og du skulle ikke spist når vi sa at du ikke fikk lov til det. Derfor får du ikke ligge i senga. Du får finne deg i å ligge på bakken, for det er der du hører hjemme. Og bare glem å ta med puta eller teppet, det fortjener du i hvert fall ikke. Du skal ha det vondt, for det er det du fortjener, og det er det eneste du fortjener. Ingenting annet.”

Noe slikt noe sa stemmene til meg, den ene kvelden da jeg var innlagt på UPS. Jeg hadde spist, fordi jeg var sulten og hadde ikke spist på lenge. Jeg spiste én brødskive, ikke mer. Ikke noe ekstra. Én brødskive med ost, ikke noe tull. Tok ikke smør engang, fikk ikke lov. Men jeg klarte å spise. Og selv om jeg ikke klarte å holde det nede lenge, var stemmene fortsatt sinte. Jeg hadde gjort de opprørte. Samtidig hadde jeg sitti i en ukomfortabel stilling litt tidligere på dagen, som hadde gjort at jeg hadde rørt litt på armen, for ikke å få så vondt. Det var nok. Nok til at det ble hyl og skrik. Nok til at det ble trusler, og nok til at de gjorde meg vondt.

“Du er ikke verdt noenting, du får ikke til noenting, og det er i hvert fall ingen som er glad i deg. Det kan du bare glemme. Du er dum som tror at noen kan være glade i noen som deg – hvem vil det? Ingen, skal vi fortelle deg. Du er dum, du er mislykket, og du gjør alle rundt deg bare vondt, så ubrukelig er du. Så ille er du”

For stemmene kan nemlig gjøre meg vondt, de kan gjøre meg utrolig vondt. De skriker, banker, slår og ødelegger alt som er rundt. De får meg til å føle smerte, så utrolig uutholdelig smerte, som gjør at jeg bare ligger og vrir meg. Smerte som er så grusom at jeg ikke ville ønsket noen å skulle gå gjennom det samme. En smerte som gjør så vondt at jeg blir nødt til å banke hodet så hardt jeg kan inntil veggen, slå meg selv i hodet og skrape opp armene mine. Ikke fordi jeg vil, men fordi det gjør så vondt. Og fordi stemmene vil det.

Jeg fortjente ikke å ligge i senga den kvelden, jeg skjønte det selv. Skjønte at nå hadde jeg gjort noe dumt noe, og de som gjør noe dumt skal ikke få lov til å ligge i senger, de skal ligge på gulvet. På det steinharde, iskalde gulvet. Der skal de ligge og fryse. Ligge og ha vondt. Gråte. Der skulle jeg ligge. Det var plassen min, plassen til Kristin. Og jeg syntes faktisk det var greit, for jeg skjønte det jo! Det ga mening! Jeg hadde gjort noe galt, og da skal man straffes.

Så da lå jeg der. Lenge. Gråtende, mens knyttnevene mine slo meg så hardt som mulig i hodet. Igjen og igjen og igjen.

"

For å være helt ærlig, så hadde jeg glemt bort denne teksten, og det var utrolig vondt å nå se tilbake på det og huske på hvor intenst og forferdelig det faktisk var i en periode. Forstå meg rett; det er fortsatt evig vondt, men der, på psykehuset, var det vondere i en lenger periode enn det noensinne har vært ellers.

Jeg har egentlig lyst til å felle en tåre når jeg leser det nå, og selv om jeg egentlig vil gjemme det bort, kaste det langt vekk og aldri se det igjen, for det var jo i fortiden, ikke sant?, så syntes jeg det er viktig å dele. Jeg syntes det er viktig å opplyse, hjelpe andre til å forstå, hjelpe hverandre - støtte og trøste!

For min opplevelse av å høre stemmer har vært både god og vond, før den i dag har kommet til et punkt hvor jeg nesten er litt redd for å "miste" de - de har vært en del av livet mitt så lenge, at det vil føles rart å ikke skulle ha de der. Hvordan er det andre har det? Tomt? Hvordan høres bare egne tanker ut? Hmmm, jeg vet ikke, det er litt skummelt, skal jeg være ærlig, og det skremmer meg rett og slett, det å skulle miste de. 

Meeeen, nå ser jeg at dette innlegget er blitt ganske langt, så jeg velger å runde av her. Om dere er interessert i å høre mer, kan jeg gjerne fortelle, men da kommer jeg til å dele det ganske mye mer opp enn det jeg har gjort nå! Gi gjerne tilbakemelding til meg om du har noen tanker <3

Ellers håper jeg du har hatt en fin start på helga, og så snakkes vi plutselig!

klem <333

Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<33