Hei alle fine dere, Emilie her!

(Foto: Stian Bye Høgsveen)

ENDELIG!

For bare noen få uker siden, fikk jeg den glade nyheten om at jeg ble tatt ut til første uttak i Miss Norway. Jeg er evig takknemlig for å endelig kunne få muligheten til å både følge min barndomsdrøm, men også muligheten til å påvirke og bidra mer- enn som privatperson. Jeg ønsker derfor å presentere meg selv, og min hjertesak. Informasjonen nedenfor inneholder både faktaer om meg som person, og min hjertesak.  

Personlig informasjon

Fritiden min består av alt fra ridning, jobb, styrketrening og sosiale sammenkomster med mine kjære venner som- også støtter meg i dette! Jeg flyttet fra familien min for aller første gang i sommer 2022, etter at jeg ble ferdig med videregående skole, og nå befinner jeg meg i Lillestrøm. Her trives jeg veldig godt!

Jeg fylte 20 år i Januar, og jobber på sykehjem. Jobben vil jeg beskrive som givende til en viss grad, men også helt utrolig koselig. Jeg får hjelpe de som trenger det, gjøre en forskjell og gi det lille ekstra. Jeg elsker jobben min! Dette er mitt 4 år som pleiemedarbeider, og er den mest lærerike jobben jeg kunne fått.

Noen få enkle facts om meg:

1. Jeg er 175 høy

2. Favorittdyret mitt er katt (har en super søt katt selv)

3. Planen er å studere til høst

4. Elsker å lage mat

5. Drømmen har lenge vært å utvikle en karriere som grunder og eller modell

 (Foto: Stian Bye Høgsveen)

Et bilde fra en av mine første fotoshoots!

MIN HJERTESAK

Mine hensikter og intensjoner ved deltagelsen, men også bloggingen følges av mine lidenskaper, som jeg ønsker å dele med dere! Fokuset mitt de siste årene har vært å belyse flere om kvinnehelse, noe som har vært svært nedprioritert over en lang tid. Har dere hørt om den "usynlige kvinnesykdommen": endometriose?

Det er betydelig mangel på kunnskap i forhold til sykdommen, selv i Norge. I Norge tar det gjennomsnitlig 7 år å få stilt diagnosen, og i tillegg til dette er mange av symptomene typiske, men diffuse- og derfor får kvinnene ofte en rekke feildiagnoser. Ifølge endometrioseforeningen, antas det også at 10% har denne sykdommen! Når man tenker seg om så er jo det egentlig ganske mange? 

Jeg selv er en endo-pasient, og fikk diagnosen etter 3 år med kamp. Det har vært svært tøffe år, og det har åpenbart påvirket meg mer enn bare fysisk. Det har vært krevende å ikke bli trodd på av leger, og blitt kastet fra sykehus til sykehus, som om jeg er i en tunnel uten ende. I tillegg til dette, har det vært bølger med smerte i mellomtiden som gjorde kampen bare enda mer vanskelig. Jeg har nære som har kjempet for hjelpen de trenger, og vi snakker om opp til 20 år med kamp. Det er urettferdig, og det er vondt og ensomt. På den positive siden av det, så har jeg nå fått stemmen til å snakke ut, og spre om både erfaringer men også kunnskap. 

Jeg håper det vil gjøre en forskjell, på en måte at man ikke er alene om det lenger, og at det blir en sykdom som blir tatt på alvor. Det popper opp artikkel etter artikkel, om at ressursene for å opparbeide en god nok forskningsmetode er minimalt, og at hjelpen ikke er der. Vi trenger mer forskning, og derfor trenger vi også ressursene til dette. Dette er en kamp jeg vil ta, for dem som ikke kan bruke stemmen sin, for dem som ikke tør og for dem som har gitt opp. 

- Klem Emilie