Fotograf: Tom Ivar Arntsen

Kunsten av å gjenoppfinne seg selv

Jeg leste et sitat av Sylvia Plath om et fikentre, og jeg har aldri klart å slutte å tenke på det. Hun beskriver hvordan livet hennes forgrener seg foran henne, og på hver gren henger det en versjon av hvem hun kan bli. En er kjærlighet, en er karriere, en er frihet, en er alt hun kunne blitt, og mens hun sitter der og prøver å velge, begynner fikenene å råtne og falle av. Ikke fordi hun valgte feil, men fordi hun ikke klarte å velge i det hele tatt.

Det er så mange valg i livet.

«Jeg kan aldri lese alle bøkene jeg vil. Jeg kan aldri være alle menneskene jeg vil være og leve alle livene jeg vil leve. Jeg kan aldri lære meg alle ferdighetene jeg ønsker. Og hvorfor vil jeg det? Jeg vil leve og kjenne alle nyanser, toner og variasjoner av mental og fysisk erfaring som er mulig i livet. Og jeg er fryktelig begrenset.»
-Sylvia Plath

Jeg har alltid følt meg veldig begrenset i at jeg ikke kan være alle utgavene av meg selv jeg ønsker. Og det kan tidvis være paralyserende og klaustrofobisk.  

Jeg føler på en eksistensiell trangsynthet, at livet tvinger meg inn i en versjon av meg selv, mens alle de andre potensielle livene mine forblir ulevde. Innelåst i en identitet. Tanken på alt jeg aldri vil rekke å lære eller de menneskene jeg aldri vil rekke å bli, gjør at rollen min føles som en trang. Derfor blir livet jeg lever og identiteten jeg har så ekstremt viktig å få mest mulig ut av. Oppnå mest mulig, føle mest mulig, lære mest mulig. Og det i seg selv er også paralyserende. For da lever man ikke for øyeblikket. Man ender opp å styre livet som at alle elementene er spillbrikker.

Men kanskje det er bra at vi bare har dette livet?

For da har vi også øyeblikket. For øyeblikket skjedde da, den ene gangen. Du kan ikke gjenskape det, om så du prøvde. Det kan være likt, men ikke det samme.

For desto viktigere er det å gjenoppfinne seg selv. Å gjenoppfinne seg selv er å nekte å la seg begrense av gårsdagens versjon. Det handler om å forstå at identitet ikke er et fengsel, men et flytende landskap. Ved å tørre å dekonstruere det som har vært, gir vi oss selv tillatelse til å lære det vi trodde var for sent og bli den vi trodde var umulig.

Og det er hundre ganger mer tilfredsstillende enn å ha alt.

Jeg pleier å si jeg er styrt av månen. Akkurat som den, krever jeg rom til å vokse, minke og tidvis forsvinne helt, bare for å kunne fødes på ny i en annen form. Gjenoppfinnelse er ikke å miste seg selv, det er å fullføre en sirkel. 

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?