Det er en viss stereotype som kommer til sinns når man tenker på missekonkurranser og hvordan den ‘’typiske’’ deltakeren ser ut. Stereotyper spiller en stor rolle i forhold til folk sine komfortsoner. Det er vanskelig for mange å tenke at det kan være mer til en utøver enn bare et fint utseende og et stort smil. Det er ekstremt mye arbeid som går inn i å være en deltaker og det å bare komme til semifinalen i seg selv krever mye. Det er en lang prosess som varer nesten et helt år fra påmelding til selve kåringen. Det forventes at vi skal gi vårt beste til enhver tid og møte de standardene konkurransen forventer av oss.
Vi må yte vårt beste og streve etter å utnytte plattformen vår til det ultimate. Vi må fremme viktige, relevante og interessante hendelser og saker. Vi må være en aktiv del av samfunnet, holde oss oppdatert på hva som foregår i verden til enhver tid og kunne formidle saker videre på en reflektert og saklig måte. Alt må gjøres med måte og det gjelder å vise deg fra din beste side, være ydmyk og vise respekt til deg selv og hvordan du representerer deg selv og sakene du står for.
Vi må søke sponsorer sånn som idrettsutøvere gjør og vise hvor god vi er til markedsføring og reklamering av diverse produkter. Vi lærer ekstremt mye om hvordan media funker og hvor varsom vi må være med våre ord. Presseoppslag og intervjuer setter oss på spissen hvor vi utfordres til å svare helhetlig og omfattende i så korte sitater som mulig akkurat som det vi må gjøre når vi står i på scenen i finalen og Miss Universe. Etter hele denne prosessen så handler det om å velge den deltakeren som representerer Norge aller best og fremmer de verdiene som landet står for.
Det er mye som går inn i å bedømme hvilken deltaker som fremmer disse sakene mest og alt i alt så gjelder det å gjøre sitt beste og se tilbake på konkurranseperioden (seier eller ikke) som en kjempe god erfaring hvor mye nytt læres og man har oppnådd mer enn det man trodde man noensinne kunne ha fått til. Dette er hva som kreves for å bli Miss Norway.