Da jeg var yngre ble jeg terget innimellom, men aldri noe alvorlig, jeg ble aldri mobbet.

Det hører til hos barn. De skal terge, erte, tulle, lekesloss, leke krig. Bare se alt oppstyret etter Squad game. Og se reaksjonen til mange av de voksne. De så på dette som uakseptabelt. I voksenlivet er det nemlig uskrevne regler som må følges. Det er ikk lov å terge noen for navnet deres på arbeidsplassen, det vet alle.

Jeg kom over påmeldingen til Miss Norway en dag før fristen var, og helt spontant bestemte jeg meg for å gjøre det. For å melde meg på. Jeg hadde ingen forhåpninger om å komme med, det var jo bare for å sjekke hvordan det gikk, for å bevise noe for meg selv. De siste månedene hadde vært tøffe. Jeg hadde blitt mobbet.

Ja, det er helt riktig. Jeg gikk hele barndommen uten å bli mobbet. Men i voksenlivet, når alle har lært de uskrevne reglene, da skjedde det. I mange måneder hadde jeg blitt kalt stygg, idiot, skada, feit, fikk beskjed om å slanke meg, crazy, og noen ord som virkelig ikke egner seg å skrive for offentligheten til å se. Og det hadde ødelagt selvbildet mitt. ja, nesta daglig ble jeg kalt disse tingene.

Da jeg først kom med i Miss Norway, turte jeg ikke fortelle en sjel om hvorfor jeg meldte meg på til å starte med. Jeg turte ikke å si høyt at jeg hadde blitt mobbet. For så snart jeg sa det høyt visste alle det. og det ble virkelig. 

Siden jeg kom med i Miss Norway, har både selvbildet og selvtilliten bedret seg, noe dette innlegget tydelig beviser. Vil du kalle meg stygg nå? Lykke til, du kommer ingen vei med det.

Når historien om hvorfor jeg meldte meg på er fortalt, er det viktig å poengtere for meg at det ikke er grunnen til at jeg valgte å takke ja til å delta. Jeg fikk bekreftelsen jeg trengte da jeg kom med. Da jeg takket ja til deltakelsen, var det fordi jeg ønsket å fremme mine hjertesaker i denne konkurransen.

Prøvebildene jeg sendte inn ved påmeldelse: