Jeg vil skrive et innlegg om noe jeg har tenkt på lenge.. som er litt vanskelig å skrive om fordi det er personlig,men siden det er påske og man sitter og reflekterer over ting og tang så skriver jeg det nå. Og hvis det kan hjelpe noen der ute så er det verdt det! Det handler om hvordan jeg siden jeg var liten aldri følte at jeg passet inn noen steder, som foreksempel på barneskolen eller fritiden. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til å begynne på skolen,men den gleden ble fort ødelagt av lærere som drev med noe jeg idag vil si var skjult mobbing. Og det gikk utover meg fordi jeg var sjenert og stille og ikke turte å si fra. Jeg husker en gang jeg hadde malt en sommerfugl og var så stolt.. helt til læreren min fortalte meg at den var stygg. Så kastet hun den i søpla. Jeg er en kreativ person som liker å skape ting,men den gleden ble nesten borte pga slike hendelser i barndommen. Alt det jeg kunne ble rakket ned på.jeg har slitt med dette inntil jeg ble voksen og tok et oppgjør med meg selv om at jeg kunne prøve å snu mine barndoms opplevelser til noe positivt og hjelpe andre som har opplevd lignende ting. Jeg vil også si at disse hendelsene har gjort meg sterkere og jeg bestemte meg for å bli 100% megselv uansett hva slags meninger andre måtte ha om meg. Det kan foreksempel være å gå med knall leppestift eller pynte meg i kjole på en vanlig hverdag og måtte tåle negative kommentarer om det fra fremmede mennesker. Mitt liv har blitt så mye bedre av å være deltaker i Miss Norway?. Det har gitt meg muligheten til å gå utenfor komfortsonen og bli en bedre versjon av megselv og det er jeg evig takknemlig for❤️ Så håper jeg at du som leser dette vet hvor flott og viktig du er! Og at du stråler og gjør ting i hverdagen som gir deg glede! ??