Heiaa♥

I dag er det Verdens kreftdag.

I dag fikk jeg muligheten til å være på Vardesenteret. Det er et samarbeid mellom Kreftforeningen og Nordlandssykehuset. Jeg meldte meg frivillig nettopp fordi jeg som student har tid til pasientene. Samtidig kjenner jeg allerede på at jo nærmere ferdig utdannet jeg kommer, desto sterkere blir presset på tid. Det gjør noe med meg, for jeg vet at jeg ikke alltid vil ha like mye rom til å sitte ned, lytte og bare være til stede med pasienten.

Derfor valgte jeg dette som en mulighet til å gi tiden min tilbake til andre. 

Jeg setter enormt stor pris på hvordan alle de frivillige tok imot meg, ivaretok meg og forklarte rollen min. Jeg er også utrolig takknemlig for å ha fått være der, for samtalene, for stillheten, og for å få lytte til mennesker som enten ønsket noen å snakke med, eller som rett og slett ikke ville være alene.

Noen ganger må man tørre å ta det første, litt ukomfortable steget, for at andre skal kunne føle seg sett og hørt. Det ble delt mange historier. Noen samtaler var tunge, men det var også rom for smil og latter. Og det må vi ikke glemme, for det er nettopp dette som er kjernen til den gode samtalen.

Min rolle som frivillig på Vardesenteret i dag var å være til stede. Og det er kanskje noe av det viktigste man kan gjøre. Å anerkjenne andre, selv om jeg ikke kan relatere meg direkte til deres behandling, deres smerte eller deres følelser. Bare det å være der, betyr enormt mye.

Jeg ser for meg at jeg i tiden fremover vil fortsette å engasjere meg i dette. For meg handler det også om å fylle det som mangler inni meg. Følelsen av å ikke alltid ha nok tid til pasientene. På Vardesenteret er jeg ikke sykepleierstudent. Jeg gir ikke råd. Og nettopp derfor tror jeg mange åpne seg mer. Når man er helsepersonell, kan pasienter holde følelsene tilbake fordi de ikke ønsker å være til belastning. Det er en tanke jeg ikke ønsker at pasienter, pårørende eller andre berørte skal sitte med, for vi er der nettopp for å hjelpe. Likevel vet vi at denne følelsen kan være vanskelig å legge bort.

På Vardesenteret finnes det derfor et fritt rom, et rom for det som ligger i hjertet. Et sted hvor mange opplever større frihet til å dele tanker og følelser, uten å være redd for å belaste noen. Her kan man snakke åpent, bli lyttet til og møtt med forståelse og respekt.

Fra mitt perspektiv går dette i mange retninger, fordi det som ble sagt i dag, er sant for mange. Da jeg var yngre, turte jeg ofte ikke å spørre familiemedlemmen om hvordan de hadde det når sykdom var involvert. Man er redd for å si noe feil, redd for å ta opp sykdommen, og resultatet blir ofte at man trekker seg unna. Kontakten blir borte. Og det kjente jeg meg veldig igjen i. For når man er nær, forventer man kanskje gjerne mer kontakt, men i stedet kan det motsatte skjer. Det kan føre til skuffelse og ensomhet.

Jeg håper at mange av dere som leser dette, blir inspirert til å engasjere dere i frivillig arbeid. Og er du i Bodø, meld deg gjerne som frivillig eller kom innom Vardesenteret. Å være til stede kan bety så mye mer enn du tror.

Jeg fikk se hvordan mennesker som kom inn, gradvis "smeltet isen" og ble varmere for hvert sekund, bare fordi noen turte å ta det ukomfortable første steget. For meg er det noe av det modigste man kan gjøre. Både for seg selv og for andre. Det åpner rom for deling, fellesskap og for å bære det tunge sammen.

Så igjen, jeg håper du som leser dette, blir med på å gjøre en forskjell. Det betyr mer enn du aner.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese.

Masse kjærlighet og stor klem ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas