Nu kommer et brutalt ærlig innlegg om kordan æ føler meg og kordan æ har det.

Æ tar deg med på en reise inni hjerte mitt først.

Hjerte mitt brenner for å stå for mine meninge og bruke stemmen min å påvirke andre i en positiv retning. Hjerte har trua på at det her e riktig for meg og at æ skal greie stå i presset. Hjerte vil at æ skal oppnå suksessen æ fortjener.

 Men tar vi en titt inni hjern min.. vil den prøve forklare meg at æ gjør for lite innsats så æ skjønner ikke ka dommeran ser i meg som æ sjøl ikke ser?

Det va min første reaksjon da æ sjekka og æ e med videre.

Æ sliter veldig med å ha trua på meg sjøl. For andre kan æ fremstå som selvsikker og trygg på meg sjøl men sannheten e at æ e veldig sårbar med årelang mobbe historikk har det brutt meg ned på sikt.

Alt æ gikk igjennom i løpet av barndommen, møter meg sakte men sikkert enda hardere i voksenlivet. Mobbingen har tatt ifra meg trua på meg sjøl, æ føler meg veldig ofte mislykka og at æ ikke strekker til der æ skal. Istedenfor å ta den plassen æ har fått, har æ en tendens å trekke meg tilbake og «forsvinne».

 Det hjelper enda mindre at æ e alene mamma og samvittigheten for alt en ikke rekker gjøre spiser meg opp så å si hver dag.. Alt æ vil e å være med sønn min, tilbringe tid med han, se verden igjennom hannes øyne.

På mange måter e æ heldig fordi æ trengte ikke ha han i barnehagen før han va hele 2,5 år.

Det å få den tiden med sønn min e noe som har betydd mest for meg i hele verden så ikke misforstå, æ e både drit stolt og lykkelig over å være alene mamma men ja det også koster.

Det å være først alene et helt svangerskap forså å fortsette som alene mamma e veldig ofte ensomt. Man har lett for å havne inni sin egen lille boble og tenke at ingen forstår meg men heldigvis har æ gode, fine folk rundt meg som æ setter pris på og sønn min gir meg så mye glede, æ lever for han hver dag! 

Æ skulle mange gang ønske at æ hadde en samboer som hjalp meg så æ slapp å gjøre alt alene. Alt blir liksom dobbelt så vanskelig når man e alene om alt. 

Hjemme hos oss går ikke klesvasken rundt hvis æ bare koser og leker med sønn min.. huset kan stå stille men da blir det et rent kaos..

Æ har veldig lett for å havne i kaos og kaos e litt det æ føler også når æ ser på meg sjøl som deltaker i Miss Norway. Æ føler meg så lite til stedet og psyken min prøver å knocke meg ut.. hver dag kjemper æ en kamp med meg sjøl mot meg sjøl.

Æ føler meg veldig dratt i mellom om det her e riktig for meg eller ikke å være deltaker i Miss Norway. Æ greier ikke se koffer æ e tatt med videre? Æ har vært syk i 1 måned med influensa som bare har bestemt seg for å ikke gi seg … så føler æ henger skikkelig etter og føler langt flere hadde fortjent plassen enn meg..

Æ syns det e utfordrende å by så mye på meg sjøl, syns det krever mye av meg å prestere og holde ting gående. Men det æ har glemt litt e at æ skal ikke være nån andre enn meg sjøl.

Dermed kom bildan med motorsykkel og tømmerstokken. Vi ville få frem uttrykket at æ e en deltaker med bein i nesa og Finnmarks blod.

Æ ville også bryte mønstret med at alle ser på missekonkurranse som rosa blogg og glam men mitt mål va å snu stigmatiseringa om til at de ser «det holder å være seg sjøl». Æ vet æ har en stemme, en sterk stemme, en det e verdt å høre på men det e bare ikke alltid like enkelt å finne den stemmen sjøl.

Men samtidig har æ et sinn som består av masse angst, smerter og egentlig har æ ikke hatt det bra på flere år. Kan ikke engang huske ka som pleide gi meg glede før..

Æ føler med tiden har æ mista meg sjøl mer og mer som voksen. Husker som barn, da va det alt æ drømte om men æ e langt ifra det idealet æ såg for meg den gang. 

Med angst og sterke humørsvingninger prøver æ på nytt hver dag i det her voksen livet. Men æ e super takknemlig for at æ alltid kommer å være barnet til mamma så ja æ ringer ho når æ tviler på ting eller trenger en ekte voksen å prate med.

Æ føler meg ofte som et barn fanga inni en voksen kropp.. det e så mye som e fortrengt inni meg. Æ har ikke fått prosessert og bearbeida det livet æ engang kjente til og derfor har det bare blitt et fast mønster i nervesystemet mitt. Æ e sårbar, tåler lite men det va fordi æ engang tålte for mye.

Den største konflikten man blir å møte på e når hjerte vil en ting og hjern vil no ant… Dessverre e det en konflikt som oppstår i kjærligheten, arbeidslivet og hverdagen generelt. 

Nu e æ nu deltaker i Miss Norway og æ blir å gjøre en innsats men vit at det e vanskelig for meg og krever mer enn det kanskje ser ut som. 

Har æ bestemt meg for noe så blir det sånn.

Men æ holder det helt og ekte, derfor tok æ deg som leser med på en rundtur inni hjerte og hjern min idag. 

Koselig hvis du vil bli enda bedre kjent med meg❤️ Du finner meg på alle sosiale medier. 

Snapchat: annelle

Instagram: annellehansrud99

Tiktok: annellehansrud

Ønsker du samarbeide med meg?
send meg bare en meg mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

En drøm om en plass inn i finalen
Hei da va det klart for å virkelig levere. 
I forkant av finale uttak har æ vært skikkelig locked in. Har trent kontinuerlig og spist sunn/ ren mat, trent catwalk, hatt litt DIY og festa litt charms på bikinian mine, deltatt i intervjuer, jobba frivillig og hatt flere foto shoots med fotograf: Espen Gundersen. 
Min tid under Miss Norway
I det siste har æ reflektert over min rolle som deltaker i Miss Norway og kommet fram til at æ deltar i en «skjønnhetskonkurranse» men e ikke redd å vise at æ kan bli litt skitten på hendan. Æ vil stå fram som et eksempel på at en trenger ikke være bare «rosa» og i full glam for å kunne være deltaker i Miss Norway. Men at du kan komme langt ved å bare være deg sjøl, helt og ekte. 

Kort oppsummert har Miss Norway vært en reise æ ønsker ta del i. Det e både krevende og givende på samme tid.

Under min reise har æ har vært så heldig å treffe på fotografen min Espen Gundersen som står på hver shoot. Han får virkelig frem min feminine, lekne og muskuløse side og leverer hver gang. 

Æ liker å skille meg ut i folkemengden og følger ofte min egen sti. Da æ nevnte til fotografen min at æ skulle ha en motorsykkel med i shooten va han helt med, han skjønte akkurat ka det va æ hadde tenkt. 


Æ har fått utfordra meg sjøl på både godt og vondt. Men det som e litt skummelt og fremmed har fort fått meg på hjemmebane.


Men det e du det virkelig gjelder!! 
kanskje e det meg som står på scena i august og representerer Agder, Finnmark og hele sápmi. 

Video hilsen fra meg:
https://youtube.com/shorts/371PAs2_Tbs?is=mY7MEC_EzsShPjfY

Har du nån gang stått i noe som du ikke helt vet kordan det skal ende?
sånn e livet mitt nu. 

Æ syns livet e så urettferdig, nån e fattig andre e rik. Men hver og en har hver sin oppfatning av ka rikhet betyr eller ka det vil si å være fattig.
Hvis man mister seg sjøl e man da fattig og blir man rik når man da finner seg sjøl etterpå?

Men hvis den versjon man finner ikke eier noen ting? E man da rik eller fattig? For først mister du deg sjøl og har alt men så finner du tilbake til deg sjøl men har mista alt.. 

Det e kun ene og alene deg sjøl, ingen kan bære hele deg. For at man skal kunne være hel og ekte for andre må man kunne stå oppreist alene uten støtte.

akkurat nu sitter æ med 1000 spørsmål.. 

Kor ska man starte når alt bare e kaos?

Katti begynner man å finne riktig retning når man mista stien for lenge siden?

Akkurat nu står æ i et veiskille om man skal fortsette eller gi oss her..

Livet e fult av mysterier og uforutsigbarhet og egentlig liker æ mysterier for det kan man utforske og finne mer ut av men uforutsigbarheten for meg skaper en evig uro.
Man vet aldri neste trinn.. livet inneholder mange muligheter som dukker opp underveis men det handler om at man vet ka man sier ja til eller ka det koster å si nei.

Noen ganger havner man et sted midt i mellom og ofte betyr det egentlig at man setter seg selv på vent eller gir mer enn en får tilbake.

Avogtil fins det ikke noe svar på rett og galt og det hjelper ikke telle blader på en prestekrage, for å havne på riktig vei for rett spor.. Noen ganger må man hoppe av i svingen og håpe på det beste.

For ka som venter bak svingen e ikke sikkert en kan se. I det du setter deg utfor svingen har du ingen garanti om du blir truffet eller ikke. 

Når du besøker et fremmed sted e det ikke alltid man går av på riktig buss stopp og enten må man gå tilbake samme veien en kom eller så fortsetter man veien videre eller et tredje valg, man finner en ny vei.

«Fins det flere veier å gå når hver vei leder til det samme?»

Avogtil har man lagt et løfte men hvis løfte handler om å holde ut.. kor lenge skal man holde ut da? Og holder man da ut til man ikke holder ut lengre?

Bør man begynne på nytt en an gang?

I en ny tid?
Skal man begynne annerledes da? 
kordan starter man på nytt egentlig? 

Skal man holde på det gamle eller skal man gi det nye en sjanse?

Æ har 1000 spørsmål og bare en prestekrage. 

Avogtil må man gi slipp på det man elsker mest, nu skjønner æ ka det betyr.
Det e kjærlighet å pines for et evig liv..

Jesus døde for oss alle og ble pint til døden og hengt på korset.

Han betalte prisen for oss, vi som synder.

Å fy som vi synder!! Og vi fortsetter i gamle baner og lærer enda ikke av egne feil.. 

Ingen i verden e perfekt, vi alle gjør en feil i blant men ka om det som e så feil føles som det eneste som e riktig?

Etter min mening, hvis man ikke har opplevd noe tøft i livet har man ikke levd på ordentlig.

For at man skal kunne gi råd til andre trenger man hard livserfaring.

I løpet av mitt liv har æ skjønt at det fins ting æ e mer redd for enn alt ant, æ e livredd for å miste folk.

Ikke den forstand at æ går å tenker på at folk skal dø for det skal vi alle en dag men æ mener på et nivå at æ tør ikke stole på at du forblir i livet mitt.

Problemet e hvis en slutter å fortelle meg at du elsker meg, så slutter æ å tru på at du noen sinne elska meg fra start. 

Og selvom det ikke va sånn, fortsetter æ å fortelle meg sjøl at alt va forgjeves.

Uten å kunne ha noe helt og ekte e det vanskelig å kunne være hel og ekte.

Når æ snakker om mine følelser e æ som en åpen bok og stoler helt og ekte så lenge det e en hemmelighet du skal holde på.

Men så lenge du e i livet mitt teller æ ned dager for kor lenge du holdt ut med meg.

Man har ingen garanti for noe her i verden, hverken om ting vil gå bra, gå over eller bare bli værre..

Nu som det e påske passer det å dele om min opplevelse av mitt første veldedige arbeid. Påska e viktig for oss kristne og for meg e det her favoritt høytiden. 

Nu har æ vært å deltatt i mitt første veldedige formål. Måtte ta bussen inn til Vennesla og der møtte æ mamma som også skulle være med. Vi hadde samla oss på bedehuset, predikanter som går under navnet: Finnmarksvennan.

De holdt møte i Vennesla.

Min oppgave va å selge årer og dele ut gevinster på en basar. Det va et artig øyeblikk å gå rundt å selge, min bunke ble ofte tom med engang men med så flotte gevinster va det ikke så rart.

Det va alt ifra «Porsanger votter» til hjemme snekra krakk og tilogmed fersk fisk.

Ja her va det bare å kjøpe lodd og det va artig å se kor glad de som vant. Det va den samme gleden om det va servietter eller en kake. Vi hadde 3 runder vi gikk rundt å solgte årer også hadde vi 3 rekker med fantastiske premier.

Nån premier e veldig tilfeldig sånn, en gammel mann vant en gummi båt hahah.

Etter flere runder med årer og lodd og flere rader med gevinster og kaker og god stemning nærma det seg slutten og æ skulle avslutte basaren med en salme: Navnet Jesus.

Den her basarn fikk Vi inn 25.000 og det skal gå til å finansiere Finnmarks turen som kommer i juli. Da holdes det møter i Karasjok, Lakselv, Billefjord, Kokelv og børselv.

For meg va det en viktig ting å stille opp for, da deres støtte går til Finnmark og æ sjøl e kristen.

Basaren ble holdt av Jan Jørgen Holtskog og når han taler da får misjon gave som går til evangeliesenteret i Finnmark, Pinse bevegelsen.

Følte en enorm styrke og godheten vokste inni meg, føler alltid når æ e i kirka og tilbringer tid med Gud så kommer æ nærmere bestemor på et vis i himmelen.

Det her va faktisk en veldig personlig opptreden for meg, de som styrer det møte her pleide før å  turnere med en båt som het Betelskipet og når æ va liten pleide den reise mellom Kristiansand og Billefjord. Så når æ sku synge ble æ presentert som «lille Anna» som pleide være med bestemor på Betelskipet ❤️❤️og den gang sang æ med bestemor og nu synger æ alene.

 Basaren va en kristen virksomhet og innsamlingen går til misjonærer som reiser fra Kristiansand til Finnmark. De holder møter i store deler av Finnmark og æ har vokst opp med møte på Billefjord kapell.

Ingen av finnmarks vennene har egen lønn, og misjonen samler inn penger til felles reise og slik har det nu vært i 40 år.

Når de besøker Finnmark holder de møter i Lakselv, Karasjok, Billefjord, Kokelv og Børselv.

De reiser til Finnmark for å holde samtale og dele vitnesbyrd. Pengene de får inn i Finnmark går til forsamlingen som feks Billefjord kapell, kapellet æ vokste opp med.

Nu har æ endelig møtt de andre deltakerne, noe som va veldig hyggelig.

Vi har deltatt på catwalk kurs og øvd oss i de 14 cm høye hælan.

Nån datt men alle reiste sæ, nån hadde vondt i beinan men alle fortsatte å gå, alle va sliten men alle ga sitt alt.

Man merka på alle at det her e jenter som virkelig vil gå hele veien. Det som va veldig gøy va kor blanda alder det va men i konkurransen stiller alle likt.

Æ e skikkelig imponert over kor flink jentan va å være på catwalken og Lilly og Leonora va skikkelig flinke instruktører som tok godt vare på oss igjennom hele kurset.

Va skikkelig fin opplevelse og en skikkelig gøy erfaring å ha med videre både frem til finalen men også videre i livet.

Catwalk e langt ifra å bare gå pent. Det handler om personlighet, timing, smil, kordan man beveger hender, hode, beinan, spinn???, posering, riktig holdning og ikke minst måten en går og står på.

Det va mye informasjon og mye å ta inn over seg og mye man kan jobbe med hjemme etter kurset. Har bedt om skriftlig tilbakemelding så æ kan trene på mer catwalk hjemme.

Oppvarmingen min før treningsøkta må vel bli å gå catwalk til det sitter. Målet nu e å bli så trygg på det, så det skal komme helt naturlig. Akkurat nu e det en veldig anstrengt bevegelse for meg, uvant og skummelt men alt som e nytt e jo fremmed først.

Fremover i konkurransen skal æ vise meg sjøl og dommerne at æ fortjener å være der og at æ å har en stemme som skal høres.

Jobbe med meg sjøl som en godt eksempel for andre som ønsker oppnå Miss Norway drømmen etter meg.

Skal jobbe målretta for å få sponsor avtaler, noe som æ virkelig e avhengig av videre i konkurransen. 14.april e det klart for semifinale og innen den tid e æ avhengig av sponsor. Har en del «nesten ja» men enda ikke helt napp likevel. Vurderer ta en telefon til mine lokale butikker fra hjem øya mi i Havøysund og den eneste butikken vi har i Billefjord.

I Kristiansand e veldig mange butikker kjedestyrt og med det blir prosessen mye større for å få et ordentlig ja..

Ellers hvis du som leser har tips om kem æ kan kontakte for en sponsor så gjerne bare send meg en mail.

-Legger ved mail adressen min lengre ned i teksten.

Etter catwalk kurs har æ hatt kontakt med 3 ulike aviser. Syns det e skikkelig gøy å bli intervjua og har ingenting i mot å tale min sak for avisa. Igår mens æ va på trening ringte Ávvir, en samisk avis. Fikk utfordra samisken min mens ho stilte meg spørsmål om Miss Norway reisen min.

Ifinnmark, lokal avisa i Finnmark har allerede to saker om meg og sier ikke at det ikke vil bli flere, de følger med og tar biffen.

Egentlig syns æ det e litt rart, Kristiansand har ingen aviser kontakta meg og i teorien stiller æ for Kristiansand.. siden æ bor her.

Håper Kristiansand kommer på ballen snart hahaha.

Anyway, koselig hvis du vil bli enda bedre kjent med meg❤️ Du finner meg på alle sosiale medier. 

Snapchat: (annelle)

Instagram: (annellehansrud99)

Tiktok: (annellehansrud)

Ønsker du samarbeide med meg?
send meg bare en meg mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Kun 11 dager gammel og reist fra Kristiansand til Finnmark for første og siste møte med oldemor.

For 3 år siden satt æ med et tungt hjerte. Æ va høy gravid i Kristiansand imens min kjære bestemor låg i Finnmark på dødsleie. Siden det bare va 3 dager til termin dato fikk æ ikke fly. Etter uke 36 e det faktisk forbud å fly.

For 3 år siden satt æ å lurte på kordan livet mitt skulle bli… bare om nån dager ville alt være forandra.

Æ skulle snart føde men samtidig forberedte æ meg på livet uten bestemor ved min side. Det e det tyngste æ har måtte gjøre mot meg sjøl. Tvinge meg sjøl til den tanken at æ kan ikke reise fra Kristiansand til Finnmark bare for å rekke å si hade til min største kjærlighet. Æ drømte hele mitt ungdomsliv at bestemor skulle få møte mitt fremtidige barn men det ble altså ikke sånn.

 Bestemor hadde mange gang holdt handa på magen min og kjente spark den siste gangen. «Bare vent» trygla æ, før æ dro i januar 2023. Ho ga meg et løfte, ho skulle vente..

Men ho ble bare dårligere og dårligere og fikk lungebetennelse med vann i lungan og fikk multiorgan svikt på slutten.

Æ har skrekke til Gud omså kor mange gang at kor urettferdig det va, koffer døde ho på målstreken? Vi va så nærme at ho skulle få møte babyen min.

Bestemor va en ekstremt viktig person for meg. Det va ho æ ventilerte til og ho trengte ikke si et ord engang og æ forsto at ho skjønte meg og alt det æ følte på.

En liten påminnelse til deg som enda har dine besteforeldre, «legg vekk mobilen». Bruk tiden din sammen med de, dæmmes liv nærme seg en reisedato så ikke vent med å sette mobiln din litt på lydløs og ta en prat med de.

Skulle gjort ka som helst for å kunne bare si «hade» til bestemor en siste gang men fikk ikke det engang.

Min bestemor va alt for meg, ho va som min andre forelder. Ho va min bestevenn og støtte spiller igjennom alt. Ho va super kristen men dømte aldri uansett om det va gutte drama, skole vansker eller bare generelt noe æ hadde på hjerte. Uansett ka tok ho seg tia å høre på meg og va der for meg.

Æ har mye å være takknemlig for med ho. Ho har vært med å forme meg til den æ e idag. Ho har gitt meg pågangsmot og hennes motto va alltid: «vær bare ved godt mot». Den setninga har vært viktig igjennom harde tider. Ho ga meg den kristne tro, igjennom ho fikk æ oppleve å synge salmer med en predikant som spilte trekkspill og lagde skikkelig stemning i stua.
Du lærte meg hele mitt Fader Vår og har aldri glemt et eneste ord av det. Du lærte meg å be både når ting va vanskelig men også når man skulle være takknemlig og takke Gud for alt en har.

Egentlig lærte du meg kor sterk æ måtte bli før du måtte dra. Du lærte meg å elske fullt og helt med hjerte mitt. Du lærte meg å være sterk når æ føler meg svakest. Du lærte meg å kjenne følelsen av å bli elska og være ønska.

Men du lærte meg også å leve med evig sorg.
Det sies at: «tiden leger alle sår» men æ mener bare at sorg e en ny tilstand vi må leve videre med og med tiden savner vi mer. Livet vil aldri mer bli det samme og en del av meg forsvant samme dagen du dro.

Æ e kristen, æ trur på at meg og bestemor skal ses igjen❤️Avogtil når æ ber så spør æ Gud om han kan huske å sende bestemor en tanke fra meg eller minne ho på å besøke meg i en drøm.

Mars vil aldri være bare mars måned.

4 datoer kommer for meg alltid å føles som en og samme dag. 4 datoer som har brent seg fast som et traumatisk minne fylt med sorg og glede.

15.03 brukte æ hele dagen på å snakke med familien som va hos bestemor og vi fikk heldigvis sagt «hade» på facetime. Bestemor kunne ikke respondere mer men æ e sikker på at ho hørte hvert et ord æ sa.

Æ husker ingen av ordan men husker lyden av hennes åndedrag.. ho hørtes ut som når du drikker siste rest av glasset med et sugerør.

16.03 våkner æ 08 tiden og overhører samtalen til mamma og onkel: «dokker må vente til vi kommer, før dokker begynner gjøre noe». Æ forsto fort at mitt største mareritt hadde skjedd, vi hadde mista bestemor.

Husker ikke stort mye mer fra den dagen enn at æ va i sorg og hadde det ganske jævli.

 17.03 går vannet og fødselen e like rundt hjørnet. Blir kjørt inn til sykehuset og rien tar sæ opp men det gikk tregt med å få full åpning.

 18.03 blir Lowe født. Han kom som en liten konge inni livet mitt. Liker å se på han som lille løven min. Han måtte til for å klare holde meg oppe. Han fortsatte å gi meg ting å være takknemlig for og hjalp meg se glede i ting selv i en sorgprosess.

4 dager med ulik dato men på helt samme tid.

Hvis du også har mista nån så kan æ trygt si at med tiden lærer vi oss å leve uten de men det e tungt og selv etter flere år vil det oppstå situasjoner kor vi enda føler vi treng de som mest.
Vi lærer finne glede i nye ting, vi e kanskje tilogmed mer takknemlig nu for tiden vi hadde hatt enn tiden vi hadde.
Vi forsto bare ikke kor heldig vi va i det øyeblikket.

Koselig hvis du vil bli enda bedre kjent med meg❤️ Du finner meg på alle sosiale medier. 

Snapchat: (annelle)

Instagram: (annellehansrud99)

Tiktok: (annellehansrud)

Ønsker du å samarbeide med meg?
Send meg bare en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.