Fotograf: Lena Sellberg

I dag har jeg tatt et øyeblikk for å være takknemlig for hvor langt jeg har kommet. 

Det er lett å bli så opptatt av alt som gjenstår at man glemmer å se seg tilbake. For litt over et år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle stå som finalist i Miss Norway, være frivillig, snakke om hjertesaken min i VG og Dagbladet, samarbeide med sponsorer eller tørre å være så åpen om bipolar lidelse.

Jeg er fortsatt langt fra ferdig. Jeg har fortsatt mye jeg ønsker å oppnå, både i konkurransen og med hjertesaken min. Men i dag kjente jeg at det var viktig å stoppe opp et lite øyeblikk og anerkjenne at jeg faktisk har utviklet meg så mye.

Jeg tror vi alle kan bli flinkere til det å gi oss selv litt kreditt for det vi allerede har fått til. Ingen kan forutse fremtiden, men vi kan være glade for det vi har nå. 

Fordi jeg er veldig glad for at jeg ikke ga opp på meg selv.

Det var dagens steg mot finalen.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Stemme på meg som din favoritt? Stem MISSU 17 til 2401 (Koster 20kr)

Fotograf: Thorleif Kihle Hår: Tine

Frem mot finalen har jeg lyst til å starte en liten serie her på bloggen hver torsdag.

Jeg ønsker å ta for meg en myte, ett stigma eller et tema rundt bipolar lidelse. Fordi det er fortsatt mye som blir misforstått. 

Og mani og bilkjøring er en samtale som jeg ønsker å sette lys på. 

Ved en manisk episode oppfyller man som hovedregel ikke helsekravene for å kjøre bil, og man skal derfor ikke kjøre så lenge episoden pågår. Dersom man har hatt flere maniske episoder, stilles det strengere krav før man kan få beholde eller få tilbake føreretten. Og selv om man ikke er manisk/hypomanisk lenger kan man likevel stå ganske mange måneder uten førerkort. 

Spørsmålet er, er dette et stigma? 

Det sier seg kanskje selv at man ikke nødvendigvis skal kjøre bil når man er manisk. Under en manisk episode kan dømmekraft, impulskontroll og risikovurdering bli påvirket, noe som kan gjøre bilkjøring farlig både for deg selv og andre. Og dette er viktig å ta hensyn til.

Men å frata noen førerkortet i flere måneder er et voldsomt inngrep og en frihetsberøvelse. 

Det kan oppleves avskrekkende i forhold til å gi beskjed til behandler at man opplever mani eller hypomani. Fordi man ikke ønsker å miste førerkortet. Spesielt med tanke på jobb. Og mange med bipolar lidelse ender jo faktisk opp å nettopp det, å stå utenfor arbeidslivet.

Det er viktig å understreke at det er helsepersonell som vurderer om helsekravene for førerkort er oppfylt og det er veldig bra at de gjør det. Samtidig mener jeg dette er et tema vi må tørre å snakke om, fordi det handler om å finne balansen mellom pasientens rettigheter, nødvendig behandling og hensynet til sikkerheten, både for personen selv og for andre i trafikken.

Fordi pasienter trenger behandling som gjør at de greier å stå i jobb og klarer hverdagen♥

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Stemme på meg som din favoritt? Stem MISSU 17 til 2401 (Koster 20kr)

Er så spent fordi nå er det under 2 måneder til finalen!

Det er masse å forberede til da. Jeg har en stor tro på at det er det små skrittene man tar hver eneste dag og kontinuitet som gir mest utvikling.

Denne uken har jeg hatt et stort fokus på hjertesaken min og det slo meg at jeg ikke bare vil forberede meg til å stå på scenen. Jeg vil også være bevisst på hva jeg ønsker å bruke denne plattformen til.

Hjertesaken min har alltid vært mental helse og bryte stigmaer rundt bipolar lidelse. Men de siste dagene har jeg prøvd å sette ord på hva jeg faktisk ønsker å oppnå.

Jeg tror ikke en person kan forandre hele verden. Men kanskje man kan være grunnen til at en person føler seg litt mindre alene. Kanskje en person tør å be om hjelp. Kanskje en person får et litt annet syn på psykiske lidelser.

Det er lett å tenke at finalen handler om kjoler, hæler og catwalk. Og det gjør den jo, til en viss grad. Men for meg handler den også om hva jeg ønsker å stå for når jeg står der.

Så dagens steg mot finalen var egentlig å stoppe opp litt. Tenke. Reflektere. Og minne meg selv på hvorfor jeg startet denne reisen i utgangspunktet.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Stemme på meg som din favoritt? Stem MISSU 17 til 2401 (Koster 20kr)

Hver gang de annonserer på flyet at folk ikke kan spise peanøtter, synker jeg ned i setet. Folk sukker og forstår ikke konsekvensen. Jeg har lenge følt på skam og at jeg er en byrde.

Fordi jeg må konstant si ifra. Jeg må lese allergenene på alt jeg spiser og drikker. Noen ganger leser jeg på simple ting som brus og tyggis, bare for å være sikker.

Konsekvensen er jo at jeg kan dø. 

Jeg går konstant rundt med en angst for å få i meg peanøtter eller at noen rundt meg skal spise det.

Om peanøtter er en luftbåren allergi har lenge vært debatert. Men jeg har opplevd å få anafylaksi kun av at noen i rommet har spist det.

Så jeg kan ikke være forsiktig nok. Kanskje det går bra, men jeg kan ikke ta risikoen.

En av gangene jeg ble eksponert til peanøtter, holdt det faktisk på å gå veldig galt. Blodtrykket mitt falt til et livstruende nivå og kroppen fikk ikke tilstrekkelig sirkulasjon til de viktigste organene. Heldigvis gikk det fint og helsepersonellet greide å få blodtrykket mitt opp igjen. 

Men det har satt igjen en stor skrekk i meg. Jeg får panikk noen bare åpner noe ved siden av meg på toget. 

Så neste gang du sitter på et fly og du får en beskjed om å ikke spise peanøtter, ta det på høyeste alvor.

Fakta om peanøttallergi:

♥ Peanøtt er en belgfrukt, ikke en nøtt.

♥ Ved peanøttallergi reagerer immunforsvaret på proteinene i peanøtten.

♥ Primær peanøttallergi kan gi alvorlige allergiske reaksjoner, inkludert anafylaksi.

♥ Symptomer kan være kløe, hevelse, utslett, magesmerter, pustevansker og blodtrykksfall.

♥ Reaksjonen kommer som regel raskt, fra få minutter til opptil et par timer etter eksponering.

♥ Den viktigste behandlingen er å unngå peanøtter og alltid ha en plan for hva du skal gjøre ved en alvorlig reaksjon. Personer med risiko for anafylaksi bør ha adrenalinpenn tilgjengelig.

Fakta ikke alle vet: Sørlandschips er stekt i peanøttolje så ikke spis det i nærheten av peanøttallergikere!

Kunnskap skaper trygghet. Jo mer vi vet om alvorlige allergier, desto lettere blir det å ta vare på hverandre.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Stemme på meg som din favoritt? Stem MISSU 17 til 2401 (Koster 20kr)

I dag har jeg vært i VG!

Artikkelen handlet om bipolar lidelse, der jeg og komiker Vetle Velstad delte våre erfaringer med å leve med diagnosen, sammen med generalsekretær Thea Hajum Utvik for Bipolarforeningen. Saken løftet også frem en ny undersøkelse som viser at selv om de fleste nordmenn har hørt om bipolar lidelse, er det fortsatt mange misforståelser og lite kunnskap om hva diagnosen faktisk innebærer. Det viser hvor viktig det er å fortsette å snakke åpent om psykisk helse.

Du kan lese saken her ♥

Jeg ble faktisk litt overrasket over at det var mindre fordommer enn forventet, samtidig mindre overrasket over at det manglet kunnskap.

Fordi stigmaer starter med det man ikke vet.

Målet med min hjertesak er jo nemelig å bryte stigmaer rundt bipolar lidelse. Så undersøkelsen var veldig aktuell for meg.

Jeg ønsker jo å vise at man kan få til det man vil med en diagnose og at selv om at jeg har en bipolar lidelse kan jeg likevel være pålitelig, hardtarbeidende og til å regne med. 

I undersøkelsen kommer det frem at 64 prosent mener det stemmer svært godt eller godt at personer med bipolar lidelse har lange perioder der de er som alle andre. Det er jo litt over halvparten. 

Og det er jo et faktum at man kan leve et godt liv med bipolar lidelse, det er jo det jeg ønsker å vise.

Så hvordan er det faktisk å leve med bipolar lidelse?

Det har vært vanskelig. Jeg har hatt sterke oppturer og dype nedturer, raske svingninger og har strevd mye gjennom store deler av livet. Men det har også gjort meg sterk. Jeg har måtte bygge meg selv opp igjen utallige ganger. Og igjennom alt jeg har vært igjennom har jeg vært nødt til å bli svært godt kjent med meg selv.

Som har gjort at i dag vet jeg godt hvem jeg er. Verdien min, hva jeg ønsker og hva jeg kan få til. Som er en styrke.

Det vanskeligste har vært skammen og ensomheten.

Hemmeligheten for hvordan det snudde for meg var at jeg begynte å eie historien min. Jeg sluttet å maskere. Jeg begynte å være meg selv uten å si unnskyld for det. Omringet meg med mennesker som forsto og heiet på meg. 

Hjertesaken min ble så mye mer enn hva jeg hadde forventet.

Jeg selv har blitt mer enn hva jeg forventet jeg kunne bli.

Bipolarforeningen og Miss Norway betyr enormt for meg. Fordi min stemme har blitt hørt. 

Så en stor takk til alle som har hjulpet meg så langt på reisen min♥

Når jeg gikk ut med diagnosen var jeg redd at bipolar lidelse skulle bli identiteten min og det var slik alle kom til å se meg. Men gjennom min Miss Norway deltakelse har jeg funnet ut at identiteten min er så mye mye mer. Og at det er mye mer enn diagnosen min som folk legger merke til.

Å være meg selv er ikke skummelt lenger.

Jeg håper at min åpenhet kan bidra til mer kunnskap og mindre fordommer.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Treningsklær: Stush (Reklame)

Så hvordan går faktisk catwalk treningen?

Det har vært litt av en reise siden jeg begynte å trene på catwalk i mars.

I dag er jeg veldig glad for at det ikke kom så lett for meg. Fordi det har betydd at jeg har måtte jobbe hardt.

Etter hver bootcamp og kurs har det gått litt og litt opp for meg hvordan jeg skal mestre det.

Jeg er kjempe stolt over utviklingen min. Og bare det, er en stor seier. Fordi jeg har vært superkritisk, hard på meg selv og latt perfeksjonismen ta det beste av meg. Å være med i Miss Norway har utfordret meg til å gjøre ting jeg ikke kan og gjennom det har jeg blitt mer fornøyd med meg selv. For mestringen når jeg får til noe jeg egentlig ikke var god på tidligere er mye mer givende enn å ta de trygge valgene.

Så catwalk treningen går bra! Jeg har nå trent mer på koreografien og de tingene jeg syntes var skumle før forrige bootcamp. Og jeg er kjempe motivert til finalen og begynner endelig å tro på at jeg vil greie å gå på scenen.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?