Da mamma gikk gravid med meg steg lever prøvene unormalt mye og det visste seg å være starten på hennes 20 år lange liv med sykdom. Mamma har 4 barn: meg, Hans-William, Åge-Magnus og Karine Sofia. Vi vokste opp sammen som en veldig sammensveiset familie og ser på familie som det viktigste i hele verden. vi har alltid vært flink å prate om alt og ingenting blir lagt filter over.
Etterhvert som årene gikk og vi vokste opp begynte vi se endringer på mamma. Ho ble fortere sliten, hadde mer smerter og alle vanlige hus oppgaver ble fordelt på oss barna. Vi forsto ikke det da, mamma ligger fordi leveren hennes har en plan om å ta knekken på ho.
Mamma har alltid vært så sterk, ho ville aldri vise oss kor vondt ho faktisk hadde det og prøvde strekke til år etter år, helt til det ikke gikk mer. Vi visste ho va syk men ingen fikk vite kor syk ho faktisk va. Rundt oss va det litt hysj hysj at mamma va så syk for ho ville ikke lage styr rundt om i bygda eller til slektninger så da mamma plutselig ble innlagt på sykehuset, først da forsto alle alvoret.
Det skulle bli lange dager fremover med en full usikkerhet om vi noen sinne ville få mammaen våres tilbake eller om det her ville være slutten.
Ho ble bare dårligere og dårligere og dårligere enn verst og sendt fra Finnmark sykehuse til universitetssykehuset i Tromsø. Der ble vi forberedt av sosionomer kordan livet skulle gå videre uten mamma.
Vi hadde mista håpet når vi ikke såg noen form for forbedring. På det tidspunktet hadde ho multi organsvikt på grunn av leveren hennes. Mamma e avholdsmenneske så husker æ tenkte det va så urettferdig at levern hennes skulle ta livet av mammaen våres når ho ikke har gjort noe for å «fortjene» lever svikt.
På sykehuset i Tromsø viste prøvan hennes at ho har lungebetennelse, blodforgiftning, delirium, lever svikt og nyresvikt. Ho måtte få dialyse. Det va så rart å se mammaen våres ikke fungere mer. Ho ble mer og mer borte for oss men samtidig kjempa ho, vi ba til Gud flere ganger om at det må snu, vi kan ikke miste mammaen våres.
Det va noe av det tyngste, å se mamma sakte dø. I Tromsø gjor de alt de kunne for at mamma skulle overleve og all creds til de!!
De hadde kontakt med rikshospitalet i Oslo og endelig kom dagen vi venta på!! Ho skulle bli sendt med ambulanse fly til Oslo !! I håp om at en donor skulle dukke opp.
Ho hadde plutselig veldig våkent øyeblikk rett før ho skulle reise sørover men under reisen mister legan nesten ho. Ho ble da satt i koma. Vi va i sjokk når de ringer fra rikshospitalet: «hun er hos oss nå men ligger i koma». Da raste verden for oss, kun 4 dager estimert leve tid igjen.
Så va det 1 dag og ingen ny lever, enda en dag - ingen ny lever, tredje dag: og plutselig et mirakel skjer !! Nån har dødd som hadde sagt ja til å være organdonor !! Det e vårt eneste håp. Kun 1 dag før «estimert døds dato» får ho ny lever. En operasjon som skulle ta 10 timer. Vi satt i Billefjord og holdt sammen med familien våres, tanter og onkler som passa på at vi spiste, stelte oss og tok vare på oss selv. På det tidspunktet her hadde æ en liten baby på 4 måneder så alt handla for meg at æ måtte produsere nok morsmelk for at han skulle ha det bra.
10 timer gikk, ho ble operert midt på natta så den natta va tung å sove igjennom. Vi alle visste kor syk mamma va og at bare det kunne være veldig traumatisk og tøft og va ikke sikkert ho kom til å overleve selvom ho fikk ny lever.
Plutselig tikker det inn en melding på mobilen, og hjerte stopper når æ ser det e fra kirurgen til mamma. Men meldingen æ får får meg å hyl gråte: «nå er hun operert, alt har gått fint».
Det ble jubel hjemme i Billefjord og alle va letta. Husker vi spiste sammen for første gang kor maten faktisk smakte godt igjen.
Idag e det morsdag og æ vil hylle meg sjøl som sto i alt det her med en 4 måneder gammel baby, min kjære lille Lowe som betyr hele verden for meg. Vil også hylle min kjøre sterke mamma som kjempa en kamp for barna sine. Vi e det viktigste ho har og ho e det viktigste vi fikk ha videre i livet vårt.
Vi e så takknemlig for at man kan si «ja» til å være organdonor !! Det redder liv❤️
Hei mitt navn er Anna Ellinor Hansrud. Jeg er 26 år gammel og kommer opprinnelig fra Finnmark men er bosatt i agder i Kristiansand. Der lever jeg sammen med sønn min på snart 3 år og katten vår.