Tiden man tilbringer på scenen, catwalken eller foran kameraet er jo egentlig minimal. 

Mesteparten av tiden går jo egentlig til forberedelser.

Mye av tiden går til catwalk trening. Øve på teknikk, koreografi og scenetrening. 

Litt av tiden går til vedlikehold. Frisør, negletekniker, spraytan eller makeup artist, for å nevne noe. 

Så har vi alt det administrative. Sende/svare på mail, planer og logistikk. Som det går mye tid til. 

Alle timene i tog og bil, på veien til. 

Å jobbe med seg selv. Å lære å stå i motgang og adaptere når ting ikke går etter planen. Som hender.

Faktisk skjer mesteparten av magien bak scenen. Og det er menneskene som hjelper deg på scenen og du står på sammen med, som er den største verdien av alt. ♥ 

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Bjørn Dethloff Klær: Stush active-wear (Reklame) Hår: Sofie Lagesen

Jeg har endelig fått landet litt, fordi for en helg! Det var egentlig en litt bittersøt følelse når bootcampen var ferdig, fordi da betydde det at siste samling var over, og at neste gang vi sees er det finalen...

Og jeg vil ikke at dette skal ta slutt.

Etter denne bootcampen sitter jeg igjen med masse nye erfaringer og mest av alt lærdom om meg selv.

Hva som overrasket meg mest er at jeg sliter med nervøsitet. Av erfaring vet jeg at jeg veldig lett kan switche over til en scene modus, men på catwalken syntes jeg det har vært vanskelig. Jeg har jobbet hardt og trent, men så fort jeg får på helene og noen ser på meg, blir jeg så selvbevisst at jeg lar nervøsiteten ta overhånd. 

Jeg er veldig redd for å gjøre feil. Jeg tenker på hvor redd for å falle på scenen, hvor redd jeg er for å ta en dårlig turn eller at det ikke vil se bra ut. Jeg blir så redd, at jeg ender opp å tenke så mye på feilene jeg kan gjøre, at jeg gjør dem.

Jeg har en drøm om hvordan jeg ønsker det skal se ut når jeg går på scenen i finalen. 

Så på denne bootcampen har jeg lært hva jeg trenger å jobbe med, og det er å ikke være så redd. Å tørre å gå for det.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Innlegget inneholder reklame

Jeg har vært så heldig å fikse sommerføtter hos Cutshim. Solomie som fikset neglene mine er så dyktig. Jeg vet at når jeg fikser de hos henne, er jeg alltid fornøyd. (Sjekk henne ut her ♥!) 

Det var en kjempe deilig fotbehandling, der jeg fikk stellet føttene skikkelig. Som var helt perfekt før bootcampen! Føttene føltes bra hele helgen, selv om jeg gikk timesvis i heler!

På sosiale medier har jeg den siste tiden sett flere snakke om det som kalles fargepsykologi, tanken om at ulike farger kan påvirke humør, energi og hvordan vi oppfattes av andre. Noen velger røde negler når de ønsker å føle seg mer selvsikre. Andre går for lyse rosa toner fordi de forbindes med femininitet og mykhet. Mørke nyanser kan gi en følelse av styrke og eleganse.

Selv om det ikke finnes noen magisk neglelakk som kan forandre livet vårt over natten, tror jeg det ligger noe interessant i symbolikken. Når vi bevisst velger en farge som representerer hvordan vi ønsker å føle oss, kan det fungere som en liten påminnelse gjennom dagen.

Skjønnhet ikke bare om hvordan noe ser ut, men også om hvordan det får oss til å føle oss.

Denne gangen valgte jeg derfor svart og gull med hensikt. Svart forbindes ofte med beskyttelse, styrke og det å holde fast på sin egen energi, mens gull symboliserer suksess, selvtillit og seier.

Du kan bestille en time for sommerføtter her ♥!

Så neste gang du velger neglefarge, kan det være verdt å spørre deg selv, hva ønsker jeg mer av akkurat nå?

Kanskje velger du rødt for mot. Rosa for selvtillit. Hvit for en ny start. Eller kanskje du bare velger favorittfargen din.

Uansett tror jeg at når vi føler oss bra, bærer vi oss annerledes. Og noen ganger starter den følelsen med de aller minste detaljene.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Lena Sellberg

Hva jeg ønsker å jobbe med. I det siste har jeg tenkt mye på hva jeg har lyst å gjøre med livet mitt. Jeg er jo egentlig ferdigutdannet og har hatt flere ulike jobber. Men jeg sitter med en liten følelse av at jeg ikke egentlig har funnet det jeg ønsker å drive med. Alt jeg vet er at jeg elsker det jeg driver med om dagen. Jeg vet jeg ønsker å jobbe videre med mental helse, drive med kommunikasjon slik som nå og drømmer om å delta i en internasjonal konkurranse. Men... jeg trenger noe mer. Jeg tror at jeg ønsker å utvikle meg innenfor noe mer anvendt. Som kunne vært bra for helsen min.

Selvrespekt er det viktigste du har. Dette er noe som har kommet veldig naturlig for meg det siste året. Jeg har ikke alltid verdsatt meg selv like mye som jeg gjør nå. Men jeg har lært hvor viktig det er å respektere seg selv. Lytte til sine egne behov og ikke la andres meninger diktere valgene dine. Jeg har en enorm kapasitet til å gi, som er en kvalitet ved meg selv jeg har lært å verdsette... men siden jeg er så sikker på verdien av det jeg gir, gir jeg det kun der det kan blomstre. For hvis jeg ikke respekterer meg selv, respekterer jeg egentlig andre? 

Bootcamp 2. Naturligvis har jeg tenkt veldig mye på helgens bootcamp. Jeg har trent på catwalk, øvd på koreografi og gjort alt klart. Gleder meg så mye. 

Hjertesaken min. Har tenkt mye på hva jeg ønsker å få til de neste to månedene. Akkurat nå er jeg i en tenkefase hvor jeg ser hva jeg har allerede gjort, og hva som må til for at jeg skal føle at jeg virkelig har gjort det jeg kan.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

... er noe av det mest invalidiserende jeg får høre.

Det er heller ikke bare mennesker jeg møter i hverdagen som har hatt vanskelig for å se utfordringene mine. Jeg har opplevd den samme mangelen på forståelse fra instanser som egentlig er ment å hjelpe, støtte og ivareta mennesker som strever med psykisk helse.

Det er faktisk godt dokumentert at ting som kjønn, etnisitet, sosial klasse, utdanning, språk og hvordan man fremstår påvirker hvordan mennesker blir møtt i helsevesenet.

"Men du er jo kledd pent", "Du får jo til så mye", "Man ser det ikke på deg", "Men du er jo så stabil". Er ting jeg får relativt ofte høre. 

På et sett og vis har det vært heldig fordi det har gjort at jeg bare har vært nødt til å mestre og jobbe hardt. Jeg har ikke fått lov å legge meg ned og gi opp. Men det forårsaker også at jeg maskerer. Som igjen fører til at jeg bare blir tatt mindre på alvor. Fordi jeg ender opp å få til ting som jeg i starten ble fortalt at mennesker med mine utfordringer ikke skal få til. 

Jeg har hatt alvorlige depresjoner, voldsomme oppturer og hyppige svigninger. Men kan man alltid se det på utsiden? Absolutt ikke. 

Det får meg til å stille spørsmålet. Blir jeg nødt til å kle meg dårligere, snakke mindre veltalende og få til mindre, for at min smerte og utfordringer skal bli tatt seriøst? 

I dag er jeg faktisk stabil. Men det er nærmest en fulltidsjobb å holde det sånn. Så det betyr ikke at jeg ikke fortsatt trenger hjelp. Jeg trenger kontinuerlig vedlikehold for å ha det optimalt.

Jeg drømmer om at det skal være mulig å få lov å ha en sykdom og samtidig være velfungerende.  

Fordi handler ikke livet om mer enn å bare overleve? Overlevelse som mestringsstrategi har gjort meg utrolig sterk, men det tapper meg og gjør at jeg aldri tillater meg selv å bare stå stille. Og det er ikke realistisk at jeg resten av livet skal holde på med den intensiteten jeg gjør i dag for å holde meg gående. 

Så selv om jeg på utsiden ikke alltid ser ut som jeg er bipolar, er smerten og utfordringene i mine oppturer og nedturer helt de samme som alle andre med en bipolar lidelse. 

Må jeg vise frem de mørkeste og mest ødelagte delene av meg for å bli tatt seriøst? 

Så målet med min hjertesak er å bryte bildet om hva en person med bipolar lidelse er. For det kan se ut som meg, og hvem som helst andre.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Inneholder reklame

I dag har jeg fikset håret hos min sponsor Cutshim. Og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! 

Resultatet ble eksakt slik jeg ønsket. De er så dyktige og vet virkelig hva de driver med. Ikke bare ble hårfargen slik jeg drømte om, men jeg har merket en enorm endring etter jeg begynte å fikse håret hos sponsoren min. Det er sunnere, lengre og nå med denne fargen, kunne jeg ikke vært mer klar for helgens bootcamp.

Jeg har ELSKET det svarte håret mitt, men det var på tide å ta farvel. Jeg prøver å omfavne naturlig. Og selv om håret mitt er farget, ser det naturlig, sterkt og sunt ut. Jeg liker ideèn av å fremheve det man allerede har, fremfor å prøve å være noe helt nytt, og nå føltes dette mer som meg. Men litt ekstra er også alltid fint. Svart hår har lenge vært meg, men nå er jeg klar for dark chocolate copper brown!

Er så fornøyd!♥

Jorun og Andrea er virkelig så dyktige. Du kan bestille en time hos Cutshim her ♥

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?