Hei alle! Jeg har flere ganger snakket om at jeg har vokst opp som et militærbarn. Så da jeg var liten gikk jeg i en militærbarnehage. Hver gang dette blir nevnt ser folk for seg barn på stive rekker og at vi må dra oss gjennom gjørme, men hallo.. Hvilke barn er det som ikke leker i sølen da? og rekkene var nok alt annet enn stive. Det var nok like mye armer og ben, tårer og glis som i andre barnehager.

En militærbarnehage er en barnehage for barn som har foreldre som jobber i militæret. Det vil si at om noen av barna har foreldre som har blitt sendt til utlandet eller liknende, så er det flere som kan kjenne seg igjen i det og det blir skapt et utrolig fellesskap gjennom dette. Vi tok absolutt ikke push-ups, og vi var absolutt ikke i noen ekstrem-barnehage med helvetes uker eller andre harde øvelser. Jeg vil snarere si tvert imot. Siden vi var en militærbarnehage så kom kongens garde og hadde show for oss før 17.mai. Vi hadde tilgang til en stor idrettshall i den militære basen og vi kunne kjenne oss igjen i hverandre, Vi hadde flere folk som kunne forstå og kanskje hjelpe eller trøste. Det å få trøst fra en voksen føles som utrolig betryggende, men kan dere se for dere å kunne få trøst fra en som er like gammel som en selv og som går gjennom eller som har gått gjennom akkurat det samme? Det er jo helt utrolig! Og det bygger en ekstra omsorg hos barna allerede fra de er 3 år gamle. Det er jo bare helt fantastisk! Så det er altså så langt fra et militærregime som du kan komme.

Mange gode hilsener fra Christina <3

PS. Dersom du eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg send meg gjerne en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Eller via facebooksiden min: https://www.facebook.com/Christina-Veien-til-Miss-Norway-2020-100127301391673/?modal=admin_todo_tour

Legg meg gjerne til på instagram også: @Miss.westhelle https://www.instagram.com/miss.westhelle/

Mitt Nederlandske hjem.

Hei alle! I dag skal jeg vise dere hjemmet mitt i Nederland. Som jeg har sagt før så bor pappa i Nederland for tiden og han skal bo her i 4 år. Jeg har også skrevet litt om mulighetene mine for å flytte hit til neste år og studere her. Jeg må fremdeles undersøke disse mulighetene mer for å finne ut om jeg ønsker å studere i Norge eller i Nederland.

Jeg har vært i Nederland en del ganger før pappa flyttet hit og jeg synes det er så utrolig koselig sted. Husene, utseende og alt er helt annerledes fra Norge og ikke minst de enorme hagene. De fleste husene her er av mur og gatene og trærne er helt annerledes! Det er så fint her! Fokuset på planter og hager er noe helt annet enn i Norge og hagen vår er så utrolig stor og vakker litt som i et eventyr. Det er så mange fine farger, blomster, frukter og trær og i solen om sommeren er den helt majestetisk og det finnes ikke noe bedre sted for å la fantasien og kreativiteten løpe løpsk!

Huset er også stort, og i har litt nederlandsk funkisstil. Huset ser ut fint innvendig og jeg liker det veldig godt, men jeg synes det er litt kaldt her...men det gjør jeg alltid uansett hvor jeg er ;-). Det eneste ordentlige minuset med huset er at det har «fulgt med» en katt. De som bodde er før oss matet nemlig katten til naboen så han har blitt en fast stamgjest... og alle som kjenner meg vet at jeg ikke er veldig glad i katter... rettere sagt livredd! Uansett.. her kan dere få et lite innblikk i hvordan ting ser ut<3

Dette er mitt Nederlandske hjem! Klemmer fra Christina

PS. Dersom du eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg send meg gjerne en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Eller via facebooksiden min: https://www.facebook.com/Christina-Veien-til-Miss-Norway-2020-100127301391673/?modal=admin_todo_tour

Følg meg gjerne også på Instagram: Miss.westhelle

Hei alle! I dag skal jeg fortelle litt om livet mitt som et heldig militærbarn og jeg skriver fra hjemmet mitt i Nederland.

Begge foreldrene mine jobber i Forsvaret og dette har de gjort hele livet mitt. Jeg er så heldig at jeg har hatt foreldrene mine hjemme eller i nærheten nesten hele tiden. Så jeg er kanskje ikke det man vanligvis vil kunne kalle et militærbarn. Jeg har ikke måtte være med på flytting på tvers av grenser eller flytte langt innad i landet. Pappa har hatt noen perioder hvor han har vært av gårde på turer, da jeg var liten hadde han to perioder hvor han var borte i ca 1/2 år av gangen og da jeg gikk i 10. klasse dro han til Irak i ett år og nå bor han her i Nederland og skal bo her i 4 år. Med unntak av dette har mamma og pappa bare vært på kortere øvelser, kurs og liknende.

Jeg er helt overbevist om at jeg har verdensbeste foreldre. De støtter meg uansett hva og oppmuntrer meg til å ta utfordringer eller å stå på. De heier og de har tatt meg med over alt! De har tatt meg med på utrolig mye gøy oppgjennom oppveksten og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har hatt en utrolig kreativ barndom med mye aktivitet, reiser og turer. Jeg har kanskje et uvanlig åpent forhold til foreldrene mine, men jeg ser på de som noen av mine beste venner og jeg forteller dem derfor alt mulig. Foreldrene mine er ikke det de fleste tror at foreldre fra forsvaret er, de er myke puser og helt fantastiske (Jeg er redd for katter ;-) ). Neida, de er virkelig de mest fantastiske personene jeg vet om og jeg digger dem for alt de har tatt meg med på og for alt de fremdeles tar meg med på. Jeg legger til noen bilder som viser enda bedre til hvilke fantastiske mennesker de er og hvor utrolig fin oppvekst jeg har hatt med alt fra dansing på andres føtter, padling med mest pauser, klatring, sydenturer, reiser, hytteturer, taekwondo, nunchaku og utflukter!

Vennlig hilsen Christina <3

Hei! - I samarbeid med veldedighetsorganisasjonen, Hjerterom <3

I dag har jeg vært en tur i Oslo med en venninne. Da vi gikk i 5. klasse flyttet hun fra Bærum til Lillestrøm og grunnet travle dager får vi ikke sett hverandre så ofte:( Men nå var det på tide å møtes igjen! Vi har ikke sett hverandre på over 1/2 år! Etter den vanlige updaten med hvordan kjærlighetslivet går og om det har skjedd noe siden sist bestemte vi oss for å gå BANANAS;)

Vi gikk på butikken og kjøpte en hel del bananer. Bananer er noe alle kan kjøpe, men kanskje ikke noe alle prioriterer å kjøpe. Så derfor tok vi med oss bananene og gikk utenfor Oslo S og videre opp mot Nationaltheateret. Vi delte ut bananer til vanskeligstilte mennesker. Når man skal ta kontakt med mennesker som kanskje ikke har det så lett må man være ydmyk og ikke på noen som helst måte opptre nedlatende. Av den grunn er det blant annet viktig å sette seg ned på huk for å snakke til de som sitter, slik at du ikke har et "truende" kroppsspråk. Vi møtte flere personer på vår lille utflukt, de viste takknemlighet på veldig forskjellige måter og ikke alle var like hyggelige... men nesten alle ønsket banan og det er i slike situasjoner man ikke må ta  ubehagelige kommentarer til seg, men heller smile pent og ønske de en fin dag videre. 

Omtrent halvveis til Nationaltheateret møtte vi på en dame, hun virket ikke så mye eldre enn oss og det skar virkelig i hjertet. Hun satt i en tynn genser og med ingenting opp mot halsen. Jeg satte med ned på huk ved siden av henne og spurte pent om ikke hun ville ha en banan, hun takket ja med en gang og var veldig søt. Jeg merket at hun frøs veldig og dro derfor et skjerf opp av vesken og ga det til henne. Fremover nå så blir det bare kaldere og kaldere og det er viktig å hjelpe de som trenger det aller mest! Uttrykket og takknemligheten hun ga er mye mer verdifullt enn skjerfet! Jeg håper andre også vil være rause og hjelpe de som trenger det.

(Jeg har selvfølgelig fått bilde tillatelse) 

Varme hilsner Christina

Hei alle sammen! I dag har jeg startet et kjempeviktig prosjekt! Et prosjekt jeg også ønsker at andre skal delta i. Jeg har nemlig strikket min første Lommevenn!

En Lommevenn er en bamse man strikker og leverer til ambulansepersonell. De som jobber i ambulanse jobber aktivt med at barn skal føle seg trygge. Når et barn blir håndtert av ambulansepersonell eller blir lagt inn på akutten får de en Lommevenn for at de skal føle seg trygge. Dette er en sak jeg mener er veldig viktig og setter enormt pris på at folk ønsker å gjøre det lille ekstra for at barn skal føle seg ekstra trygge.

Jeg håper at flere ønsker å bli med på dette prosjektet, det går fort og er veldig koselig!

OPPSKRIFT:

Legg opp 22 masker (varierer litt etter tykkelse på tråd)

Fordel på 3 pinner (må passe til tråd tykkelse) 

Alt strikkes i glattstrikk.

Strikk ca. 5 cm til ben.

Bytt farge om dette er ønskelig og strikk ca. 4 cm med genser.

Legg inn 11 masker.

Bytt farge til hode-farge og legg ut 11 masker igjen (mellom hver maske), strikk ca. 4 cm. 

Legg av ved å strikke 2 og 2 sammen.

Fyll deretter med vatt og sy sammen i bunnen. Sy opp slik at du lager skille mellom benene, gjør det samme med armer og andre ønskelige detaljer. Sy på et ansikt og om det ønskes, hekl også på ører.

Dette er min lille Lommevenn. 

I dag fikk jeg e-posten om at jeg har blitt tatt med til første uttak av Missnorway 2020. Da jeg var liten sa pappa til meg, at jeg en dag kom til å delta i en missekonkurranse, men hvilken far sier vel ikke sånt til døtrene sine?;) 

Jeg satt på skolen og spiste pasta til lunsj i dag da jeg skulle sjekke e-posten min raskt. Jeg får unødvendig mange e-poster og har vært dårlig på å sortere bort spam. i det jeg var på god vei til å markere e-posten som lest la jeg merke til teksten med "Vi gratulerer". Da jeg åpnet e-posten sto jeg bare og måpte! Så utrolig gøy og jeg er så ydmyk som har blitt plukket ut videre. Så tusen takk! Jeg gleder meg veldig til å fortsette denne reisen.

Klem Christina.