Jeg skulle bare så gjerne ønske at dere kunne forstå, virkelig forstå, hvor viktig det er å gjøre det du vil. Det du har lyst til akkurat nå. Ikke fordi kjæresten din har lyst, ikke fordi foreldre presser deg, ikke fordi bestevenninna de skal gjøre det.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, virkelig forstå, at dette er livet ditt. Valgene du tar nå, veien du velger å gå, menneskene du velger å omgås med. Det er alt ditt valg. Du er din egen person. Du har dine egne drømmer, mål og verdier. Hvorfor er du så redd?

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, vi er alle bare en gjeng med mennesker - mennesker som ikke klarer å innse hvor viktig det er å høre på seg selv. Hvorfor er du redd for å si hva du synes? Hvorfor vil du heller ligge oppe om natta og tenke på alle tingene du kunne ha sagt? Du fortjener å være ærlig med følelsene dine. Ikke kast bort tiden din på mennesker som ikke en gang vil prøve å forstå deg. Mennesker som ikke vil gi like mye av seg selv som du gir av deg. Det fortjener du ikke. Du fortjener ikke å sitte der å se tilbake på livet ditt, og tenke på hvor mye unødvendig tid og energi du brukte på noen som ikke fortjente det. Og selv om du innser da at det faktisk var andre som fortjente din latter, gråt og glede - så har du mistet mange fine stunder som kunne ha vært. Vær så snill å prøv å se verdien din akkurat nå.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, hvor mye det gir deg når du innser at du faktisk kan gjøre det du vil. Du kan flytte til andre siden av verden eller du kan starte ditt eget firma. Du kan følge den drømmen og du kan få den jobben. Vi lever i en verden full av mennesker - mennesker med helt lik verdi, men som fortsetter å lever i den troa om at noen er mer verdt enn andre. Og hvem har skapt det synet? Oss. Vi. Mennesker. Det er trist. Det er trist og jeg hater at unge mennesker vokser opp i en verden som dette uten at noen kan fortelle dem hvordan det virkelig er. Hvordan jenter med falske rumper ikke er noen du burde streve etter å bli som, hvordan "relationship goals" ikke er det du burde lengte etter, hvordan du kaster bort tiden din på å ville ha store pupper når du har små og prøve å se ut som hun du ser crushet ditt like på instagram.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå at de fineste menneskene jeg vet om er de som jeg kan prate med. Prate ordentlig med. Ikke om modelljobbing, ikke om trening, ikke om klær eller sminke. Mennesker som forstår hva som egentlig er viktig. Mennesker jeg kan lære av, og som kan lære av meg. Samtaler som gir meg noe. Mennesker som kan gjøre meg så irritert og så lykkelig. Mennesker som klarer å få fram sterke følelser i meg. Følelser er viktig. Spesielt når man lever i en så følelsesløs verden. Dette er mennesker jeg trenger i livet mitt for å ikke bli dratt med i denne overfladiske bobla som alle ser ut til å leve i. Når ble det teit å snakke om livet? Når ble det teit å snakke om drømmer? Ikke minst, når ble det teit å følge de? Hvordan verden er det vi lever i når unger vokser opp i den troa om at et mål og en drøm det er verdt å følge er å bli kjendis på instagram fordi det er kult, men ikke å bli statsminister fordi det virker uoppnåelig?  

Sist, men ikke minst, jeg skulle ønske dere kunne innse hvor viktig det er å tenke på seg selv. Å gjøre ting for deg selv. Det er ditt liv - og det er du som kommer til å sitte igjen å angre på sjansene du ikke tok og drømmene du ikke fulgte. Du kan ikke legge ansvaret på noen andre. Det er ikke kjæresten din sin feil at du ikke fikk den muligheten du ville fordi du valgte å gå samme vei som han. Det er ikke bestevenninna de sin feil fordi du dro dit hun dro. Det er ikke foreldrene dine sin feil fordi de presset deg til noe du egentlig ikke ville. Du er din egen person og du har din egen stemme. Du har rett til å si nei og du har rett til å leve ditt liv akkurat som du vil.

Jeg håper dere kan forstå...

"Never home, never lost". 

Det er en setning som beskriver meg. Den første gangen jeg bare dro, reiste til et helt nytt land uten å vite hva som ventet meg - da følte jeg meg lykkelig. Vandre rundt i nye gater, bli kjent med en ny kultur og konstant ta i mot nye inntrykk og ny lærdom. Helt alene, men jeg følte meg så hjemme. 

Jeg føler meg hjemme når jeg følger drømmene mine, reiser og vet at akkurat nå - så ville jeg aldri valgt å ha vært en annen plass. Å vite at jeg ikke kaster bort tid, men jeg lærer, opplever og jobber hardt. Jeg møter nye mennesker og kjenner på følelsen av at det alltid er nye muligheter. Det er alltid mer liv, det er aldri for sent å dra. Verden er så stor. Man setter grenser for seg selv i sitt eget hode, og du er din verste fiende. Ikke vær slem mot deg selv. Det er så mye mer som er mulig. 

Jeg føler meg hjemme når jeg er rundt mennesker som får meg til å føle meg trygg, og som får fram det beste i meg. Det har aldri handlet om et spesielt hus for meg, det har alltid handlet om følelser. Å være hjemme handler om å føle seg trygg, å være seg selv og puste ut. 

Det gjør jeg like mye når jeg er med mine nærmeste, som når jeg er alene i et ukjent land. Er ikke det litt rart? Kanskje, kanskje ikke. Jeg har lært meg å føle meg hjemme helt alene også. Jeg føler meg hjemme fordi jeg gjør det som gjør meg aller mest lykkelig. Jeg kan puste ut og vite at jeg gjør noe som kjennes helt riktig.

Her er jeg foran en del av et maleri fra UpNorth Festival - som er en reisende kunst festival som fokuserer på urban art. Så mye fint rundt om i Bodø sentrum. Dette maleriet er gjort av Rustam Qbic. 

I dag ble intervjuet mitt med AN publisert, så jeg deler det her slik at dere kan få lest det.

Link: https://www.an.no/nyheter/helse/bodo/marte-snakker-ikke-sa-den-ansatte-i-barnehagen-na-vil-bodojenta-gjore-folk-bevisst-pa-lidelsen/s/5-4-683422

Se så fint det er her! Iskaldt, men fint. Det å stå i kjole i 15- er ikke akkurat så veldig behagelig, men det var verdt det! Fikk tatt noen bilder i en 38 (!) år gammel kjole som tilhørte min oldemor. Jeg tilbragte veldig mye tid med henne da jeg var yngre, vi ble nok ekstra nære på grunn av at familien ikke er så stor - så jeg er veldig takknemlig for tiden med henne. Hun er dessverre ikke her for å se meg i kjolen hun var så stolt av, men det føles veldig fint ut å kunne bruke noe som hun var så glad i. 

Her kan dere faktisk se et bilde av henne i kjolen. Jeg var ikke født enda, men her er hun med tanta mi. Fint å se tilbake på. 

Noen bilder som faktisk ble tatt utenfor døren min her hjemme i Bodø! Jeg elsker å blande sterke farger så lenge alt er veldig "rent" både i fokus og bakgrunn. Burde vel også få med at vi måtte løpe inn for å ta pauser fra den kalde vinden mellom bilder... Vi er ikke akkurat kjent for den av ingen grunn. Iskaldt!

Ellers hadde vi en liten videokonferanse i dag, og jeg er veldig klar til å filme presentasjonsvideoen min. Jeg skal planlegge litt mer så tenker jeg at den blir filmet denne helga. Mamma og jeg fant også fram en fin kjole med veldig mye historie bak seg, som jeg har veldig lyst til å bruke. Jeg bare håper at den passer perfekt og at det kan bli slik jeg ser for meg. Da vet jeg at noen hadde blitt stolt!

Instagram: martefre

Jeg er veldig takknemlig for å få være videre med i konkurransen! Fra starten av har det vært så mange flotte og gode jenter med, og jeg ønsker alle sammen masse lykke til. Både de som er med videre og de som fortsetter med andre ting nå. 

Det har vært en veldig fin start på 2018! Nå reiser jeg snart til Oslo også, og er i tillegg veldig klar til å øve og forbrede meg enda mer på det som kommer. Håper alle har det bra!