Jeg tror det aller viktigste er å jobbe for en forskjell. Du kan ikke alltid forvente noe tilbake, du kan ikke alltid gjøre noe bare for å få noe. Ikke hvis du virkelig vil gjøre en forskjell. Hvis du tenker deg om, spør deg selv "hvorfor gjør jeg egentlig dette?" og svarene blir noe som "så jeg kan få..." er det ikke riktig.

Hvorfor gjør jeg dette?

Så jeg kan gjøre en endring. Gjøre en endring og hjelpe dere på den måten jeg kan. 

Vi har alle gått igjennom noe, vi har alle muligheter til å gjøre verden bedre for noen. 

Jeg kom meg ut av noe som jeg en gang trodde skulle holde meg tilbake for alltid, så jeg vil fortelle dere at det er mulig. 

Leser du dette fordi jeg har tatt kontakt med skolen din, vær så snill å ta mailen min alvorlig. Jeg håper dere kan ha et møte med lærere og helsesøster - prate om selektiv mutisme og mental helse - spre kunnskapen. 

På grunn av et intervju har elever som har slitt i åresvis nå endelig fått hjelp. Ingen hadde hørt om selektiv mutisme før. 

Er du lærer og leser dette - vær så snill og ta det alvorlig. Er du forelder til en "sjenert" unge - vær så snill og ta det alvorlig.

Sliter du? Vær så snill og ta kontakt. 

Det er flere år siden jeg selv gikk på skolen og måtte gå gjennom noe så stort helt alene med mamma. Det at det fortsatt finnes så mange skoler, lærere og profesjonelle i mental helse som ikke har hørt om dette før er utrolig. En endring må gjøres! 

Jeg håper dere også vet at dette ikke er noe som bare går over. Det er ikke det samme som å være sjenert. Det må taes tak i med en gang man skjønner hva som er galt. Det blir vanskeligere etterhvert som årene går. Man går glipp av et helt liv.

Jeg håper dere vil være med på å gjøre en forskjell.

Photos @tropicalnoah

Dagen etter den internasjonale kvinnedagen, men ingenting stopper meg fra å si gratulerer til alle kvinner i dag - jeg beundrer deres styrke, mot og vilje. 

 Jeg brukte ikke noe tid på sosiale medier i går fordi det var viktigere ting som måtte bli prioritert, og for å være ærlig synes jeg man må kunne ta seg tid til å hylle mennesker hvilken dag som helst. Det er fint med kvinnedagen, valentine's, morsdag og farsdag, men det som virkelig betyr noe er alle de andre dagene. Gir du noen et kort bare fordi det er forventet den dagen, skriver du noe fordi alle andre gjør det, og ikke minst - gjør du det egentlig bare fordi "alle andre" kan se at du gjør det? 

Jeg sier ikke at det er sant bare fordi du velger å gi oppmerksomhet på slike dager, fordi det gjør jeg også, men det er ofte at viktigheten i dagliglivet blir glemt bort. Hyller du kvinnedagen, men så snakker du stygt om ei jente du er sjalu på dagen etter? Skriver du facebook status om hvor glad du er i faren din på farsdagen slik at alle kan se det, men så har han ikke facebook? Legger du ut et bilde av moren din og deg på morsdagen på instagram, men så velger du å aldri gi hun den respekten hun fortjener alle andre dager i året? 

Jeg håper at dere alltid velger virkeligheten, og menneskene som er viktig for dere - ikke en uekte virkelighet med alle menneskene som prøver å imponere hverandre for gitt. 

I dag er ikke kvinnedagen, men en "vanlig" dag. Til tross for det er jeg så takknemlig for å ha hatt et menneske med så mye styrke, mot og sympati rundt meg hele livet mitt. Min mamma. Du fortjener en hyllest hver dag. Den jeg beundrer og ser opp til hver dag - mitt forbilde.  

Trening har alltid vært noe som har tatt opp mye av fritiden min og jeg har alltid vært veldig aktiv. Det har selvfølgelig forandret seg litt gjennom tidene, men slik er det med alt. Jeg brukte å være en av de jentene som var redd for å få for store muskler og se for maskulin ut bare jeg så på en vekt. Så jeg brukte mesteparten av tiden på å jogge. Lite visste jeg da hvor feil jeg tok. 

Ikke misforstå, løping er kjempefint og spesielt veldig fin terapi i mine øyne, men å trene styrke har gitt meg så mye mer. Jeg har blitt sterkere, jeg har sett forandringer på kroppen min og jeg har funnet ny glede i trening. 

Jeg har alltid vært ei tynn jente og det er nok bare slik jeg er av natur, men trening og sunt kosthold er fortsatt utrolig viktig for meg. Jeg synes det er så viktig å ta vare på den kroppen du har. Gi den nok og riktig næring. Det har så utrolig mange fordeler for deg og livet ditt. Det hjelper deg også med negativitet, stress og bekymringer. Alt blir mye klarere og jeg synes i hvert fall at det er mye enklere å fokusere og prioritere riktig. Det blir som et fint avbrekk fra alt sammen, der jeg bare kan tenke på akkurat her og nå. 

Når det kommer til stryke trener jeg mest bein, men i de fleste øvelser inkluderer jeg armer, rygg og mage. Slik som deadlifts og pull through (som jeg viser på bildene under). 

For cardio har jeg i det siste blitt veldig glad i hoppetau (kjempefin trening!) og ellers løper jeg intervaller på tredemølle. Da løper jeg så fort jeg kan i 20sek, så hopper jeg av i 10sek, før jeg gjør det samme igjen og igjen til jeg føler meg ferdig. Jeg foretrekker mer intens cardio fordi det gir best resultater, og jeg er ikke så fan av å løpe en times tid på tredemølle inne. Er det sommer derimot, da kan jeg gjerne ta lengre løpeturer ute! Jeg tenker også på å begynne å bokse. Både min bror og far har gjort veldig mye av det, så jeg tror det er på tide at jeg lærer meg litt også. 

Jeg vil nok anbefale alle og en hver å få litt aktivitet inn i hverdagen. Det hjelper mot så mye. Enten det er å gå turer eller å løfte tunge vekter - alt er bedre enn ingenting! Jeg tror også det er veldig viktig å finne det som passer for akkurat deg. Liker du ikke å løpe så finner du et annet alternativ - liker du ikke å løfte vekter så gjør du noe annet. 

I tillegg er det så gøy å se forbedringer i seg selv også!

I like to travel, you know. 

One place bores me too long.

But I choose to leave behind people I love.

They will still be in my life if they love me too, you know.

I guess I'm a selfish person.

But I can't live a life where I choose to stay for people who may love me temporary,

Instead of doing something I will love forever.

I take the strongest love with me, you know.

The kind of love that I will always keep and remember.

But leaving someone makes you realise who you need in your life.

The love that's worth it, you know.

Even though I've already left people I love in a city I started to hate,

I still have their love while they keep mine.

I like to travel, you know.

I'm sorry to all the people I'll love and leave but it's something I could never give up.

One place bores me too long.

- Marte Fredriksen

Marte, 17 år. 

Introdusert til modellverden.

Det er noe alle forventer. Blir du fortalt hvor mye du må veie? Blir du fortalt at du er for tykk, for tynn?

Ja, det blir du. 

Gidder jeg å prate om det med "dere"?

Nei, det gjør jeg ikke. Dere kommer bare til å henge dere opp i det. At det er det eneste det går ut på. Det eneste det handler om. 

Jeg gjør det på grunn av reisinga, på grunn av menneskene jeg møter, på grunn av erfaringen jeg får.

Den erfaringen jeg sitter igjen med nå. Den erfaringen jeg enda får. 

Jeg fikk aldri høre at jeg var for tykk. Jeg fikk høre etter en sommer at jeg burde gå ned noen cm på rumpa. Jeg hadde begynt på medisiner på grunn av smerter i magen og fikk derfor mye vann i kroppen. Det var ikke noe jeg hengte meg opp i - jeg visste allerede hvordan modellverden var.

Jeg tenkte at jeg var heldig når det kom til det punktet. Jeg visste hvor mye fælt flere andre unge jenter hadde blitt fortalt av modellbyrå og agenter. 

Tilbake til 17åringen igjen. Jeg skulle ut å reise for første gang. Det kom ofte opp nye innlegg i gruppa til byrået.

Jeg ville jo være best, eller i det minste så bra som mulig. Jeg leste og fortsatte å spise sunt som jeg visste at jeg ville valgt å gjøre uansett, fordi det får meg til å føle meg bra, også trente jeg da. Kanskje var jeg litt for obsessed med det, det føltes ikke så bra når jeg droppet å trene, men jeg skulle jo ut å reise så hvorfor ikke. 

Så var det en ting som kom opp i gruppa, en ting som ikke ville ut av tankene til en ung jente. "Du skal helst ikke spise etter 19.00. Kroppen trenger ikke mat etter det". 

Jeg blir så sint og fortvilet nå. Hvor er logikken i det? En 17 år gammel jente som er i utvikling skal ikke spise etter klokka 7 på kvelden fordi kroppen ikke trenger mat da? Selvfølgelig trenger du mat! 

Det var noe som bare satt seg fast - jeg tenkte på det uansett om jeg ikke ville. Jeg tror det hadde mye med det at modellindustrien var det eneste i tankene mine på den tiden. Jeg hadde liksom ikke noe annet liv. 

Jeg endte opp med å reise til Athen. Vet dere hva jeg fikk høre mest? "Du er for tynn". Det er i alle fall en ting jeg har hørt i løpet av mine reiser med modellbyrå jeg kan si meg enig i. Jeg var alt for tynn.

Var det virkelig verdt det? Å legge seg sulten på kveldene? Å ville gå å legge seg klokka 7 på kvelden så jeg slapp å tenke på at jeg var sulten, så jeg slapp å spise noe etter 7? Fordi jeg trengte jo ikke maten, det var jo bare kroppen som ville ha det, uten noen spesiell grunn. Eller var det kanskje den unge kroppen min som sa i fra? Kroppen som prøvde å fortelle meg hvor latterlig teit jeg var - hvor vondt det var for den å ikke få næringen den trengte?

Jeg kom hjem fra Athen. Var klar over hvor tynn jeg var. Heldigvis har jeg alltid hatt babyface og det var aldri så lett å se i ansiktet mitt hvor tynn jeg var på resten av kroppen. Selv om jeg nå ser det veldig klart på gamle bilder. Mamma hentet meg på flyplassen. Bagasjen kom ikke. Vi sto å pratet med SAS. Jeg spurte om noe jeg hadde tenkt på lenge. "Mamma, synes du jeg er blitt for tynn?". Jeg hadde på meg trange jeans, men mamma var så glad for å se meg og hadde egentlig bare fokusert på ansiktet mitt. Hun så ned på meg. Hun så ned på meg og fikk sjokk. Jeg fikk bekreftet det jeg tenkte. 

Vi hentet min beste venn, pratet litt om det. Jeg har aldri hatt problemer med å prate om personlige eller tøffe ting med de to. Til tross for det klarte jeg ikke selv å innse det. Jeg sa at det sikkert hadde skjedd fordi det hadde vært så travelt med castinger og jeg fikk ikke tid til å spise ordentlig. 

Nei, det var ikke derfor. Det var fordi jeg tenkte på hva jeg spiste hele tiden - at det var forbudt å spise etter klokken 7 på kvelden. 

Den kvelden spiste jeg så mye at jeg ble dårlig. Dårlig og ondt i magen. Stakkars kroppen min. Etter det var det fram og tilbake. Kroppen min var så sulten. Samtidig var hodet mitt full av alt det jeg hadde lest. Hva du ikke skal gjøre, hva du burde spise eller ikke spise, hvor mye, hvor lite. 

Et kaos. 

Jeg så aldri hvor seriøst det var. Jeg leste om folk som hadde problemer med mat, spiseforstyrrelser og alt det der. Det var fortsatt så fremmed. Jeg klarte ikke å innse at jeg sleit jeg også. At de jeg kjente kanskje hadde en smule rett når det kom til modellbransjen og påvirkningen det kunne ha for meg. 

Men hva forventer du da? En jente på 17 år blir fortalt hva kroppen trenger og ikke trenger, hva som er nødvendig og ikke nødvendig av noen som har så mye erfaring i en bransje hun vil gjøre det bra i. Selvfølgelig ble jeg påvirket. 

Da jeg dro til Milano var kroppen min fortsatt sliten. Noen ganger måtte jeg dra på butikken å kjøpe alt jeg kom over fordi jeg følte jeg trengte det. Etterpå følte jeg meg dårlig igjen.

Vi har alle et ansvar. Jeg visste at man måtte være tøff for å klare å jobbe i modellbransjen. Men jeg visste ikke hvor mange dårlige råd som kan komme fra voksne folk med erfaring i bransjen - uansett hvem du prater med. Noe som blir sett på som fakta for en ung jente uten noe erfaring i bransjen.

 

Jeg har også et ansvar. Jeg vil fortelle dere hvordan det var. Jeg vil fortelle dere at det kan skje med alle, for forskjellige grunner. Det er lett å bli påvirket som ung.

Jeg ser tilbake på alt det der nå og rister på hodet. Det er derfor jeg sier at jeg virkelig trengte å flytte til London. Jeg trengte å dra for meg og bare for meg. Ikke for et byrå, ikke for å være avhengig av noen andre.

Jeg trengte å finne meg selv. 

Jeg ville gjort det om igjen. Jeg ville dratt til Athen og jeg ville dratt til Milano. Jeg skulle ønske jeg kunne latt være å høre på det de fortalte meg, jeg skulle ønske jeg kunne vært snill med kroppen min. Da vet jeg at jeg hadde satt enda mer pris på alt. Alt det som ga meg ekte lykke. Det nye landet, de fantastiske menneskene jeg møtte, alle opplevelsene. Det jeg ser tilbake på nå, som fortsatt gir meg sommerfugler i magen. 

Jeg bryr meg ikke lengre om jeg trener hver dag, hver uke. Jeg liker fortsatt å trene - fordi det gir meg en god følelse og jeg liker følelsen av å bruke kroppen. Men jeg får ikke dårlig samvittighet om jeg skipper en dag eller en uke. 

Jeg bryr meg ikke om jeg spiser pizza flere dager på rad, om jeg spiser noe med sukker i, og i hvert fall ikke om jeg spiser brød. Jeg spiser ofte sunn mat fordi jeg liker hvordan kroppen min reagerer på det - hvordan jeg føler meg. Sånn er jeg bare - og det er greit det også. Jeg vil ikke spise kjøtt på grunn av verdiene mine. Jeg klarer ikke tanken på å spise dyr. Sånn er det. 

Ikke minst; jeg spiser etter 19.00. Jeg ville aldri ha sett på klokka den dag i dag - jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om når jeg spiser eller hvor sent jeg spiser. 

Så hva har endret seg? Jeg har fått et ordentlig liv. Jeg har innsett hva som er viktig her i livet. Jeg har lært hvor godt det er å ikke bry seg så mye om alt. Å ikke planlegge hver minste ting. Jeg har også lært av andre mennesker. Jeg har funnet glede i å leve travelt å ikke stresse med det. Hvor godt det er å komme fra jobb å bestille pizza - enten det er etter klokka 10 på kvelden eller midt på dagen en mandag. Jeg bryr meg ikke om det lengre fordi jeg har et liv verdt å sette pris på. Jeg er lykkelig og har det veldig bra med hvordan ting er.

Jeg er fortsatt en del av modellbransjen, og kommer til å være det fremover også. Fordi jeg synes fortsatt det er spennende, jeg møter nye mennesker og jeg får nye muligheter. Alt det der som egentlig var det viktigste for meg tidligere også - det ble bare helt borte i kaoset av alle beskjedene jeg fikk fra folk jeg ikke burde ha hørt på. Det vet jeg nå. 

Jeg ville aldri latt noen fortelle meg hvordan jeg burde se ut i dag for at noen skal akseptere meg. Aldri! Som et resultat av det har jeg faktisk fått flere og bedre jobber og muligheter enn det jeg noensinne har fått tidligere. 

Jeg vet at det er mange som sliter, og at det er tungt, men jeg håper at dere også en dag kan se tilbake på det og riste på hodet. Å innse hva som virkelig betyr noe her i livet. Det er så trist at unge jenter sliter dag etter dag, år etter år, på grunn av andre mennesker som ikke har noen ting å si når det kommer til hvordan du skal leve livet ditt. Jeg vil ikke at du skal kaste bort tiden din på noe så ubetydelig som det, til tross for at det kan føles som om det er alt som faktisk betyr noe akkurat der og da. Det er verdens beste følelse når du faktisk kjenner på ordentlig glede og ikke har de tankene i hodet ditt lengre. 

Jeg skulle bare ønske at andre mennesker kunne innse hvor mye kraft som ligger i ord de sier eller tekster de velger å skrive. Også skulle jeg virkelig ønske at unge jenter vet at de er gode nok akkurat som de er. Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg skulle bare ønske. 

Det er ikke før du ser tilbake at du innser det. Jeg skulle gjerne gått tilbake å hatt en lang samtale med med selv, men så sitter jeg igjen med tonnevis av erfaring nå - og det er i det minste noe. 

Vær så snill - vær glad i deg selv <3 

Jeg ville si tusen takk for så fin respons etter mitt siste intervju! Jeg synes det er kjempefint at enda flere tar kontakt, og ikke minst at jeg får muligheten til å være en stemme på nettsidene deres. Jeg leser alle meldingene og er det noen jeg ikke har svart enda - så skal jeg selvfølgelig gjøre det! Ikke vær redd for å spørre meg om flere spørsmål heller - jeg vil veldig gjerne hjelpe så godt jeg kan. 

Jeg setter virkelig pris på hver og en av dere som bruker tid på å skrive meldinger, mailer og dele deres historier med meg. Dere gir meg enda mer motivasjon til å stå på for mer håp og større endringer. Dere skal også vite at dere ikke blir glemt etter at jeg har svart - jeg heier på dere og jeg tenker på dere. Jeg husker godt hvordan det var, så jeg er veldig klar over hvordan følelser du som person eller ungen deres sitter med. Jeg vet også hva som er mulig, og jeg tror dere alle kan få til så mye. Det vet jeg dere kan. 

Er du interessert i å samarbeide med meg? Ta kontakt på mail Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Instagram: martefre