HeiHei, og god dag <3

I dag er det søndag som betyr rydde, vaske og planlegge dag for meg :). Før jeg satt meg ned og begynte å skrive innlegget tenkte jeg at jeg måtte få i meg noe mat. I dag fristet det veldig med grønnsaker, jeg fikset i sammen noe utrolig godt og dette vil jeg dele med dere. Jeg startet med å finne frem favoritt grønnsakene mine som er gulrot, brokkoli, paprika og rødløk for litt mer smak. Jeg la først alle grønnsakene i kaldt vann og lot dem ligge i ca 30 minutter. Dette gjør at grønnsakene blir ekstra sprø når man skal ta dem i airfryeren etterpå. Jeg lot dem stå i airfryeren på 200 grader i 15 minutter. Du kan selvfølgelig ha grønnsakene i stekeovnen om du ikke har airfryer. Rødløken tar mye av smaken så jeg tilsatt ikke noe krydder som jeg pleier og gjøre. I mens grønnsakene sto på i airfryeren lagde jeg en dipp, da kuttet jeg opp 1 fedd med hvitløk, hadde ca 2 spiseskjeer med rømme og en spiseskje med philadelphia light. Denne dippen har jeg aldri laget før men den ble utrolig god!. Helt til slutt strødde jeg litt salt over de stekte grønnsakene <3.

Håper dere fortsatt får en fin søndag videre!

vi ses <3

 

Hei hei!

Mitt navn er Ina Cecilie og jeg er en av årets deltaker i Miss Norway <3. Jeg er oppvokst i Stavanger og har bodd her hele livet mitt. Jeg er en smilende og energisk person. Mine beste egenskaper er nok at jeg er veldig omtenksom og omsorgsfull. Jeg tenker mye på andre og er opptatt av at mennesker rundt meg skal ha det bra. Jeg har alltid likt å holde meg i aktivitet, jeg har gått på cheerleadning i 5 år men har nå sluttet, Jeg trener nå hjemme istedenfor. Grunnen til at jeg meldte meg på miss Norway er fordi fra jeg var liten likte jeg meg foran kamera. Jeg elsket å danse, synge å lage videoer. Ettersom jeg ble eldre kjente jeg på at jeg ville bli modell. Jeg hadde ikke troen på at jeg kunne bli modell fordi "jeg ikke var bra nok" slik mange unge tenker. Det var ikke før nå jeg tok det på "alvor" og begynte og sende inn noen få søknader. Da jeg sendte inn søknad om å være med på Miss Norway søkte jeg med håp om og bli med. Men tenkte fortsatt det var litt uvirkelig at jeg skulle få være med. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar på at jeg var blitt plukket ut til første uttak. Jeg ble utrolig glad og gleder meg til spenningen fremover. Håper dere vil følge meg og hva jeg brenner for (hjertesaken min) igjennom denne reisen <3

Kontakt: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Det er mye misnøye fra noen deltakere dette året, og det virker som at de kanskje har misforstått hva en konkurranse innebærer. Så hva inngår egentlig i å konkurrere?

Å konkurrere handler om å trene hardt og lenge for å komme seg til topps! Man kommer ikke rett til Fotball VM helt uten videre. Det må være fortjent gjennom blod, svette og tårer. La oss si at du melder deg på et lokalt fotballag. Mange utgifter. Du betaler kontingent, kanskje du må kjøpe inn treningstøy selv. Mat for å få energi. Osv osv...

Mange utøvere blir sponset for å dekke forskjellige kostnader. Det samme gjelder å konkurrere i Miss Norway. En miss må selv skaffe sine egne sponsorer. Hun promoterer seg selv for å komme seg opp og frem. Hun skal vinne konkurranen, og da er det hjelpsomt med sponsorer underveis for å dekke utgifter. Missedeltakeren skal være selvstendig og så klart hardtarbeidende for å nå målet. De større konkurransene i utlandet er det ingen kjære mor.

En missedeltaker trener masse! Øving på høye hæler, trene for styrke i kroppen da det blir lange dager i høye hæler, trene på å nå ut til rett publikum. Feile og lære. Andre ressurser er jo dette med presseoppslag. Ta f.eks USA. Eller Thailand. Folk elsker skjønnhetskonkurranser. TV, radio, avisen, alle er rett på med en gang du får navnet ditt publisert. I Norge har vi janteloven. Vi må jobbe selv og begrunne hvorfor vi som misser skal bli hørt. Hjertesaker. Du må vise at du er bra - og at du kjemper hardt for å vinne Miss Universe Norway. Husk at det kun er de sterkeste som står igjen til slutt.

Ledelsen og dommerne består av både damer og menn i Miss Norway Organisasjonen. Personlig har jeg fått mye konstruktiv kritikk, og uten tvil enda mer skryt. Jeg har følt meg trygg på at de bare vil det beste for deltakerne. Ledelsen oppfordrer deltakerne helt fra begynnelsen å publisere elegante bilder. Ikke noe som helst form for vulgært. Vi er ikke med på realityprogram, det er en missekonkurranse vi snakker om.

Seems like nobody wants to work these days. Get your a** up and work - Kim K

- Thea Madelen Jamne, Finalist 2019

hei mine fine lesere!

 

nå er jeg tilbake i oslo etter en uke i roma.

en tur til italia er noe jeg anbefaler alle å oppleve.

deres velbevarte historie er beundringsverdig. man ser nydelige bygninger overalt som forteller om historiske hendelser. de bruker fremstillinger i mosaikk, skulpturer, keramikk, glass, metall og maleri.

 

jeg besøkte blant annet trevi-fontenen, den spanske trappen, colosseum, vatikanstaten, pantheon, og spiste nydelig pasta i piazza navona. og ikke minst masse shopping.

jeg elsker deres feminine og elegante klesstil med farger, design og kvalitet. de bruker klassiske enkle plagg kombinert med nydelige vesker og det lille ekstra.

det er en ting å kjøpe italiensk inspirerte plagg på nettet, men å gå rundt i roma og se på klær i butikker og velkledde personer rundt i gatene er en opplevelse i seg selv.

 

det var fantastisk å oppleve italia og spesielt nå i desember med de vakre juledekorasjonene.

 

jeg har kommet hjem med gode minner, julestemning og masse jule gaver til mine kjære. klar for å feire jul med familien.

 

god jul til dere alle og jeg sender en varm klem og en tanke til de som ikke alltid har det så bra i julen <3

 

mine tips til dere er å være åpen om at du skal feire jul alene. kanskje du kjenner noen som skal det? det finnes mange arrangementer der man kan melde seg på som frivillig for å skape en fin feiring for andre.

 

ta vare på hverandre og håper dere alle får en fin jul.

Jeg er oppvokst med verdens beste storesøster, og to foreldre som har elsket meg ekstremt masse. Men påska i 2009 endret ting seg for vår lille familie. Min storesøster ble veldig syk, og de neste årene var preget av sykehusinnleggelser, og mye angst og usikkerhet for oss alle. Ingen leger kunne svare oss på hva som var "galt" med henne.

Fem år tok det før vi fikk noen konkrete svar på hva som foregikk i kroppen til storesøstera mi. Hun fikk påvist endometriose i 2013, og selvom det var en lettelse å få en diagnose så stod vi igjen med mange spørsmål. De første årene så var min søster innlagt over 300 døgn på sykehus. Døgn preget av smerte, usikkerhet og fortvilelse.

Selv etter min storesøster fikk en diagnose ble hun møtt av leger som dessverre ikke hadde nok kunnskap om sykdommen. Dette er ikke ok. Vi bor i ett av verdens «beste land», og med tanke på hvor mange som rammes av endometriose er det helt på trynet hvor få leger som kan nok om sykdommen. Kanskje ikke ok å si, men hadde sykdommen rammet i hovedsak menn hadde vi nok aldri stått i denne situasjonen.

I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få stilt diagnosen. Mange av symptomene er typiske, men diffuse, og derfor får en ofte en rekke feildiagnoser. Symptomer ved endometriose er vanlig blant resten av den kvinnelige befolkning, og grensen mellom hva som er normalt og ikke normalt når det kommer til smerter er derfor flytende. Noen av symptomene, som for eksempel fatigue (utmattelse) og sterke smerter ses også ved andre tilstander. Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg har PTSD relatert til forløpet rundt sykdommen til min søster. Og tanken på at det kunne vært avverget dersom helsepersonell bare hadde fått bedre opplæring om kvinnehelse er vond.

 

© Maria Eide-Kvalvaag

Årsakene til endometriose er enda ikke helt kartlagt. Det er syv ganger så sannsynlig å få sykdommen dersom mor eller søster har endometriose. Og for litt siden fikk jeg beskjeden jeg håpet jeg aldri skulle få; de mistenker at jeg også har endometriose.

De siste ukene mine har vært preget av sterke smerter, uregelmessige blødninger, smerter ved vannlating, kvalme og fatigue. Vært på legevakta to runder, og fikk heldigvis hjelp relativt fort. Framover skal jeg utredes videre, hadde gynekologtime idag hvor de så tydelig grunnlag for å henvise med til lapraskopi. Jeg er spent på om jeg får påvist endometriose eller om smertene kan komme av noe annet. Jeg håper at ved å dele min erfaring så kan jeg være med å sette kvinnehelse på agendaen. 

Hvis du vil samarbeide med meg, og være med å fremme viktigheten av kvinnehelse da kan du kontakte meg på:

 

? Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

 

 

All informasjon om endometriose er hentet fra endometrioseforeningen sine nettsider. Anebfaler sterkt å lese om endometriose om du kjenner noen som har det eller tror du selv kan ha det.

I løpet av Desember har jeg vært i kontakt med ulike barneskoler og familier i Fredrikstad. Sammen har vi samlet inn store mengder klær, sko, leker og skolesaker. Alle bidrag har vært like viktige. I dag fikk jeg endelig mulighet til å reise inn til en ekstremt fattig landsby for å overlevere alle bidragene. I tillegg kjøpte vi inn 60kg med ris og 50 kg med sukker. Dette fordi, de er svært nødvendige varer. Turen startet klokken 09 på morgningen den 19. desember. Jeg hadde kommet i kontakt med en utrolig hyggelig lokal mann, som guidet oss til landsbyen. Allerede på veien til landsbyen ble vi stoppet av politiet uten noe spesifikt grunnlag. Vi fikk beskjed om at vi fikk kjøre videre problemfritt, hvis vi i hemmelighet ga han ekstra penger. Til slutt endte det med at vi ikke hadde noe annet valg enn å betale. Dette viser blant annet hvor stor forskjell det er mellom Tanzania og Norge, disse forskjellene baseres stort sett på økonomiske forskjeller mellom de ulike nasjonene. Etter hvert ankom vi en mindre landsby, bortgjemt i skogen. Landsbyen var preget av ekstrem fattigdom. Hele landsbyen bodde i selvlagde hus, som bestod av bambus, plast, palmeblader og andre materialer de hadde kommet over. En familie bodde sammen på et lite soverom, noen ytterst få hadde madrasser å sove på. Selv om familiene ikke hadde noe som helst, fant de glede i de aller minste ting. Alt fra pinner som de brukte til å konkurrere i limbo, fruktskall som de brukte til ulike ball aktiviteter og pinner de lagde små figurer av. Byen var full av desperate mødre, fedre, barn og besteforeldre som gjør alt de kan for å overleve. Når vi delte ut maten og klærne, ble det en stor kamp mellom beboerene der, for å få de beste produktene. Etterhvert roet alle seg ned, og det ble fordelt omtrent likt på de ulike familiene. I tillegg ga vi bort penger til landsbyen, sånn at de skulle få mulighet til å kjøpe matolje. I denne landsbyen er hver eneste dag en kamp om livet. Når de våkner om morgningen har de ingen forutsigbarhet til hva dagen kommer til å by på. De har verken teknologi, senger, innlagt vann eller motoriserte kjøretøy. Hjemme i Norge derimot, klager vi ofte på at vi ikke har den nyeste utgaven av telefoner eller lignende. Neste gang burde vi heller tenke på de som ikke har noen ting. På vei hjem fra landsbyen ble vi dessverre stoppet igjen av politiet, uten noe spesifikt grunnlag. Guiden vår oppfordret oss til å gjemme bort verdisaker, ikke få øyekontakt med politiet og snakke minst mulig. Det endte med at vi ble presset for penger igjen. Det er helt forkastelig å tenke på at fattigdom er så utbredt i ulike land, at man ikke en gang kan stole på de statlige tjenestemennene, som i utgangspunktet skal holde egen befolkning trygg. Tanzania har generelt en del korrupsjon innad i egen stat, som gjør at pengene ikke blir brukt som de skal. Igjennom hele turen hadde jeg tårer i øyekrokene og en klump i halsen. Turen hjem fra landsbyen var preget av mye tanker og stillhet. Alt i alt var turen utrolig lærerik. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med både egen og andres innsats. Vi som mennesker må slutte å tro at det finnes en jordklode til, vi har kun 1 verden og den må alle samarbeide for å opprettholde. På lik linje ta vare på alle som lever på den. For i det store og det hele finnes det ingen «vi» eller «dere», men «oss» som et fellesskap. Alle er avhengig av hverandre. Derfor oppfordrer jeg alle som har mulighet, til å gjennomføre noe lignende neste gang dere drar til et mindre økonomisk utviklet land. Det finnes mange måter å bidra på. Ingenting er for stort eller for lite. Hvis det er noen mennesker vi burde se opp til, så er det nettopp dem. Hele livet deres er bygd opp på å glede seg over familien, felleskapet og de få tingene de har. De skaper et liv fylt med musikk og dans. Alle de fantastiske bidragene vi samlet inn, bidro til å skape bedre muligheter for de aller mest sårbare. De var utrolig takknemlige for alt vi leverte til dem. Asanta sans (for et langt og lykkelig liv) Ønsker du å jobbe med meg, kontakt meg på email: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.