Som dere kunne lese i det forrige innlegget mitt var ungdomsskolen en vanskelig tid for meg. Hvis du ikke har lest og vil lese, finner du det her. Jeg ble veldig mobba siste året mitt på ungdomsskolen og jeg gruet meg til hver eneste skoledag. Det var helt forferdelig vondt å gå fra å ha masse venner til å plutselig ikke lenger ha noen. Lærerne tenkte kanskje at det var 4-5 jenter som var problemet, men på et lite sted flyr ryktene fort og jeg opplevde derfor å få et helt klassetrinn imot meg. Selv tre år etterpå ble jeg kasta ut av russebussen til guttene jeg gikk på ungdomsskolen med. Jeg hadde ikke gjort noen ting, men det var en som ikke ville si hvem han var som hadde et problem med meg, og derfor måtte jeg ut. Episoder som det er noe jeg aldri kommer til å glemme, men jeg kan ikke la det ødelegge meg.

Samme jenta og faktisk også samme t-skjorte på begge bildene. Mange erfaringer rikere og mye sterkere på bildet til høyre

For meg har det tidligere i forbindelse med at jeg har startet på nytt, vært viktig å ikke snakke om at jeg ble mobba. Det er rett og slett fordi at å være et mobbeoffer definerer ikke hvem du er som person at jeg har snakket om mobbing og ensomhet genrelt, istedenfor min egen historie. Det er så lett for at det blir sånn "Stakkars Julie. Hun ble mobba, så hun må vi være venn med." For meg har det vært viktig at folk skal bli kjent med meg som person og se hvem jeg er. Det har fungert bra og jeg fikk meg fantastisk venner både da jeg startet på videregående og utdanning. Derfor har ikke jeg fortalt om det tidligere, men nå begynner det å bli såpass lenge siden det her skjedde at jeg kjenner det er på tide å fortelle hvordan jeg hadde det. Det er jo ikke sånn at det er noen hemmelighet hva som skjedde, eller at jeg skammer meg over det. Det har gått bra med meg, og det er viktig å fortelle til alle som kanskje er i en lignende situasjon som jeg var i akkurat nå. Man må gjøre det beste ut av situasjonen man er i, stå i det og kjempe på.

Jeg føler at det er viktig å fortelle om hvordan jeg hadde det, og å vise at det har gått bra for å inspirere andre. Ofte hører man bare de triste mobbehistoriene om de som ble helt ødelagt av det de opplevde. For meg var det aldri noe alternativ å la mobberne vinne. Selv om det var fryktelig tøft visste jeg hele tiden inni meg at jeg er bra, snill og flink, og det kan ingen ta fra meg. Det håper jeg at de som kanskje opplever akkurat det samme som meg nå også husker på. Det er aldri din feil at du blir mobba. Du er bra nok, og du var bare uheldig med miljøet du havnet i. Mobbing kan ramme alle, uansett om du er fattig eller rik, uansett hvem du er og hvor du kommer fra. Det finnes også mange ulike former for mobbing. Stort sett ser man fysisk mobbing på film og det var også det vi lærte om på skolen. Derfor skjønte jeg nesten ikke selv med en gang at jeg faktisk ble mobba da invitasjonene sluttet å komme, samtalene uteble og det aldri lenger var plass til meg. Jeg ville ikke akseptere at de eneste gangene jeg ble snakket til var det bare dritt eller skolearbeid jeg kunne hjelpe til med, og jeg tenkte at det går seg nok til. Det gjorde det ikke, men det var vel derfor det tok tid før skolen ble involvert og prøvde å hjelpe meg. Da var det dessverre for sent og ingen vei tilbake, men jeg håper at andre kan få den hjelpen som trengs tidligere enn det jeg fikk. Det kan kanskje avverge mye vondt, og selv om det føles håpløst i øyeblikket så er det verdt et forsøk. Jeg ga aldri opp, og selv om jeg ikke fikk de gamle vennene mine tilbake så ble jeg sett, hørt og trodd på skolen, og det føltes godt. Man er ikke svak om man ber om hjelp, tvert imot. For meg føltes det fint å ha noen å lufte tankene mine hos, og jeg tror det er lurt å prate høyt om det man har opplevd.

Ja, jeg ble mobba, men vær så snill og ikke synes synd på meg. Siste året mitt på ungdomsskolen var helt grusomt, men jeg kom meg gjennom det. Her står jeg i dag og jeg har det bra. Nå har det gått så mange år at jeg føler jeg endelig kan bruke historien min til å vise at selv om man har en tøff periode, så blir det bedre. Jeg bærer heller ikke noe nag til de som mobbet meg på ungdomsskolen. Man kommer ingen vei med å sitte og være langsint eller bitter. Dessuten har jeg lært enormt mye av det jeg har opplevd. Jeg har lært hva slags verdier jeg har og hvem jeg vil være ovenfor andre. Absolutt ingen fortjener å føle på det jeg har følt. Derfor er hjertesakene mine, ikke bare i Miss Norway, men i livet generelt, mobbing og ensomhet. 

Nå kan man stemme på sin favorittfinalist i årets Miss Norway, og jeg håper du vil stemme på meg. Send MISSU 5 til 2401 for å stemme. En stemme koster 20 kroner og du kan stemme så mange ganger du vil.

Hvis du eller din bedrift ønsker å samarbeide med meg, så send meg gjerne en mail på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram @juliedborresen

Julie