Dagens blogginnlegg handler om en av hjertesakene mine, ensomhet. Under pandemien har mange kjent på følelsen av ensomhet, noen mer enn andre. Vi sier ofte at det er likt for alle, men er det egentlig det? De fleste har opplevd at hverdagen har endret seg det siste året, i større eller mindre grad. I dag skal jeg skrive om corona og ensomhet fra studentene sitt perspektiv, i og med at jeg er student selv. Tall fra FHI viser nemlig at hele 1 av 3 studenter er ensomme for tiden (FHI, 2020). Det er et veldig høyt tall, og det er mer enn for resten av befolkningen.

Foto: André Stang Erlingsen

Foreldregenerasjonen har hatt en del hjemmekontor det siste året, men mange har fortsatt hatt en jobb de kan gå til. En jobb der de treffer andre mennesker, får tankene på noe annet og en struktur i hverdagen. Besteforeldrene får vaksiner og kan vende tilbake til hverdagen igjen. For barn og ungdom har det vært vekslende mellom hjemmeskole og fysisk oppmøte det siste året, men man har hele tiden prøvd å tilpasse så barna kan få møte opp på skolen i størst mulig grad. Dette er begrunnet med at ikke alle har det bra hjemme, og man får det bedre når man er sammen med andre. Det er ikke tilfellet for studentene. Fra mars til juni var det full hjemmeskole. På skolen der jeg går hadde vi oppmøte 1-2 ganger i uka fra august til oktober, før alt av undervisning ble stengt igjen. Det er den fortsatt, og det vil ikke bli mer fysisk undervisning før sommeren. Så å si at "det er likt for alle" det er jeg ikke enig i. De typiske studentjobbene som deltidsansatt på restaurant eller klesbutikk er også de som røyk til permitteringer først. Da sitter man igjen med ingenting.

Når man forteller at man er student til de voksne som kanskje studerte for 20-30 år siden får man gjerne høre at studietiden var den beste tiden i livet. Det var en sosial tid med mye gøy og moro. Jeg tviler på at min generasjon sier det samme når vi forteller om studietiden vår til barna våre. Selv har jeg sett vennene mine fra skolen to ganger etter at det stengte i oktober.

Studenter har ofret mye i løpet av pandemien. En halv bachelorgrad eller to tredjedeler av en mastergrad har forsvunnet til corona. De sitter hjemme for seg selv, og om de skulle ta seg en fest for å glemme ensomheten i noen timer er det sånt det blir overskrifter i nettavisene av. Også det å dra hjem i påskeferien har studenter blitt frarådet. Da er det kanskje ikke så rart at ensomheten blir stor?

Foto: André Stang Erlingsen

Jeg har ingen løsning på problemet. Alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene for fortgang i vaksineringen, slik at hverdagen etterhvert blir mer og mer normal. Samtidig håper jeg at vi kan bli flinkere til å tenke på hverandre. Jeg tror vi hadde vært tjent med å prøve og se ting fra et annet perspektiv før vi gir en gruppe skylda for utviklingen i pandemien. Ja, det finnes studenter som har spredt corona, men det er det mange andre som har og. Alle har ofret mye det siste året, men hvis vi holder sammen og sprer positivitet rundt oss blir det kanskje litt enklere i månedene vi har foran oss. Det er viktig å prøve og vise forståelse for andre som er i en annen situasjon enn deg selv.

Hvis du eller din bedrift ønsker å samarbeide med meg, så send meg gjerne en mail på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram @juliedborresen

Julie