Foto: Aurora Meistad

Hei alle fine!

I slutten av forrige uke tok jeg bilder til semifinaleuttaket til Miss Norway! Det er fortsatt litt vanskelig å ta innover seg at dette faktisk skjer. Å stå foran kamera var både spennende, skummelt og utrolig lærerikt på samme tid. Jeg kjente på nerver, forventninger og en enorm takknemlighet for å få være akkurat der.

Denne reisen handler om så mye mer enn bare bilder og utseende. For meg handler det om å tørre å gå utenfor komfortsonen, utfordre meg selv og vise hvem jeg er. Det handler om å stå støtt i seg selv, og om å vokse som menneske gjennom nye erfaringer.

Uansett utfall er jeg utrolig stolt av meg selv for å gjort alt dette. Jeg er takknemlig for alle som heier, støtter og tror på meg, det betyr så utrolig mye. Nå venter jeg spent på veien videre, med hjertet fullt av håp og motivasjon.

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Hei alle fine!

I dag vil jeg gi moren min en liten takknemlighets post, fordi hun er verdens beste mamma og bestevenn.

Når jeg blir spurt om hvem forbildet mitt er, trenger jeg aldri å tenke to ganger. For svaret har alltid vært det samme: mamma. Ikke fordi hun er moren min og feilfri, men fordi hun er ekte. Fordi hun har lært meg mer om styrke enn noen andre. Mamma har lært meg at styrke ikke alltid er synlig. Den ligger i de stille handlingene. I ansvaret hun har tatt, i omsorgen hun har gitt, og i måten hun alltid har stilt opp uansett hva, også når hun selv har hatt lite å gå på og mye å gjøre.  Hun har vist meg at det går an å være både følsom og sterk samtidig.

Jeg har sett henne være sliten, bekymret og usikker. Jeg har sett henne sitte stille, tenke lenge, tvile på egne valg. Men jeg har også sett henne fortsette. Ikke fordi hun måtte være sterk, men fordi hun brydde seg. Om familien, om venner, og om menneskene rundt seg. Om verdiene sine. 

Det er lett å tro at sterke mennesker aldri faller. At de aldri tviler. Men mamma har lært meg at det er helt feil. Styrke handler ikke om å aldri bli redd, lei seg eller sliten. Det handler om å være ærlig med seg selv, og likevel reise seg opp igjen. Uansett hvor mange ganger du måtte falle på veien. Det handler om å ta ansvar, også når det er vanskelig.

Hun har lært meg å være jordnær. Å behandle mennesker med respekt, uansett hvem de er, hva de står for og hva de har gjort. Hun har lært meg å se mennesker før meninger, og historier før fordommer. Å stå for det man mener, uten å tråkke på andre. Å kunne være uenig uten å være slem. Hun har lært meg at det ikke er den høyeste stemmen som er den sterkeste, men den som er trygg nok til å være rolig.

Gjennom hele oppveksten min har hun vært som en stein, en stein som tåler alt. En som har lyttet mer enn hun har snakket, og som alltid har gitt rom for følelser. Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg føler til henne. Om det er glede, skuffelse, sinne eller usikkerhet. Hun har vist meg at følelser ikke er noe man skal skyve bort, men noe man skal skjønne.

Når jeg ser ned på meg selv, tenker jeg ofte på mamma. På hvordan hun alltid har trodd på meg, også de dagene jeg ikke gjorde det selv. Den tryggheten har gitt meg mot til å tørre mer. Til å stille opp i situasjoner som er ukjente og skumle. Til å gå inn i rom der jeg føler meg liten, og likevel bli stående. Til å stole litt mer på meg selv.

Hun har vært der i overgangene. I periodene der jeg har følt meg usikker på hvem jeg er og hvor jeg er på vei. Når jeg har kjent på press, forventninger og sammenligning. Da har hun minnet meg på at jeg er mer enn det jeg presterer. At min verdi ikke forsvinner selv om jeg feiler. Det har vært avgjørende for hvem jeg har blitt til i dag.

Mamma har også lært meg at det er lov å sette grenser. At det er mulig å være snill uten å glemme seg selv. At man ikke må være tilgjengelig for alle hele tiden. At det ikke er egoistisk å si nei, men nødvendig. Hun har vist meg at egenverdi ikke handler om hvor mye man gir, men om å ta vare på seg selv også.

Jeg har sett henne prioritere det som betyr noe. Små øyeblikk. Samtaler rundt kjøkkenbordet. Stillhet. Nærhet. Hun har lært meg at det ofte er i det enkle det viktigste ligger. 

Er så utrolig takknemlig for den fine moren min. 

Klem Elin 

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Foto: Kari Teigen

Hei alle fine, i dag skriver jeg om noe litt annerledes. Nemlig en melding til yngre meg.

Til yngre meg.

Du som ofte følte deg litt på utsiden, selv når du var rundt andre. 

Du som kunne le, snakke og delta, men likevel sitte igjen med følelsen av å ikke helt passe inn. Jeg ser deg klart og tydelig nå, og jeg skulle ønske du visste det jeg vet i dag.

Du brukte mye tid på å sammenligne deg med andre. Med jentene som virket tryggere, penere, mer selvsikre. Du fant alltid noe ved dem som du ønsket selv, og noe ved deg selv som du ville endret. Du trodde at hvis du bare ble litt annerledes, litt bedre, litt mer riktig, så ville alt bli som det skulle.

Du var streng mot deg selv, både personlighetsmessig og utseendemessig. Tålmodig med alle andre, men streng mot deg selv. Når du ikke mestret i ting, tenkte du at det var et tegn på at du ikke var god nok. Når du var usikker, tok du det som et bevis på svakhet. Du visste ikke at det du kjente på, var helt normalt.

Jeg skulle ønske du forsto at trygghet ikke er noe man blir født med. Det er noe man bygger opp gjennom livet. Bit for bit. Gjennom feil, erfaringer, vonde dager og gode dager. Selvtillit kommer ikke av å aldri tvile, men av å overleve tvilen og fortsette uansett.

Du var for mye, men likevel redd for å ta plass. Du turte å si meningene dine høyt, men du var redd for å bli dømt. 

Lille Elin du kommer til å lære gjennom årene, at det å være sårbar ikke er farlig. At det å vise hvem du er, ikke gjør deg svak, men modig. Du kommer til å stå i situasjoner der hjertet banker hardt, der stemmen skjelver litt og du vil gjøre det likevel. Og etterpå vil du kjenne stolthet, ikke skam.

Du kommer til å forstå at livet ikke handler om å bli likt av alle. Det handler om å kunne se seg selv i speilet og kjenne at du var ærlig. At du sto i deg selv, selv når det var vanskelig.

Så pust ut. Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke være ferdig. Du er på vei. Og det er mer enn nok.

Du vokser og du lærer på veien.

Klem voksene Elin

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Hei alle fine!

Kritikk er en del av det å vise seg frem. Det visste jeg, i hvert fall i teorien. Men det er først når man faktisk står i det, at man forstår hvor tungt det kan føles. Når meninger kommer fra alle kanter, og ikke alle er ment for å hjelpe. Noen er harde. Noen er unødvendige. Og noen treffer akkurat der man allerede er sårbar.

Jeg har opplevd kritikk som har fått meg til å stille spørsmål ved meg selv. Ikke bare ved valgene mine, men ved verdien min. Det er det farlige med ord, de kan bli til indre stemmer hvis man ikke er forsiktig. Stemmer som hvisker at man ikke er god nok, sterk nok eller riktig nok.

I slike perioder har jeg lært at det ikke alltid er riktig å presse seg videre. Vi lever i et samfunn der det å «stå på» blir hyllet, og pauser ofte blir sett på som svakhet. Som om det å stoppe betyr at man ikke tåler motstand. Men for meg har det vært helt motsatt.

Pauser har vært nødvendige.

Ikke for å komme seg vekk, men for å hente meg inn. For å rydde i tankene. For å skille mellom kritikk jeg kan vokse av, og kritikk som bare bryter ned. For ikke all kritikk fortjener oppmerksomheten din, og ikke alle meninger fortjener en plass i hodet ditt.

Det tok tid før jeg forsto dette. Før jeg ga meg selv lov til å si, nå trenger jeg litt avstand. Avstand fra støy. Fra forventninger. Fra konstant vurdering. I pausene har jeg blitt mer bevisst på hvem jeg er, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Ikke for å bevise noe for andre, men fordi det betyr noe for meg og fordi jeg vil det selv.

Å stå i kritikk krever styrke. Men å ta vare på seg selv mens man gjør det, krever enda mer. Det handler om å være ærlig med seg selv. Om å erkjenne at man kan bli såret, uten at det gjør en svak. At man kan trenge ro, uten at det betyr at man gir opp.

Jeg har lært at vekst ikke alltid er synlig. Den skjer ikke alltid i høyt tempo eller i øyeblikkene som deles offentlig. Ofte skjer den i stillhet. I ettertanke.

For pauser er ikke nederlag. De er en del av reisen.

Og noen ganger er det nettopp i pausene vi finner tilbake til styrken som gjør at vi kan fortsette, tryggere og mer tro mot oss selv.

Klem Elin 

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Foto: Mari Gulbrandsen

Hei fine! 

I dag vil jeg skrive om noe som betyr mye for meg, nemlig gode venner. 

Det finnes få ting i livet som betyr mer enn gode venner. Venner som får deg til å le når alt føles tungt, som heier på deg når du prøver noe nytt, og som rett og slett bare er der, uten å dømme. Jeg har alltid hatt venner som får meg til å føle meg sett og forstått, og det er helt klart noe av det viktigste jeg har.

For meg handler vennskap om mer enn å henge sammen eller det å ta bilder til sosiale medier. Det handler om de menneskene som vet når du trenger en klem, som sender en melding bare for å sjekke opp på deg, eller som kan få deg til å le så tårene triller når livet føles vanskelig. De som holder deg oppe når du selv føler du faller.

Jeg har vært heldig som har venner som har stått ved siden av meg gjennom alt. De har vært der når ting har gått skeis, når folk har vært urettferdige eller når jeg har tvilt på meg selv. De har lært meg at jeg aldri trenger å stå alene, og at ekte vennskap handler om å støtte hverandre, heie på hverandre og noen ganger si ting som vi trenger å høre, selv om det ikke alltid er det vi vil høre.

Det er de små tingene som gjør at vennskapet virkelig betyr noe. En melding midt på dagen, en liten tur sammen, eller bare å sitte og prate i timevis uten å måtte gjøre noe. Det er de øyeblikkene som bygger minner og som får deg til å føle at du virkelig har et sted å høre til.

Jeg tror også at vennskap utfordrer oss. De lærer oss tålmodighet, empati og takknemlighet. De minner oss om å sette pris på livet og på de menneskene som virkelig betyr noe. 

Ekte venner betyr så utrolig mye og er så viktig å ha rundt seg.

Så i dag vil jeg bare si takk til alle vennene mine. Takk for latteren, tårene, rådene, klemmene når jeg trengte det mest, og for at dere får meg til å føle meg takknemlig.

Klem Elin

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Foto: Atena Mosawi

Hei fine!

Å utfordre meg selv har alltid vært både skummelt og spennende. Noen ganger kjenner jeg hjertet banke litt ekstra og tankene sier: «tørr jeg dette?»  Men akkurat i de øyeblikkene skjer det spennende. Jeg har oppdaget at det å gå utenfor komfortsonen er når jeg virkelig lærer hvem jeg er og hva jeg er i stand til.

Miss Norway har gitt meg så mange av de øyeblikkene. Enten det er å stå foran kamera, skrive blogg innlegg, eller prøve noe helt nytt jeg aldri har gjort før, følelsen av å mestre det, uansett resultat, er ubeskrivelig. Jeg elsker at det gir meg selvtillit, at det minner meg på at frykt ofte er det som står mellom meg og muligheten til å vokse.

Det jeg elsker aller mest med å utfordre meg selv, er følelsen etterpå. Den lille stoltheten som bobler opp når jeg ser tilbake og innser at jeg gjorde det. Den følelsen blir som energi som varer lenge, og den gir meg mot til å prøve enda mer, gå enda litt lenger og tørre enda mer.

Jeg har også lært at utfordringer ikke handler om å være perfekt, men å være ekte og villig til å prøve. Hver gang jeg gjør noe nytt, lærer jeg mer om meg selv og finner glede i reisen. Det jeg elsker er at det å utfordre seg selv ikke bare handler om å nå et mål, men om å oppdage hvor mye man kan vokse.

Så uansett hvor skummelt det føles, har jeg lært å si ja til utfordringene. Fordi de øyeblikkene som gjør meg usikker og nervøs er de som gjør meg sterkere, tryggere og det er den følelsen jeg alltid vil ha med meg videre.

Jeg gleder meg til veien videre hvor jeg både kan oppleve mer og utfordre meg mer. 

Klem