Foto: ANASTASIA

Heiaa♥

Som noen kanskje vet, er jeg nå på utveksling i Spania. Det har vært krevende å flytte med alt jeg eier i to store kofferter til et land jeg aldri har vært i før. Ja… jeg hadde faktisk aldri vært i Spania. Som utvekslingsstudent må jeg skrive bacheloroppgaven min på engelsk, og i tillegg skal jeg ha praksisvakter for å lære mer om den spanske kulturen og helsevesenet. Det er mye nytt på en gang.

Og likevel, så langt har jeg trivdes utrolig godt her. Hvem skulle trodd det, spesielt etter kaoset før avreisen.

Dagen før jeg reiste hadde jeg photoshoot, dere har kanskje sett bildene allerede Miss Norway 2026 Candidate Menita Sæthre ♥

På kvelden satt jeg, mamma og pappa og spiste middag i OsloS før pappa og jeg tok et lite farvel, og mamma og jeg dro videre til hotell ved Gardermoen. Etter en lang dag tok jeg meg en god dusj, og da kom meldingen: CANCELED flight… Flight from Oslo to Alicante is CANCELED.

Men sånn er det. Men ting ordner seg. Selv om jeg ikke kom frem like raskt som planlagt, kom jeg frem. Spenningen stoppet likevel ikke der. Først måtte jeg få bekreftet at all bagasjen faktisk hadde kommet frem. Det tok litt tid, men som sagt, alt ordner seg for meg. Fra flyplassen måtte jeg være litt sparsom og tok kollektivtransport. Jeg fant ut at bussen gikk en gang i timen, og jeg hadde god tid, nesten 40 minutter på meg. Men så måtte jeg helt ned i underetasjen for å finne bussen, og da jeg prøvde å kjøpe billett på telefonen, fungerte det selvfølgelig ikke…

Jeg stresset ikke da for jeg hadde jo "god" tid.

Men så oppstod et nytt problem...

Det kom ingen buss der jeg sto. Ikke EN eneste buss. Da begynte jeg å bli litt bekymret. Var jeg egentlig på riktig sted? Jeg spurte rundt, og det viste seg at jeg hadde gått feil. Plutselig hadde jeg bare 15 minutter på meg, med to store kofferter som måtte bæres hele veien tilbake. Ingen billett. Sulten. Alene i et helt nytt land.

Men alt ordner seg. Bussen ble forsinket, og jeg rakk å kjøpe billett.

Under reisen hadde jeg kontakt med en spansk jente, Anastasia. Jeg møtte henne gjennom Erasmus for mange år siden. Vi har hatt litt kontakt opp gjennom årene. Da hun fikk vite at jeg skulle til Spania, ble hun så glad at jeg nesten ble sjokkert selv. Jeg hadde aldri forventet en så varm reaksjon.

Hun har virkelig tatt vare på meg. Hun har hjulpet meg med å forstå spanske dokumenter (for det var tydeligvis ingen krav om å kunne litt spank for å dra på utveksling i Spania). Og uten at jeg forventet det. Da bussen kom frem, sto hun der og ventet på meg.

Jeg ble så utrolig rørt. Hadde situasjonen vært motsatt, ville jeg gjort det samme, men det er lenge siden noen sto og ventet på meg på den måten. Det betydde mer enn hun aner.

Hun hjalp meg helt hjem. Jeg visste knapt selv hvor jeg bodde, jeg bare fulgte etter mens hun og hennes kjæreste tok seg av koffertene og ordnet alt for meg. Og som en bonus… bor vi bare fem minutter i fra hverandre. Hvem hadde trodd det?

Hun og kjæresten hennes har vist meg rundt i byen, tatt meg med ut på middag, og allerede første uken hadde hun lagt planer for oss, teater, typiske spanske retter og små og store opplevelser. En kveld gikk vi forbi en blomsterbutikk som var stengt, og jeg nevnte at jeg er veldig glad i blomster. Neste gang vi møttes, tok hun meg med til nesten alle blomsterbutikkene i byen for å vise meg, og de blomstene er så vakre og hun kjøpte blomster til meg. Jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte. Det var så genuint.

So this blog post is a thank you to you, Anatasia ♥
Thank you so much. I don’t even have the words to explain how wonderful you are. So warm, so kind, and so genuine. I truly can’t thank you enough. You have made me feel so welcome, both by you and your family.

I’m really looking forward to the trip we’re going on soon.

Once again, thank you so much.

Love ♥

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Foto: sunil ig: camearamasunil og Ig: ShutterClickOslo As

Miss Norway 2026 Candidate Menita Sæthre Semifinale-uttaket

Hvor er du fra og hvor gammel er du?

Jeg er 22 år gammel og kommer fra Askim. Der har jeg bodd i 14 år etter at jeg flyttet tilbake til Norge. Jeg har både norsk far og norsk mor, men har også bodd deler av livet mitt i utlandet. Barndommen min i Thailand var fylt med opplevelser, lærdom og nye måter å se verden på. Det er en erfaring jeg bærer med meg og aldri vil glemme. Selv om jeg var ung, fikk jeg muligheten til å lære å lese, skrive og snakke thai, noe som var svært viktig for min mor. Denne språklige og kulturelle kompetansen har fulgt meg videre i livet, og jeg er dypt takknemlig for den. Å kunne kommunisere på flere språk og se verden fra ulike perspektiver har gitt meg en dypere forståelse for mennesker, identitet og kultur. Den kombinasjonen har gitt meg et litt bredere perspektiv på både kultur og mennesker, noe jeg setter stor pris på i dag

Hvor er du egentlig fra?

Hvor har du gått på skole, og hva studerer du eller jobber med?

Jeg går nå mitt siste år på sykepleierutdanningen ved Nord universitet i Bodø. For øyeblikket er jeg på utveksling i Murcia i Spania, hvor jeg skal være de neste to månedene for å skrive bacheloroppgaven min. Det føles både spennende og litt skummelt å vite at jeg snart kan kalle meg ferdig utdannet sykepleier, men mest av alt er det motiverende. Jeg har gått på skole både i Thailand og i Norge. I Askim gikk jeg på barneskolen (Rom skole), og både ungdomsskole og videregående her i hjembyen. Ved siden av studiene har jeg jobbet som assistent på sykehjem i Bodø om sommeren. Den erfaringen har betydd mye for meg, både faglig og personlig. Jeg har fått utvikle meg i møte med pasienter, pårørende og kolleger, og det har styrket valget mitt om å bli sykepleier.

Stokmarknes... et hjem jeg ikke visste jeg trengte

Fortell litt om stedet du bor eller vokste opp.

Jeg har bodd store deler av livet mitt i Askim, og jeg kunne egentlig ikke sett for meg å vokse opp noe annet sted. For meg er Askim et sted fylt med varme, trygghet og fellesskap. Jeg har alltid trivdes godt i nærmiljøet mitt, og naboene mine har blitt en viktig del av livet mitt, for de har vært der for meg.

Hva brenner du for? (Hjertesak)

Min hjertesak handler om å anerkjenne hverandre. Jeg ønsker å spre budskapet om at vi alle har et ansvar for å se menneskene rundt oss. Ikke alle har det like bra, selv om det kanskje ser slik ut på overflaten. For meg handler det om å være til stede, å faktisk møte blikket til den du snakker med, lytte ordentlig og vise empati. Vi vet aldri helt hva et annet menneske bærer på. Noen ganger kan ord, selv uten vonde intensjon, sette dype spor. Jeg brenner for at vi skal bli flinkere til å møte hverandre med både sympati og empati. Å kunne sette seg inn i andres situasjon, selv om man ikke har opplevd det samme selv, er en styrke. Små handlinger kan gjøre en stor forskjell i andres liv.

Hva er ditt fokus fram mot finaleuttaket 14. april?

Selv om finaleuttaket 14. april nærmer seg, ønsker jeg først og fremst å fokusere på å være meg selv. Jeg vil fortsette å strukturere hverdagen min slik jeg har gjort til nå, og gjøre mitt beste for å formidle budskapet mitt på en ekte og tydelig måte. Nå som jeg er i Spania, ser jeg det som en unik mulighet til å spre budskapet mitt videre,  til nye mennesker jeg møter. Jeg håper at de som har blitt kjent med meg, tar med seg noe av det jeg står for, og kanskje sprer det videre til andre. For meg handler ikke dette om å gjøre alt perfekt. Det finnes ikke en fasit i livet. Det viktigste for meg fram mot finaleuttaket er å ikke miste meg selv i prosessen. Å stå stødig i hvem jeg er, og hva jeg ønsker å formidle.

Masse kjærlighet♥

VIDEO til semifinale- uttaket

Semifinals Eng. ver 

Semifinale Norsk. ver

Bilder til semifinale- uttaket

PORTRETT

Foto: sunil ig: camearamasunil og Ig: ShutterClickOslo As

 TRENINGSANTREKK

Foto: sunil ig: camearamasunil og Ig: ShutterClickOslo As

 COCKTAILKJOLE

Foto: sunil ig: camearamasunil og Ig: ShutterClickOslo As

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Jeg vil gi dere et lite innblikk i hvordan hverdagen min ser ut i en eksamensperiode, og hvor hektisk det faktisk kan være.

Dagen starter tidlig. Jeg står opp god tid før jeg skal på skolen, ofte rundt 2,5 timer før undervisning eller lesing. Det tar litt over en time å gjøre meg klar, og omtrent en time i transport. Jeg må ta to busser, og det er ofte forsinkelser, så jeg liker å ha god tid. Om morgenen går bussene ofte, men på kvelden er det færre avganger. Jeg prøver derfor å planlegge godt, spesielt siden jeg helst vil unngå å gå hjem i kulda med tung veske.

Etter en lang periode i praksis, med lite fokus på skoleeksamener, har jeg måttet finne en metode som fungerer for meg nå som jeg har tre uker på å forberede meg. Jeg har faktisk vært ganske produktiv. Med gul highlighter og penn markerer jeg det viktigste i pensum. Jeg har ikke laget så mange notater, men heller lest grundig og markert det som er sentralt. Akkurat nå holder jeg også på å rydde ut fordi jeg skal på utveksling, så det er vanskelig å lese på rommet. Derfor finner jeg mer motivasjon i å lese på skolen eller sammen med venner.

Det føles nesten uvirkelig at jeg om mindre enn en uke ikke er i Norge lenger. Jeg kommer jo tilbake, men det er likevel en overgang.

Når man leser til eksamen om og om igjen, kan man fort føle at man kan mindre jo mer man leser. Man blir sliten, og tankene begynner å være på et annet sted. Men jeg vet at det ofte bare er en følelse, ikke nødvendigvis realiteten. I løpet av lesedagen tar jeg og vennene mine små pauser. Vi går en liten tur for å strekke på beina eller setter oss ned og prater litt for å lufte hodet. Noen ganger tar jeg meg en liten lur.

Plutselig er det ettermiddag, og da drar jeg ofte innom trening før jeg reiser hjem. Det kan være tungt etter en lang dag med konsentrasjon, men jeg vet at det gjør meg godt. I helgene kan jeg bruke opptil to timer på en rolig økt, men i ukedagene blir det ofte 45–60 minutter med cardio. Tidsklemma er reell, spesielt når jeg også må rekke bussene.

Når jeg kommer hjem, jobber jeg ofte litt mer med skole. Jeg leser gjerne på lesesalen i studentboligen hvis jeg trenger et miljø som gir fokus. Når jeg kjenner meg ferdig for dagen, gjør jeg de vanlige rutinene mine og ser kanskje på noe før jeg legger meg.

Jeg har ikke vært like aktiv med blogginnlegg den siste tiden. Eksamen tar mye energi, og jeg ønsker at det jeg publiserer her skal ha kvalitet. Jeg vil være forberedt på det jeg skriver, og jeg vil ikke legge ut noe halvferdig bare for å poste. Dette er tross alt den siste skoleeksamenen vi skal ha, og jeg kjenner på et ekstra press for å gjøre det bra.

Eksamensperioder er intense, men det minner meg også på hvor mye jeg faktisk står i og hvor mye jeg lærer, både faglig og personlig.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

I går fikk jeg igjen muligheten til å være på Vardesenteret. Som jeg har skrevet tidligere om stedet og opplevelsen der, er det noe jeg gjør for meg selv Verdens Kreftdag 04.02.2026

Under praksis i hjemmetjenesten var det én ting som virkelig sto igjen hos meg, følelsen av å bare gå inn og ut av pasienter. Selvfølgelig er ikke opplevelsen på Vardesenteret den samme, men der er det rom for å være til stede på en annen måte. Vardesenteret er for alle pårørende og mennesker berørt av kreft. Atmosfæren er så varm og rolig, utsikten er vakker, og det er enkel servering som gjør at man føler seg velkommen. Det er noe med stedet som gir en følelse av trygghet.

Det er litt trist å tenke på at dette var min siste vakt før jeg skal på utveksling. Men som jeg lovte, så kommer jeg gjerne tilbake når jeg ferdig med utveksling. Selv om jeg bare har vært der noen ganger, føles det veldig naturlig for meg å være der. Det fyller hjertet mitt. Kanskje fordi jeg under praksis kjente på at jeg ikke alltid fikk gitt den tiden jeg ønsket til pasientene,  det var så tidskrevende og travelt. Det er nettopp derfor jeg valgte å være frivillig her.

Den siste tiden har jeg vært veldig opptatt med eksamen, som er nå neste torsdag, på samme dag som jeg reiser hjem. I helgen skal jeg på fitting, og på lørdag skal jeg delta på photoshoot i forbindelse med Miss Norway-uttakelsen. Alt skjer etter hverandre, og det har gjort det vanskelig å virkelig glede seg, både til utveksling og til photoshoot. Det føles nesten som om jeg ikke helt vet hva jeg skal glede meg til, fordi alt går så fort.

Men da jeg var på Vardesenteret, fikk jeg en liten pause. Der handler det ikke om meg, men om andres opplevelser og situasjoner. Noen ganger er det godt å ta et steg tilbake fra seg selv og rette fokuset mot andre, å se dem i øynene, vise at man er der. I de øyeblikkene blir man også mer bevisst på seg selv, på at man faktisk er til stede, og ikke bare fanget i egne tanker.

Jeg må være ærlig og si at jeg ikke har hatt det så bra den siste tiden. Jeg vet selv hva som er grunnen, men det er tungt. Det føles som en liten klump i brystet, enten må jeg gråte, eller så må jeg snakke om det. Før vakten var jeg bekymret for hvordan det skulle gå, men det gikk overraskende fint. Jeg fikk den pausen jeg ikke visste at jeg trengte.

Jeg gleder meg og ser frem til å komme tilbake. Vardesenteret har blitt et sted som betyr mer for meg enn jeg kanskje klarer å sette ord på.

Since I’m going to Spain very soon, and I know a friend of mine checks in here from time to time, I’d love for her to be able to understand and enjoy this as well. It’s also an extra bonus for me to practice my English, especially since I’ll be writing my bachelor’s thesis in English.

Yesterday I had the opportunity to volunteer at the Vardesenteret again. As I’ve shared before, being there is something I do for myself.

During my placement in home care, I often felt like I was just going in and out of patients without having enough time to truly be present. At Vardesenteret, it’s different. It’s a warm and welcoming space for people affected by cancer, and there’s room to simply be there for others.

This was my last shift before going on exchange, which feels a little bittersweet. Lately, everything has been happening at once, with exams next week, traveling home the same day, fittings a day later, and a photoshoot for the Miss Norway selection. It’s been hard to fully enjoy or look forward to everything when it all feels overwhelming.

Being at the center gave me a pause I didn’t know I needed. For a moment, it wasn’t about me, but about being present for others. I’ll be honest, I haven’t been feeling my best lately. It’s felt heavy at times. But that shift reminded me how meaningful it is to slow down and just be there.

I’m already looking forward to coming back. Vardesenteret has become a place that means more to me than I can fully put into words.

Sending lots of love or as we say, masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Dette er mer ment som en påminnelse om at helligdager og spesielle dager kan være ekstra tunge for noen. Spesielt for dem som ikke kan være sammen med moren sin, eller som ikke har en så god relasjon til henne. Slike dager kan kjennes ekstra vonde, litt på samme måte som mange opplever jul, nyttår eller 17. mai som en vanskelig tid, fordi de ikke vet hvem de skal være med. I dette tilfellet handler det om at den personen man «burde» vært sammen med, ikke er i nærheten. Det kan gjøre det ekstra tungt.

Jeg skulle ønske jeg kunne se deg i øynene, og gi deg en stor klem. 

Som dere vet, var det morsdag på søndag. Jeg håper dere alle har hatt en fin dag. For meg har det nå vært to år på rad hvor jeg ikke har vært sammen med mamma på morsdagen, på grunn av avstand med studie. I år fikk vi likevel til noe koselig, fordi jeg var sammen med mine fine jenter. Vi sto i samme situasjon, langt unna, og uten mulighet til å være med mødrene våre på grunn av distanse.

Jeg er veldig glad i mamma. Samtidig føler jeg at dersom jeg skulle delt alle detaljer, ville det tatt bort litt av poenget med det jeg prøver å formidle. På spesielle dager som nyttår og 17. mai, hvor mange på min alder feirer med venner, kjenner jeg ofte at jeg gruer meg. Det kommer gjerne kommentarer som «Jeg visste ikke at du ville bli med» Jeg finner som regel en løsning ved å være med familien, men å bære på følelsen av å ikke bli sett, eller å ikke ha et sted å høre til slik man skulle ønske, er tungt.

Akkurat på morsdag, farsdag og andre familiedager, hvor både samfunnet og omgivelsene forventer at du skal være sammen med familien, kan det være ekstra vondt når det ikke er noen der for deg. Det kan føles både tungt og bittert. For når jeg snur meg og ser både til høyre og venstre, sitter folk sammen med mødrene sine. Det merket jeg spesielt da jeg var på restaurant med vennene mine. Jeg ble misunnelig og litt lei meg, men jeg prøver å ikke tenke for mye over det, og heller gjøre dagen til noe annet.

Jeg mener personlig at det skal være lov å være trist, uten å måtte skjule eller forklare følelsene sine. Jeg skulle ønske jeg var hos mamma den dagen, men med studiene har jeg dessverre ikke mulighet til å være sammen med henne. Men det finnes sikkert en annen anledning hvor jeg kan gjøre en helt vanlig dag spesiell for henne.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Jeg må virkelig dele dette med dere.

Forrige uke ble jeg kontaktet av Amelia, journalist i Sykepleien.no, via DM. Om jeg ikke husker helt feil, hadde jeg faktisk eksamen den dagen. (Den gikk bra i tilfelle du lurte) Jeg ønsker å fortelle litt om eksamen, og om hvor viktig temaet er for oss som samfunn, men det er for en annet blogg.

Uansett, jeg ble altså kontaktet av Amelia, og herregud, jeg kunne nesten se for meg at hun selv er en del av deltakere. Hun er så sjarmene, dyktig og ikke minst utrolig talentfull i måten hun skriver på. Vi avtalte intervju allerede dagen etter, på fredagen.

Selv om jeg nylig hadde blitt intervjuet uken før, var jeg overraskende nervøs denne gangen. Sykepleien.no er nemlig en av mine bestevenn. Jeg tror ærlig talt ikke det går en uke uten at jeg er inne der for å lese relevante artikler til studiet. Vi bruker det aktivt, også under eksamensperioden også. Derfor var jeg både veldig spent og veldig nervøs.

Amelia er en fantastisk journalist. Selv om jeg ikke følte at presentasjonen min var på topp, møtte hun meg med støtte og god veiledning, noe jeg setter enormt stor pris på. Den erfaringen tar jeg definitivt med meg videre.

I artikkelen forteller jeg om hverdagen min som sykepleierstudent, og hvorfor jeg valgte å engasjere meg. Mer om dette kommer jeg til å dele på sosiale medier fremover A day in the life of Nursing-Student and a Miss Norway Contestant

Kommentarene har vært både positive og negative, men en kommentar var særlig hyggelig. Den viste at jeg kan gjøre flere ting samtidig. Jeg har et sterkt ønske om å fullføre barndomsdrømmen min, samtidig som jeg studerer og blir sykepleier.

Jeg har en tydelig tilknytning til hvordan det er å jobbe med pasienter, og jeg ser helheten i møtet med dem. Nå har jeg også muligheten til å dele et viktig budskap om å anerkjenne hverandre. Et smil kan bety langt mer enn man tror, men i en stressende hverdag som sykepleier er det lett å glemme dette.

Som fremtidig sykepleier håper jeg å få en større og en støttende plattform til å løfte viktige temaer som er relevante for yrket vårt, og kanskje nå frem til flere. Mange temaer innen helse har engasjert mange over tid, men endring skjer ikke over natten, derfor kommer jeg til å fortsett.

Jeg er samtidig veldig takknemlig for måten Amelia har formulert artikkelen på. Tusen hjertelig takk, og stor klem til deg ♥ En samtale med en pasient fikk henne til å melde seg på Miss Norway

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas