Heiaa♥

Dette er mer ment som en påminnelse om at helligdager og spesielle dager kan være ekstra tunge for noen. Spesielt for dem som ikke kan være sammen med moren sin, eller som ikke har en så god relasjon til henne. Slike dager kan kjennes ekstra vonde, litt på samme måte som mange opplever jul, nyttår eller 17. mai som en vanskelig tid, fordi de ikke vet hvem de skal være med. I dette tilfellet handler det om at den personen man «burde» vært sammen med, ikke er i nærheten. Det kan gjøre det ekstra tungt.

Jeg skulle ønske jeg kunne se deg i øynene, og gi deg en stor klem. 

Som dere vet, var det morsdag på søndag. Jeg håper dere alle har hatt en fin dag. For meg har det nå vært to år på rad hvor jeg ikke har vært sammen med mamma på morsdagen, på grunn av avstand med studie. I år fikk vi likevel til noe koselig, fordi jeg var sammen med mine fine jenter. Vi sto i samme situasjon, langt unna, og uten mulighet til å være med mødrene våre på grunn av distanse.

Jeg er veldig glad i mamma. Samtidig føler jeg at dersom jeg skulle delt alle detaljer, ville det tatt bort litt av poenget med det jeg prøver å formidle. På spesielle dager som nyttår og 17. mai, hvor mange på min alder feirer med venner, kjenner jeg ofte at jeg gruer meg. Det kommer gjerne kommentarer som «Jeg visste ikke at du ville bli med» Jeg finner som regel en løsning ved å være med familien, men å bære på følelsen av å ikke bli sett, eller å ikke ha et sted å høre til slik man skulle ønske, er tungt.

Akkurat på morsdag, farsdag og andre familiedager, hvor både samfunnet og omgivelsene forventer at du skal være sammen med familien, kan det være ekstra vondt når det ikke er noen der for deg. Det kan føles både tungt og bittert. For når jeg snur meg og ser både til høyre og venstre, sitter folk sammen med mødrene sine. Det merket jeg spesielt da jeg var på restaurant med vennene mine. Jeg ble misunnelig og litt lei meg, men jeg prøver å ikke tenke for mye over det, og heller gjøre dagen til noe annet.

Jeg mener personlig at det skal være lov å være trist, uten å måtte skjule eller forklare følelsene sine. Jeg skulle ønske jeg var hos mamma den dagen, men med studiene har jeg dessverre ikke mulighet til å være sammen med henne. Men det finnes sikkert en annen anledning hvor jeg kan gjøre en helt vanlig dag spesiell for henne.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Jeg må virkelig dele dette med dere.

Forrige uke ble jeg kontaktet av Amelia, journalist i Sykepleien.no, via DM. Om jeg ikke husker helt feil, hadde jeg faktisk eksamen den dagen. (Den gikk bra i tilfelle du lurte) Jeg ønsker å fortelle litt om eksamen, og om hvor viktig temaet er for oss som samfunn, men det er for en annet blogg.

Uansett, jeg ble altså kontaktet av Amelia, og herregud, jeg kunne nesten se for meg at hun selv er en del av deltakere. Hun er så sjarmene, dyktig og ikke minst utrolig talentfull i måten hun skriver på. Vi avtalte intervju allerede dagen etter, på fredagen.

Selv om jeg nylig hadde blitt intervjuet uken før, var jeg overraskende nervøs denne gangen. Sykepleien.no er nemlig en av mine bestevenn. Jeg tror ærlig talt ikke det går en uke uten at jeg er inne der for å lese relevante artikler til studiet. Vi bruker det aktivt, også under eksamensperioden også. Derfor var jeg både veldig spent og veldig nervøs.

Amelia er en fantastisk journalist. Selv om jeg ikke følte at presentasjonen min var på topp, møtte hun meg med støtte og god veiledning, noe jeg setter enormt stor pris på. Den erfaringen tar jeg definitivt med meg videre.

I artikkelen forteller jeg om hverdagen min som sykepleierstudent, og hvorfor jeg valgte å engasjere meg. Mer om dette kommer jeg til å dele på sosiale medier fremover A day in the life of Nursing-Student and a Miss Norway Contestant

Kommentarene har vært både positive og negative, men en kommentar var særlig hyggelig. Den viste at jeg kan gjøre flere ting samtidig. Jeg har et sterkt ønske om å fullføre barndomsdrømmen min, samtidig som jeg studerer og blir sykepleier.

Jeg har en tydelig tilknytning til hvordan det er å jobbe med pasienter, og jeg ser helheten i møtet med dem. Nå har jeg også muligheten til å dele et viktig budskap om å anerkjenne hverandre. Et smil kan bety langt mer enn man tror, men i en stressende hverdag som sykepleier er det lett å glemme dette.

Som fremtidig sykepleier håper jeg å få en større og en støttende plattform til å løfte viktige temaer som er relevante for yrket vårt, og kanskje nå frem til flere. Mange temaer innen helse har engasjert mange over tid, men endring skjer ikke over natten, derfor kommer jeg til å fortsett.

Jeg er samtidig veldig takknemlig for måten Amelia har formulert artikkelen på. Tusen hjertelig takk, og stor klem til deg ♥ En samtale med en pasient fikk henne til å melde seg på Miss Norway

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

I dag er det Verdens kreftdag.

I dag fikk jeg muligheten til å være på Vardesenteret. Det er et samarbeid mellom Kreftforeningen og Nordlandssykehuset. Jeg meldte meg frivillig nettopp fordi jeg som student har tid til pasientene. Samtidig kjenner jeg allerede på at jo nærmere ferdig utdannet jeg kommer, desto sterkere blir presset på tid. Det gjør noe med meg, for jeg vet at jeg ikke alltid vil ha like mye rom til å sitte ned, lytte og bare være til stede med pasienten.

Derfor valgte jeg dette som en mulighet til å gi tiden min tilbake til andre. 

Jeg setter enormt stor pris på hvordan alle de frivillige tok imot meg, ivaretok meg og forklarte rollen min. Jeg er også utrolig takknemlig for å ha fått være der, for samtalene, for stillheten, og for å få lytte til mennesker som enten ønsket noen å snakke med, eller som rett og slett ikke ville være alene.

Noen ganger må man tørre å ta det første, litt ukomfortable steget, for at andre skal kunne føle seg sett og hørt. Det ble delt mange historier. Noen samtaler var tunge, men det var også rom for smil og latter. Og det må vi ikke glemme, for det er nettopp dette som er kjernen til den gode samtalen.

Min rolle som frivillig på Vardesenteret i dag var å være til stede. Og det er kanskje noe av det viktigste man kan gjøre. Å anerkjenne andre, selv om jeg ikke kan relatere meg direkte til deres behandling, deres smerte eller deres følelser. Bare det å være der, betyr enormt mye.

Jeg ser for meg at jeg i tiden fremover vil fortsette å engasjere meg i dette. For meg handler det også om å fylle det som mangler inni meg. Følelsen av å ikke alltid ha nok tid til pasientene. På Vardesenteret er jeg ikke sykepleierstudent. Jeg gir ikke råd. Og nettopp derfor tror jeg mange åpne seg mer. Når man er helsepersonell, kan pasienter holde følelsene tilbake fordi de ikke ønsker å være til belastning. Det er en tanke jeg ikke ønsker at pasienter, pårørende eller andre berørte skal sitte med, for vi er der nettopp for å hjelpe. Likevel vet vi at denne følelsen kan være vanskelig å legge bort.

På Vardesenteret finnes det derfor et fritt rom, et rom for det som ligger i hjertet. Et sted hvor mange opplever større frihet til å dele tanker og følelser, uten å være redd for å belaste noen. Her kan man snakke åpent, bli lyttet til og møtt med forståelse og respekt.

Fra mitt perspektiv går dette i mange retninger, fordi det som ble sagt i dag, er sant for mange. Da jeg var yngre, turte jeg ofte ikke å spørre familiemedlemmen om hvordan de hadde det når sykdom var involvert. Man er redd for å si noe feil, redd for å ta opp sykdommen, og resultatet blir ofte at man trekker seg unna. Kontakten blir borte. Og det kjente jeg meg veldig igjen i. For når man er nær, forventer man kanskje gjerne mer kontakt, men i stedet kan det motsatte skjer. Det kan føre til skuffelse og ensomhet.

Jeg håper at mange av dere som leser dette, blir inspirert til å engasjere dere i frivillig arbeid. Og er du i Bodø, meld deg gjerne som frivillig eller kom innom Vardesenteret. Å være til stede kan bety så mye mer enn du tror.

Jeg fikk se hvordan mennesker som kom inn, gradvis "smeltet isen" og ble varmere for hvert sekund, bare fordi noen turte å ta det ukomfortable første steget. For meg er det noe av det modigste man kan gjøre. Både for seg selv og for andre. Det åpner rom for deling, fellesskap og for å bære det tunge sammen.

Så igjen, jeg håper du som leser dette, blir med på å gjøre en forskjell. Det betyr mer enn du aner.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese.

Masse kjærlighet og stor klem ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Som mange av dere sikkert har sett, er flere av deltakerne godt i gang med filming og posting på TikTok og andre sosiale plattformer. Jeg har også postet litt her og der, men stort sett med samme bakgrunn fra det lille rommet mitt i studentboligen. En av grunnene til at jeg ikke har vært så veldig konsistent, er selvfølgelig studiene… eller det er det jeg velger å tro på. Men sannheten er en liten frykt for å ikke være fullt til stede i øyeblikkene jeg faktisk er i.

Jeg er redd for å ikke være til stede når jeg er sammen med gode venner, de jeg er glad i, og de som er glad i meg. Jeg har selv lagt merke til at når jeg er sammen med folk jeg setter pris på, og når telefonen vibrerer, hopper jeg fort inn for å svare. Og akkurat der stopper jeg litt opp i å være til stede. Selv om jeg hører hva som blir sagt rundt meg, er jeg ikke lenger aktiv i samtalen. Bare fordi jeg har telefonen i hånden. Det synes jeg er skummelt å tenke på.

Når jeg reflekterer over dette, kjenner jeg på skam. Jeg ønsker virkelig at menneskene rundt meg ikke skal føle seg oversett eller ignorert. Kanskje dette er en av grunnene til at jeg ikke helt har kommet i gang med å dele innhold som;

«A day in the life of a nursing student and Miss Norway contestant»

Jeg tror egentlig det kunne ha vært så gøy og interessant for mange, men akkurat idet jeg skal begynne å filme, stopper det litt opp.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg kan gi alle rundt meg 100 % om jeg skal også samtidig filme. For meg kan det fort føles litt selvsentrert. Jeg sier ikke at andre som gjør det er det, men jeg er usikker på hvordan jeg selv ville følt det, og hvordan jeg ville håndtert mine egne følelser rundt det, spesielt hvis handlingene mine potensielt kunne såret noen.

Når jeg ser YouTubere og TikTokere deler «behind the scenes», der de repeterer ting flere ganger, for at alt skal bli perfekt, blir jeg redd for at jeg skal ende opp med å gjøre det samme. Det er ikke noe jeg ønsker. Jeg vil at det jeg publiserer skal føles ekte og genuint. Jeg vil nyte livet sammen med mine fine rundt meg. Jeg ønsker ikke alltid gjøre alt perfekt for publisering, for livet er ikke perfekt, og ingen er det. Samtidig handler det ikke om å tenke at man ikke er bra nok for ingen er som deg, og nettopp derfor er du god nok akkurat som du er.

Jeg har en tendens til å gjøre ting mer komplisert enn de trenger å være, fordi jeg ofte overtenker. Men det trenger jo ikke være slik at filming betyr at jeg ikke kan nyte øyeblikkene. Det finnes løsninger, og det vet jeg. Samtidig kan det være veldig lett å bli så opptatt av å dokumentere alt, at man glemmer å være til stede og nyte de øyeblikkene. Samtidig gir bilder og videoer oss muligheten til å se tilbake og gjenoppleve fine øyeblikk, selv om det bare er for en liten stund.

Dette er bare noen tanker jeg har, og ja jeg overtenker nok litt. Men en ting vet jeg helt sikkert: er at jeg vil aldri at folk rundt meg skal føle seg usett, uhørt eller ignorert. For jeg vet altfor godt selv hvordan det føles. Og det er en annet historie for seg selv.

Til slutt vil jeg si at det ikke er et press jeg kjenner på, men kanskje en følelse som kan minne om det, noe jeg ikke helt klarer å sette ord på. Å få være en del av en organisasjon jeg har sett opp til siden jeg var liten, og som jeg har stor respekt for, betyr utrolig mye for meg. Kanskje er det nettopp derfor jeg også kan kjenne på en frykt for å gjøre feil.

Masse kjærlighet ♥

 Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

You’ve probably seen that some of the other Miss Norway contestants have already started posting on TikTok and other social media platforms. I’ve posted a few things too, all from my small room with the same background, but I haven’t been very consistent. One reason is school, or at least that is what I keep telling myself. But, another reason is that I am a bit scared of not being fully present in the moments I am in.

I’m afraid that I won’t truly be there in the moments I share with my close friends and the people I love and care about. I’ve noticed that when I’m with them and I get a message, I automatically grab my phone to reply and suddenly… I feel myself becoming less present. I just stop being an active listener, it’s like I’m there physically but mentally elsewhere. Even if I hear what’s being said, I’m not fully part of the moment once my phone is in my hand. And that’s something that scares me.

Thinking about that makes me feel guilty and shameful. And the idea that I might have done that sometimes really bothers me. I never want the people around me to feel unseen. That’s also why I haven’t fully started sharing things like “a day in the life of a nursing student and Miss Norway contestant” It’s something I’d love to share and really look forward to. But that’s where I kind of stop myself. It’s hard for me to imagine giving the people close to me, my all while also filming myself. I sometimes feel that it can come across as a bit self centered. I’m not saying this applies to others. I just do not know how I would feel about it, and I am scared of becoming one.

When I see content creators filming "behind the scenes", repeating moments again and again in an attempt to make everything "perfect". I get a little scared I could end up doing the same. And that’s not what I want. I want to enjoy life with the people I love. I don’t want to chase perfection, because life isn’t perfect, and neither are we.

I know I overthink a lot, and people know that about me. It can be both good and bad, but for the most part, overthinking has saved me. It is like being able to see the future in different ways and choosing which path you want to take.  And yes, in this, I should be aware of myself and my actions, but what if the desire for more and the need for perfection just takes over. That is scary.

Filming doesn’t have to mean I stop enjoying the moment or being present with the people around me. I know there are ways to find balance. But I’m not always sure where to start, and sometimes that feels overwhelming. It’s so easy to get caught up in filming and forget to truly live in the moment, and that is exactly what scares me. At the same time, photos and videos let us hold on to memories, even if only for a little while. Maybe it’s about finding a balance. There is such a thin line between capturing a moment and trying to make it perfect, and I worry about losing myself somewhere in between.

This is just some thoughts I wanted to share. And one thing I know for sure, I never want the people around me to feel ignored or unimportant. Because I know how that feels myself.

I’ve been planning to share what "A day in the life of a nursing student and Miss Norway contestant" really looks like, and I think I’m finally ready to start.

It’s coming soon, so stay tuned ≥≤

Lots of love ♥

Can’t wait to see you on my socials

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Da er det fortsettelse på det andre avisintervjuet. Hvis dere har lest det forrige blogginnlegget; Da jeg endelig fant styrke – og sto stødig i min egen historie vet dere at jeg ble kontaktet av både Smaalenenes Avis og Vesterålen Avis. I dette innlegget vil jeg skrive om opplevelsen min med intervjuet i Vesterålen Avis.

Og herregud, så gøy det intervjuet var. Denne gangen var jeg mye bedre forberedt, siden intervjuet kom rett etter intervjuet med Smaalenenes Avis. Det gjorde hele opplevelsen enda bedre. Noen dager før intervjuet ble jeg ringt av Elisabeth. Da hadde jeg akkurat kommet meg hjem fra universitetet etter en lang dag med jobbing på eksamensoppgaven. Etter en stressende dag var det utrolig godt å få den telefonen. Jeg husker at jeg gikk rett på badet og danset i dusjen den kvelden.

Vi avtalte tidspunkt for intervjuet, og det passet perfekt. Fredagen kom fort, og jeg satt hjemme og ventet mens jeg jobbe med eksamensoppgaven. Selve intervjuet var veldig bra, og siden jeg allerede visste litt hva som kunne komme av spørsmål etter det første intervjuet, følte jeg meg mye tryggere.

Elisabeth var utrolig hyggelig og nysgjerrig på mine opplevelser i Stokmarknes, og på bloggen jeg skrev om Stokmarkness. Artikkelen som ble publisert i Vesteraalen Avis er virkelig gull, og jeg håper virkelig at du tar deg tid til å lese den. Alt jeg ønsket at folk skulle få vite, kom tydelig frem ♥ 

Det var faktisk veldig ut av det blå at en av naboene mine der jeg bodde på Hurtigrutens Hus. Han hadde kontoret sitt rett ved siden av rommet mitt viste seg å være både utrolig morsom. Han sendte meg melding da avisen kom ut, og herregud, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se mine egne ord både i papiravis og digitalt. Det føltes helt uvirkelig.

Det at kontoret hans lå rett ved rommet mitt, var egentlig bare morsomt. En gang gikk jeg ut av rommet mitt og ble skikkelig skremt av ham. Jeg prøvde senere å ta hevn, men fikk aldri sjansen. Likevel kunne jeg aldri tenkt meg å ha et annet rom enn det jeg hadde ♥

Og til deg som leser dette og er derfra, jeg må bare si at jeg er utrolig misunnelig på at du er omgitt av så vakker natur og så fine mennesker. Tilslutt vil jeg rette en stor takk til Elisabeth, journalisten i Vesterålen Avis. Uten henne hadde ikke mine ord om Stokmarknes fått muligheten til å bli spredd og delt med flere. Og en stor, oppriktig takk for at navnene til veilederne mine ble nevnt for de fortjener virkelig den rosen ♥

Det hadde virkelig betydd mye for meg om du ville lese, det er så spesielt for meg å se at mine ord nådde flere: https://www.buyandread.com/pub/Polaris%20Media-publisher_polarismedia/Vesteraalens%20Avis-vesteraalensavis/Vesteraalens%20Avis-vesteraalensavis/Vesteraalens%20Avis.htm 

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas