Hvordan er det å leve med ADHD/ADD?
Jeg pleier å forklare det på denne måten; Alt du føler, føler jeg dobbelt så sterkt. Når jeg blir glad ser jeg tusen stjerner, men når jeg blir trist knuser hjertet mitt i tusen biter. Når jeg blir sint så blir jeg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men når jeg elsker så elsker jeg av hele mitt hjerte.
Følelsene er noe som ikke går an å kontrollere, og plutselig kan jeg finne på å gjøre eller si ting uten å tenke godt nok i gjennom det først.
Jeg ser på ADHD som min beste venn og min verste fiende.
Helt siden jeg var en liten jente så har jeg alltid hatt utrolig mye energi. Veldig mye humørsvingninger og klarte aldri å sitte stille i mer enn to sekunder. Jeg sleit utrolig mye med å følge med på skolen og gikk ofte fort lei av ting. Jeg kunne få anfall og klikke av små ting som egentlig ikke var noe å klikke av. Jeg følte ofte jeg ikke ble hørt, så jeg brukte høy stemme og var bråkete. Jeg ble veldig ofte bedt om å sitte stille, og jeg fikk kjeft hvis jeg snakket. Jeg skammet meg hele skolegangen min for hvordan jeg var, og det største ønsket mitt var å kunne være litt mer som de andre.
Mattetimene var det verste av alt. I tillegg til at jeg slet veldig med å konsentrere meg, så slet jeg også med noe som heter Dyskalkuli. Uansett hvor mange ganger jeg satt å pugget hvordan en brøk skulle regnes så satt det seg ikke i hodet. Det endte med at jeg satt å rakk opp hånden «hele tiden» for å få hjelp. Jeg klarte ikke å løse mattestykkene på egenhånd, selv om læreren hadde vist meg tusen ganger hvordan det skulle gjøres. Det var utrolig flaut, og jeg skammet meg veldig mye. Her burde læreren grepet inn og vist forståelse. Men det skjedde dessverre ikke…
Det som skjedde var at læreren ble så lei av at jeg rakk opp hånden hele tiden, at h*n overså meg totalt. Det var som å få et hardt slag i magen. Jeg ville virkelig lære, og jeg prøvde virkelig å forstå. Det største ønsket jeg hadde var å få minst en treer på en prøve, så mamma og pappa kunne være stolt av meg.
Jeg var den som satt helt fra start til slutt når vi hadde prøver på skolen, men fikk aldri noe mer enn en toer.. «Karakterer er ikke alt», tenker kanskje du. Men når man har sittet dag inn og dag ut med å pugge til den ene prøven, så blir man veldig lei seg når man føler man ikke får noe igjen for det. Ikke engang ros fikk jeg av læreren for innsatsen min. Jeg husker det som det var i går, og tårene presser på her jeg sitter å skriver. Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg. Jeg satt ofte med hendene for ørene og nesa langt ned i boka for å klare å fokusere.
Jeg husker spesielt en gang da vi hadde engelsk tentamen på skolen.
Jeg leste og leste, prøvde virkelig å forstå sammenhengen i teksten. Men det var akkurat som ordene ikke hadde noen mening. Noen få ganger klarte jeg faktisk å fokusere, men da ble konsentrasjonen min brutt av lyden fra en stol som ble flyttet på eller noen som hostet. Hver gang jeg klarte å fokusere så ble konsentrasjonen min brutt bare noen få minutter etterpå, og jeg måtte starte helt på nytt. Slik satt jeg i flere timer. Jeg kjente at tårene presset på, og frustrasjonen ble bare større og større. Det hele endte med at jeg ble så lei meg og frustrert at jeg løp inn på doen og skrek i sinne. «Hvorfor klarer jeg ikke å konsentrere meg. Hvorfor er jeg så dum. Hvorfor kan ikke den forbanna teksten sette seg i hode. Hvorfor klarer jeg ikke å forstå sammenhengen i teksten?» Dette var tanker som surret i hodet mitt. Jeg leverte ikke tentamen den dagen. På veien hjem måtte jeg finne på en unnskylding å si til læreren dagen etter. Jeg kunne jo ikke si at jeg ikke klarte å konsentrere meg, for da ville h*n si at jeg var lat og ikke prøvde hardt nok. Det hadde jeg fått høre så mange ganger før. Det var utrolig vondt når jeg ikke ble forstått eller sett. Jeg mistet sakte men sikkert motivasjonen for hvert skoleår som gikk.
Jeg føler jeg kun møtte motstand fra skolevesenet. Null forståelse, og når jeg spurte om ekstra hjelp så fikk jeg bare i svar at «det er flere enn deg som trenger hjelp» eller «nå må du bare konsentrere deg og prøve litt på egenhånd». Hvordan skal man klare å løse en oppgave på egenhånd når man ikke forstår oppgaven??
Jeg sliter fortsatt med konsentrasjonen. Jeg har dager hvor jeg klarer å få gjort nesten alt som jeg har planlagt, og andre dager er det så kaos i hodet at jeg nesten ikke klarer å tenke klart.
Jeg har prøvd uendelig mange ganger å lære meg nye teknikker for å konsentrere meg bedre, uten hell. Men til gjengjeld så har ADHD`en gitt meg en utrolig kreativ side som jeg ikke ville vært for uten.
Jeg blir ofte anklaget for å ikke høre etter, eller at jeg virker uinteressert i det andre personer sier. Det er absolutt ikke slik det er. Men noen ganger så flyr tankene løpsk og det er umulig å klare å følge med på det andre personer forteller. Jeg er genuint interessert i det andre personer har å fortelle, men det er ikke alltid like lett å konsentrere seg eller samle tankene sine. Det er som at man fysisk er til stede i samtalen men ikke psykisk. Dette har heldigvis blitt bedre nå som jeg har blitt eldre, men jeg merker fortsatt at det skjer.
En annen ting som er litt kjipt er at det noen ganger kan være problematisk å følge instruksjoner. Ikke på grunn av manglende forståelse, men fordi det kan være vanskelig å få med seg hele instruksjonen på en gang. Jeg blir fort uoppmerksom og glemmer deler av det som har blitt sagt eller det jeg har lest. Dette var et mye større problem før, og det eneste jeg får gjort er å prøve og prøve til jeg får det til. Her har jeg lært meg at det viktigste er å ikke gi opp! I forbindelse med dette så har jeg utallige ganger fått slengt stygge kommentarer etter meg, slik som; «Hører du ikke etter?» «Nå har jeg forklart dette til deg så mange ganger.» «Er det vanskelig å forstå hva jeg sier?» «Forstår du ikke Norsk?»
Det er utrolig ubehagelig, og det er synd at noen folk ikke kan ta det på en penere måte enn å slenge slike kommentarer. Ved at dette skjer gjentatte ganger, så mister personen sakte men sikkert en del av selvfølelsen sin. Mitt ønske er at folk tenker seg litt mer om, før de slenger slike kommentarer til andre personer. Vær tålmodig og vis forståelse, for den personen du forklarer noe til prøver virkelig å forstå det du sier.
En ting jeg konstant jobber med er impulsiviteten min. Jeg har blitt flinkere og flinkere til å kontrollere den jo eldre jeg blir. Men jeg tar meg selv ofte i å avbryte samtaler, eller fullføre setningen til andre personer. Det er utrolig slitsomt, og jeg angrer meg alltid hvis jeg avbryter noen når de snakker, etterfulgt av en beklagelse. Når jeg var yngre var jeg helt ekstrem på å avbryte folk når de snakket, og klarte nesten aldri å vente på min tur. Heldigvis så lærte jeg fort at det ikke var ok, og nå gjør jeg så godt jeg kan for å ikke avbryte andre personer når de snakker. Jeg vet selv hvor sinnsykt slitsomt det er å bli avbrutt når man prøver å fortelle noe, så hver dag minner jeg meg selv på å ikke gjøre det samme.
ADHD`en bringer med seg mange kjipe sider, som kan være vanskelig å kontrollere. Men jeg har lært meg å ikke fokusere alt for mye på de negative sidene og heller prøve å se på det som er positivt. Jeg er utrolig kreativ, har masse ideer i hodet og finner jeg noe jeg liker så legger jeg hele sjela mi i det. Jeg snakker ofte før jeg tenker (noe som kan resultere i mange morsomme øyeblikk) og det skal ikke mye til for å glede meg.
Det mest positive av alt? At jeg kan bruke mine erfaringer til å hjelpe andre og skape mer forståelse rundt hvordan det er å leve med ADHD/ADD.
Foto: Pernille Wester
