Heisann alle sammen!
Jeg har som alltid mange prosjekter på gang, og nå har jeg startet opp ikke bare én, men TO youtube kanaler. På min egen kanal vil jeg poste litt sminkevideoer og slikt. I tillegg har jeg og en god del av finalistene i Miss Norway laget en collab channel. Link til siden vår HER
Det er også en video der som forklarer hva en Collab Channel er for den som måtte lure på det.
- Camilla Ellinor Devik
Konserten jeg har jobbet med og planlagt i en liten stund nå ble for meg skuksess! Publikummet fikk en god opplevelse og noen ble til og med rørt. De donerte store summer penger, og det var mange heldige vinnere av premier verdt totalt 5000,- som blandt annet min sponsor SENSATIONS delte ut!
Jeg ''lå utpå dagen’’ altså til kl 9:30, sto opp, satte sammen og finpusset på videoer og sanger til konserten. For så ordne meg litt, dra hjem til min gamle leilighet for å hente sko og litt klær. Jeg dro til konsert lokalet og det var nå 3 timer til showet skulle starte, men jeg hadde all verdens ro. Noe jeg kanskje ikke skulle hatt? Jeg satte meg ned og skreiv ned kjøreplanen for hånd i to eksemplarer. En til lydmannen og en til artistene backstage. Tiden fløy, artistene kom tur etter tur for å kjøre lydprøver og plutselig kommer konferansieren som en venn av meg ordnet 00:00 dagen før. Jeg skule jo gjøre alt selv, men når han var så hyggelig og bare ville meg godt, klarte jeg ikke si, nei takk! Kjente litt på stresset over at nå måtte jeg planlegge hva denne mannen også skulle si og gjøre til ulike tider.
Konferansieren var jo så proff og sporty at det ble ikke en veldig krevende oppgave å fortelle hva han skulle si og når han måtte si det osv, men det tok opp mye av tiden jeg trengte til å gjøre andre ting. Plutselig er kl 16:00 og vi må skrive stikkord. Så blir kl 16:30 og dørene skal egentlig åpnes for publikummet nå, men det er fremdeles noen som kjører lydprøver, jeg har verken sminket meg ferdig, kledd på meg, varmet opp stemmen eller satt på de falske neglene mine. Opp i det hele hadde jeg glemt å ta med rettetang til venninnen min Laurie som heller ikke hadde fikset håret enda.
Det ble plutselig kaos, jeg prøver å ringe min mor for å be henne ta med en rettetang, men hun er allerede i byen. Laurie blir fortvilet og vil ikke gå på scenen uten å ha ordnet håret. Noe jeg skjønnre veldig godt. Laurie var i tillegg åpningsnummeret, så dere kan nå tenke dere stresset jeg gikk gjennom 30 min før show start. Plutselig ringer Petter Spolin fra kreftforeningen og forteller at han er der nå. Jeg måtte jo snakke med han, så jeg løper opp en etage, finner han og prøver å fortelle han når han skal på scenen for å si noen ord. I det jeg snakker med han kommer to personer til som lurer på noe ang. konserten. Jeg har nå 3 personer jeg står å snakker med, og den ene avbryter den andre. På dette tidspunktet er det kaos i hodet mitt. Jeg svarer alle så godt jeg kan, så raskt jeg kan, før jeg sier jeg må ned å ordne meg.
Jeg løper ned, røsker med meg klærne mine på do og hopper i dem. Jeg skulle ha på meg en svart jumpsuit, men i det jeg står å lukker den merker jeg at den er feil vei, så jeg må ta den av igjen, men glidelåsen har gått i stykker. Jeg løper ut for å få noen til å hjelpe meg å få den av, men det uten hell. Jeg løper tilbake til doen etter 5 minutter med forsøk, river den rett og slett av meg, røsker tak i den hvite kjolen min, men den må strykes… Klokken er nå 16:45 og det er 15. minutter til konserten starten, og jeg har ikke kledd på meg engang. Jeg setter på strykehjernt, mens jeg står å varmer opp stemmen og synger ene sangen jeg skulle opptre med pianist Lars Skaland. I tillegg står jeg å går igjennom hva jeg og Konferansier karim skal si, så kommer mamma inn backstage! Supert tenkte jeg! Jeg satte henne til å stryke kjolen min mens jeg setter meg ned for å sette på neglene mine. Konferansieren trenger noen lysbilder til det han skal si, så jeg setter på neglene i full fart, røsker med meg minnepennen min med alle lysbildene, løper opp til scenen og lydmannen, instruerer og viser rekkefølgen for så å løpe ned å si at det er i orden. Nå var også kjolen min ferdig strøket så jeg løper å tar den på. I det kjolen er på begynner folk å sette seg ned i salen. Klokken er nå 17:05 og alt er ENDELIG på plass! Lydmannen setter på introsangen, jeg og konferansieren går ut og ønsker alle velkommen, introduserer Laurie og showet er i gang!
Om det der ikke er å takle stress, så vet ikke jeg.
Jeg skal aldri, og jeg gjentar aldri organisere noe slikt helt selv igjen. Neste gang skal jeg høre med venner og familie om de kan tenke seg å hjelpe meg og fordele oppgavene. Det gikk jo bra å ta på seg alt av organisering selv, men FOR et stress!
Foto: Lars Skaland
På konserten min i går fikk jeg tidenes takk. Det var så uforventet og rørende. Uansett tidspunkt, uansett krise, uansett helligdag, så stiller jeg opp for vennene min! Det vet min veldig gode venninne Laurie alt om, og plutselig går hun på scenen med konferansieren, ser på meg som står på siden av scenen med et undrende blikk, mens hun begynner å si varme og gode ord til meg. Jeg ser i øynene hennes hvor ekte det hun sier er, og før jeg vet ordet av det begynner vi begge å gråte. Det var ganske sterkt, og hun rakk ikke si så mye før tårene kom, men hun takket meg på den vakreste måten! Med kroppsspråket.
Alt for ofte blir jeg stilt spørsom som, ‘’hvorfor gidder du hjelpe andre?’’ og ‘’hvorfor bruker du så mye tid og energi på andre?’’ Jeg forstår egentlig ikke hvorfår det er et seriøst spørsmål. For meg er det naturlig å stille opp med det jeg kan for de som trenger det. Det er som å puste, det går på automatikk! Og nettopp det, at det lille jeg føler jeg gir andre, får de til å gråte i det de skal si takk for at jeg er den jeg er, ja da, DA har det virkelig vært verdt det.
I Miss Universe er det en fordel har jeg sett. På slutten skal nemmelig alle de andre nydelige damene bedømme hvordan du har vært. Om du har vært snill pike eller ikke, og det er lett å se hvem som er snill og god av natur, og ikke.
Jeg liker å vise at jeg setter pris på gode mennesker, jeg liker å takke folk som er gode mot meg, og jeg nøler ikke om noen trenger meg. Jeg liker å være sjef og motivere samt inspirere venner og ukjente, men ikke å sjefE over andre. Det går en fin, fin grense der. Stille oppe å være en leder for de som ønsker det, kontra å bare bestemme og sjefe over andre. Jeg føler meg rik på glede. Jeg føler meg rik på ekte kjærlighet. Jeg føler meg rik på godhet. Og sist men ikke minst så føler jeg meg rik på takknemmelighet!
Foto: Lars Skaland
Foto: Kristian Kittelsaa // Plakat: Kristian Kittelsaa og Camilla Devik
På ferdag skal jeg holde min aller føste konsert, og den er til inntekt for kreftforeningen. Jeg har skrevet litt om den før, og her er plakaten jeg lagde sammen med fotograf Kristian Kittlesa. Ved siden av meg står 4 av artistene som skal opptre på fredag. Det er mange herlige mennesker som har meldt seg og takket ja til å stille opp, noe som er utrolig stort og ikke minst veldig bra!
På konserten min skal jeg være litt ‘’altmuligdame’’ igjen. Jeg burde nesten fått kallenavnet, Potet. Jeg skal være arrangør, konferansiér, artist, auksjonist, premieutdeler og bøssebærer!
Jeg merker nå rett før konserten at jeg kanskje skulle hatt mye bedre tid på å planlegge litt mere og bedre, men jeg har tatt et skikkelig skippertak de siste ukene og tror det kommer til å bli ganske bra uansett. Jeg har aldri gjort dette før, men håper det blir SUKSESS, for da kan jeg gjøre denne veldedighetskonserten til en tradisjon! Hvor jeg hver år har en konsert til inntekt for kreftforeningen for å ‘’gi til livet.’’
Jeg vil at minst mulige skal gå gjennom det samme som min far, min familie, hans venner og jeg både gikk, og har gått gjennom. Jeg føler selv at jeg har vist en del mennesker at det er alltid NOE godt i alt det forferdelig tunge man går gjennom her i livet. Noe alle gjør! Man må bare børste av seg støvet, løfte hodet og se fremover uansett hvor hardt det er. Andre bruker lenger tid enn andre, og det er lov å henge med hodet en gang i bøandt, men jeg tror det værste her i livet er når man har kastet bort dyrebar tid på å ha hengt unødvendig mye med hodet, når man heller kunne brukt tiden på mye annet godt for seg selv og flere! ‘’What you put out in the world comes back to you.’’
Foto: Bjørn Sagen
Nå har det blitt søndag, og jeg venter på nyheten. Jeg står opp tidlig for å starte flyttingen. Jeg skal snart flytte til Oslo, men alle møblene mine skal til gården jeg tar over etter pappa om bare et par mnd. Jeg går og venter, jeg venter på nyheten om hvem som har gått videre til finale i Miss Norway. Jeg aner ikke når jeg får vite om jeg er én av finalistene, men jeg sitter konstant å sjekker facebook på den tre timer lange bilturen. Jeg vet det skal være en overraskelse, og det gjør det hele tusen ganger mer spennende enn det ellerede er.
Flyttingen tar hele dagen, så når vi endelig er tilbake i Trondheim igjen er jeg helt utslitt. Jeg har nå fått for meg at finalist-listene ikke kommer til å bli delt i dag. Jeg legger meg for å sove, men det er helt umulig. Jeg begynner derfor å lese en bok jeg fant hos pappa for å forbedre skriveferdighetene mine. Jeg jobber alltid mot å bli litt bedre, for jeg mener det er viktig å alltid forbedre sine ferdigheter og utfordre seg selv. Jeg sliter med å få med meg handlingen i boken da jeg konstant begynner å tenke på Miss Norway, så jeg legger den bare bort. Jeg slukker lyset, lukker øynene og prøver å sove, men det uten hell, for hvert 5. minutt må jeg ta opp telefonen for å sjekke. Plutselig etter en stund så sjekker jeg facebook igjen, og da ser jeg at listene er delt! Jeg setter meg opp i sengen og gliser spent og lurt. Jeg blar rett ned på siden for å sjekke listen, og jeg ser det lange navnet mitt stikke seg litt ut på listen og jeg blir helt paff. ‘’Oh wow. Jeg er i FINALEN’’ tenker jeg. Jeg bestemmer meg for å ikke dele noe nå, da det var ganske sent, men klarte ikke stå i mot fristelsen om å dele det med ALLE!
Så blir det mandag. Min første dag som FINALIST i Miss Norway. Jeg har i dag, som nesten alle andre dager et proppfult sjema med ting jeg må gjøre, men fikk plass til å ta et par intervju mellom alle slagene. Jeg linker til gårsdagens presseoppslag under.
Foto: Bjørn Sagen
For meg har den setningen vært en tankevekker. En setning jeg virkelig trengte å høre og tygge på. Derfor har jeg tenkt å dele den med dere også, for unge jenter nå til dags lever i en tid hvor mange sliter med det såkalte ‘’flink pike syndromet.’’ Selv vil jeg si jeg er ganske påvirket av det, for jeg setter skyhøye krav til meg seg, og jobber knallhardt for å nå målene mine. Slike høye krav om å få til ting på umenneskelig kort tid er ikke nødvendig, men å jobbe hart for å nå målene på sikt er en annen sak. Jeg vil ikke si jeg har tatt noe skade av det heldigvis, men jeg vet veldig mange lett får depresjoner, angst og psykiske lidelser av slike høye krav til seg selv. Og om mine tanker rundt dette kan hjelpe én jente i samme båt, så er jeg mer enn fornøyd!
For fire år siden skulle jeg være like flink om ikke flinkere enn Beyonce til å synge, jeg skulle være flink på skolen med toppkarakterer for å vise det til folk, og legge til at ‘’jeg har til og med dysleksi.’’ Jeg ville ha en kjæreste for å vise at jeg var en bra jente som alle ville ha, jeg var modell og skulle derfor være tynnest med den peneste kroppen, jeg skulle ha mange følgere og likerklikk på instagram, og sist men ikke minst, så skulle jeg være morsom og le høyest. Ja, alt dette skulle jeg mestre på et høyt nivå. Jeg hadde ingen forbilder, men bare et ekstremt stort behov for å være FLINK(EST). Når jeg tenker tilbake på alt dette, så rister jeg bare på hodet og sukker oppgitt.
Jeg deltok på en talentkonkurranser og vant hele sulamitten, jeg fikk meg kjæreste, jeg ble veldig tynn, fikk masse komplement og trivdes utrolig godt i kroppen min. Tyra Banks delte et bilde av meg hvor det sto ‘’Camilla Ellinor has what it takes’’ og jeg fikk en hel haug med følgere på instagram. Jeg gjorde det bedre på skolen og folk syns jeg var så morsom og ‘’rar.’’ Jeg deltok også på alt av veldedig arbeid jeg fikk muligheten til, og alt dette foret flink pike syndromet i meg, men det var ikke lett å holde dette på topp. Før jeg viste ordet av det mistet jeg kjæresten, jeg gikk ikke videre i idol, produsenter giddet ikke jobbe med meg, jeg sleit med å komme meg på skolen, jeg fikk ikke flere følgere på instagram og jeg ble alt for tynn. Det endte opp med at etter ett år så giddet jeg ikke noe av dette mer, for jeg var ikke flink til NOE. Så da kunne jeg bare være ‘’kjedelige’’ Camilla. Det var noe av det klokeste jeg har gjort, merkelig nok. 
Nå prøver jeg ikke å si at alle skal gi opp alt og ikke gjøre noe, men det hjalp meg veldig å legge bort ALT i en liten periode og kjenne på hva jeg liker, hva jeg øsnker å gjøre og finne motivasjonen til å virkelig jobbe med de tingene på et sunt nivå. Det endte opp med at jeg la bort musikken for jeg var ikke flink da, og derfor trodde jeg det ikke fantes håp. Men det, det var ikke nødvendigvis så klokt.
Musikken har alltid vært en stor del av meg, og har vært det tyngste for meg å ikke være flink i. Flink pike syndromet henger fremdeles igjen i kroppen merket jeg, og jeg fikk bekreftet det tidligere denne uken. For jeg ville ikke synge på konserten min med mindre jeg var flink, god og til og med BEST. For er man ikke best, så har man ingenting på en scene å gjøre har jeg gått rundt å tenkt. Det er kanskje hovedårsaken til at jeg har gruet meg sånn til å synge, men da kom en dame opp til meg og sa ‘’du er work in progress, Camilla. Du trenger ikke være best i dag, men om du trener og tørr å ikke være flink fra starten av, så vil du til slutt bli flink.’’
Man må krabbe for å gå!
Det var siste puslebrikken jeg trengte. Jeg må tørre å gjøre feil for å kunne lære. Noen har medfødt talent, men de jobber nok med talentet sitt fordet for å bli flinkere! Om man finner noe man deep down liker, så må man tåle å være i startsfasen. Som X-faktor Chand sier ‘’man må vær liten for å bli stor.’’
Videoen av meg for 4 år siden
Vårt løpende uttak for 2026 er nå avsluttet og vi holder på å fullføre kursingen. Vi kommer tilbake med påmelding for 2027 når dette er klart. For å forberede deg til å delta neste år, les gjerne bloggene til årets deltakere, og kom på finalen i august. Semifinaleuttak blir gjort i mars og finaleuttak i april. Følg med!
Hilsen fra Teamet