Heisann alle sammen! Håper helgen deres har vært strålende.
Idag skal dette innlegget handle om hjertesaken min - mobbing. Mobbing er en stygg ting som bare vokser. Det ønsker jeg å gjøre noe med, og med denne bloggen med ekstremt mange seere så er målet mitt å motivere andre til å stå imot mobbing. Jeg skal derfor fortelle dere min historie med mobbing, hva det gjorde med meg, hva det har gjort med meg, og hvordan det går nå. 
Dette bildet viser en kjempe glad jenteunge som elsket å tilbringe tid på skolen. En jente som absolutt ikke brydde seg om
utseendet eller hva folk tenkte. Men hva skjedde? Hva var det som fikk denne jenta til å grue seg til skolen, skulket flere timer, satt bare nede på rommet? Mobbing, dessverre.
Hva mobbing kan gjøre med en unge er hjerteskjærende å tenke på, og jeg får så ekstremt vondt av meg selv når jeg tenker på hvordan jeg hadde det på skolen.. Og hvordan det aldri ble tatt tak i.
Jeg husker så sinnsykt godt første gang jeg ble gjort til latter i klassen. Det var i 4 klasse - Vi hadde matte, det var oppgaver vi skulle gjøre og svare på høyt i klassen senere.
Jeg rakk opp hånden, svarte selvsikker, svaret viste seg å være feil og hele klassen lo høyt av meg. Dette gjorde at jeg trakk meg fullstendig sammen. DET gjorde at jeg ikke lenger turte å svare når læreren stilte et spørsmål. Men det stopper jo ikke der, det er jo enda en grunn til at jeg nå er en jente som liker å være i bakrunnen.
Flere ganger på ungdomskolen måtte vi samarbeide med sidemannen, noe jeg absolutt ikke likte fordi jeg alltid ble plassert vedsidna noen jeg ikke var komfortabel med.
Sidemannen min fikk meg alltid til å føle meg så dum og ubrukelig. Himla med øya og ga blikk til de andre elevene om jeg ikke visste svaret. Ikke hjalp sidemannen min meg heller. Men jeg turte jo ikke å spørre om hjelp - fordi jeg følte jeg lå så langt bak de andre. Dette er jo fordi jeg mista håp og tro på meg selv, og fikk konsentrasjonsvansker. Å høre "Du kan jo ingenting" eller " Du er så dum" kan virkelig ødelegge et barn og konsentrasjonen.
Ofte når det var å holde et foredrag forran hele klassen, eller lese høyt etter tur på engelsk så skulket jeg. Fordi jeg var så redd for å si noe feil så hele klassen skulle le av meg eller kalle meg dum. Nå foretrekker jeg heller å si "jeg vet ikke" enn å svare selvom jeg kanskje kan svaret. 
Ikke bare fikk de meg til å føle meg dum og ubrukelig, de klarte også å knekke selvtiliten min. Jeg har gjennom hele livet mitt vært ganske tynn, fordi jeg har ekstremt høy forbrenning. Dette gjør da at jeg har vansker for å legge på meg. Det har egentlig aldri plaget meg at jeg er tynn, men det virker som det plager alle andre som jeg faktisk finner litt morsomt. Hvorfor i alle dager henge seg opp i hvordan kroppen til en annen person ser ut? Før spurte folk meg "Hvorfor prøver du ikke å legge på deg?" eller "Vil du ha matpakken min? du trenger det mer enn meg" Jeg bare lo det vekk, fordi jeg ble så ukomfortabel. Det fikk meg alltid til å tenke at det kanskje var galt å være tynn?
Tenk deg en hverdag med elever som alltid stirrer ned på beina dine, kommenterer på hvor tynn du er, måler rund håndleddet ditt, ler av deg fordi du er så liten. Det er veldig slitsomt. Slitsomt fysisk og psykisk. Det endte opp med at jeg ikke turte å vise frem deler av kroppen min. Jeg sluttet å bruke korte kjoler osv som viste mye av beina mine.
Jeg måtte alltid gå med en genser som dekket armene mine, for gikk jeg i tskjorte så tok folk rundt armene mine.
Jeg fikk til og med kommentarer fra lærere. Noe som er helt feil!
Men dette tenkte jeg skulle gå over når jeg gikk videre til videregåendeskole. der tok jeg feil. Ordene merka jeg ble styggere og styggere. Flere ganger når jeg gikk i gangene på skolen ropte jenter anoreksia, spinkel, flis..osv. Så på videregåendeskole gikk jeg nesten alltid i store bukser og gensere. Om klassen bare skulle være inne så tok jeg på meg kjole. Men med min flaks så gikk jo selvfølgelig brannalarmen som gjorde at jeg måtte ut og vise frem beina mine. Da kom jo blikka med engang, jenter som hviska til hverandre og til og med tok bilder av meg. Folk er seriøst så fæle og ekle. Det var et punkt på videregående hvor jeg faktisk vurderte å droppe ut fordi det ble så mye for meg. Hadde det ikke vært for hudpleie faget hadde jeg nok droppet ut. Men hudpleie og sminke var noe jeg elsket å drive med, så det gjorde at jeg ville fullføre skolen.
Så hva har mobbing gjort med meg? Hvordan går det med meg nå?
Jeg er forsatt redd for å svare feil og få høre at jeg er dum. Den sitter der enda. En dårlig ting av meg er at jeg kaller meg selv dum, fordi jeg vil si det før noen andre rekker å si det. Det må jeg gi meg med, fordi jeg er absolutt ikke dum. Men pga konsentrasjonsvansker og skulking på skolen så er det mye jeg ikke har kunnskap om. Dette er jo surt, men jeg er bare 21 år så har mange år på meg til å få lært masse. Jeg er forsatt ikke noe glad i å holde foredrag, men dette jobber jeg med. Planen min er faktisk å holde foredrag på flere skoler om teamet mobbing og motivere elever til å stå imot mobbing - og få dem til å se alvoret.
Selvtiliten min har bygget seg opp masse. Fordi jeg rett og slett har lært meg å ikke bry meg noe om hva andre sier eller tenker. Jeg er forsatt litt forsiktig med å vise frem for mye av beina mine, men det kommer seg. Sier folk nå "kan du legge på deg?" Så svarer jeg "hvorfor? fordi det plager deg?" Fordi jeg har jo ikke noe imot kroppen min? Så hvorfor skal jeg bruke tid og energi på å forandre på meg når jeg er fornøyd? Jeg kan ikke dekke til kroppen min fordi den trigger deg, det høres ut som ditt problem og ikke mitt. Hilsen en meget streng særping.
Jeg er veldig takknemmelig for familien min, jeg hadde aldri kommet meg gjennom mobbingen uten dem. Også kjæresten min, familien hans og vennene mine som liker meg for den jeg er. Veldig glad for at jeg er omringet av bare gode mennesker. Har også fått en del meldinger av venner som sier de er så stolte av at jeg er med i Miss Norway 2021 til tross for mobbe historien min.
En melding jeg fikk: 
Var faktisk veldig deilig å få delt historien min. Tusen takk til alle som tok seg tid til å lese dette! Setter pris på dere alle.
Legger igjen et par bilder av meg fra da jeg var liten, og nå.
Bilde nr 1 ser dere et barn som ikke er 100% komfortabel i sin egen kropp.
Bilde nr 2 og nr 3 ser dere en sterk, selvsikker kvinne som er kjempe komfortabel med seg selv.
Følg meg gjerne på mine sosiale medier for å få med dere oppdateringer!
https://www.facebook.com/madelenagnaltt/
Instagram: Madelenagnalt
Snapchat: Madak
