Heisann!
I dag vil jeg snakke med dere om noe som virkelig rører meg og det er mobbing.
Dagens situasjon med Israel og Palestina, Russland og Ukraina fører til at det blir mye snakk om det hjemme og barn tar det imot og bruker det imot andre barn.

På en av jobbene jeg har gjort for noen måneder siden kom det en gutt på 8-9 år og begynte å spørre hvem er jeg for Palestina eller Israel. For å være helt ærlig så fikk jeg en sjokk når jeg ble spurt om det. Fordi et barn skal være et barn. Man kan ikke lære barna sine om å hate noen nasjonaliteter.
Og jeg har aldri skjønt hvorfor folk må støtte den ene eller den andre siden. Vi snakker jo ikke om en fotballkamp, men vi snakker her om menneskets liv! Hvordan kan man ha lyst til å ønske døden til noen? Jeg synes at det skal ikke være slik. Vi må lære barna våres å være vennlig mot andre etnisiteter og raser.

Jeg synes at det er ingen vinnere i krigen fordi folk dør fra begge sider, barna mister sine fedre, koner sine menn, mødre sine sønner osv. Men er det verdt det?

Så vær så snill lær barna å være snill mot andre, det er ikke barnas sin skyld for at krigen har skjedd og de har ikke valgt å ha akuratt den nasjonalitet.

Ønsker du  å samarbeide med meg? Gjerne ta kontakt over mail:

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Du kan også finne meg her: Instagram, Tik Tok og Facebook

Da er det offentliggjort i lokalavisen at jeg er deltaker i Miss Norway! Jeg er sykt glad for at artikkelen ble så vellykket som den ble. Er skikkelig imponert av journalisten Henrik som intervjuet meg i 16:30 tiden og fikk publisert saken bare 4 timer etter! Han kan virkelig jobben sin, så applaus til han. Han satt pris på pressemeldingen som var flott utarbeidet! Så jeg er veldig glad for at jeg kan bruke studie mitt til å jobbe med PR, markedsføring og sosiale medier. Henrik tok også 4 fine bilder av meg i artikkelen og to ulike overskrifter! Er så takknemlig for at han ville intervjue meg og publisere det i Haugesund avis! Uten han hadde ikke dette skjedd.

Link til artikkelen

For ordens skyld: Vil informere om at begge disse artiklene er en og samme! Den ene var på forsiden av avisen, mens den andre når man trykket innpå. Jeg synes begge var så fine at de fortjente sitt eget innlegg! Vi alle er med i denne konkurransen og ærlighet varer lengst. Jeg ser på jentene som venninner her og ikke som konkurrenter. Vi spiller på samme lag og står sammen om dette.

Det føles faktisk overraskende bra å nå stå frem i avisen med dette. Jeg er ikke bedre enn noen andre. Og jeg er heller ikke perfekt. Langt i fra. Jeg velger å gå utenfor min komfortsone ved å dele en veldig sensitiv side av livet mitt. Det er uvirkelig at plutselig min stemme er av betydning. Bare ved å delta på Miss Norway i èn uke, har jeg allerede vokst som person. Jeg er nå klar for å hjelpe andre. 

Her kan du kontakte meg:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Instagram: turidstromfors

Facebookside: Turid Strømfors for Miss Norway 2021

Heisann alle sammen! Håper helgen deres har vært strålende. 
Idag skal dette innlegget handle om hjertesaken min - mobbing. Mobbing er en stygg ting som bare vokser. Det ønsker jeg å gjøre noe med, og med denne bloggen med ekstremt mange seere så er målet mitt å motivere andre til å stå imot mobbing. Jeg skal derfor fortelle dere min historie med mobbing, hva det gjorde med meg, hva det har gjort med meg, og hvordan det går nå. 

Dette bildet viser en kjempe glad jenteunge som elsket å tilbringe tid på skolen. En jente som absolutt ikke brydde seg om
utseendet eller hva folk tenkte. Men hva skjedde? Hva var det som fikk denne jenta til å grue seg til skolen, skulket flere timer, satt bare nede på rommet? Mobbing, dessverre. 

Hva mobbing kan gjøre med en unge er hjerteskjærende å tenke på, og jeg får så ekstremt vondt av meg selv når jeg tenker på hvordan jeg hadde det på skolen.. Og hvordan det aldri ble tatt tak i. 
Jeg husker så sinnsykt godt første gang jeg ble gjort til latter i klassen. Det var i 4 klasse - Vi hadde matte, det var oppgaver vi skulle gjøre og svare på høyt i klassen senere.
Jeg rakk opp hånden, svarte selvsikker, svaret viste seg å være feil og hele klassen lo høyt av meg. Dette gjorde at jeg trakk meg fullstendig sammen. DET gjorde at jeg ikke lenger turte å svare når læreren stilte et spørsmål. Men det stopper jo ikke der, det er jo enda en grunn til at jeg nå er en jente som liker å være i bakrunnen. 

Flere ganger på ungdomskolen måtte vi samarbeide med sidemannen, noe jeg absolutt ikke likte fordi jeg alltid ble plassert vedsidna noen jeg ikke var komfortabel med. 
Sidemannen min fikk meg alltid til å føle meg så dum og ubrukelig. Himla med øya og ga blikk til de andre elevene om jeg ikke visste svaret. Ikke hjalp sidemannen min meg heller. Men jeg turte jo ikke å spørre om hjelp - fordi jeg følte jeg lå så langt bak de andre. Dette er jo fordi jeg mista håp og tro på meg selv, og fikk konsentrasjonsvansker. Å høre "Du kan jo ingenting" eller " Du er så dum" kan virkelig ødelegge et barn og konsentrasjonen. 
Ofte når det var å holde et foredrag forran hele klassen, eller lese høyt etter tur på engelsk så skulket jeg. Fordi jeg var så redd for å si noe feil så hele klassen skulle le av meg eller kalle meg dum. Nå foretrekker jeg heller å si "jeg vet ikke" enn å svare selvom jeg kanskje kan svaret. 



Ikke bare fikk de meg til å føle meg dum og ubrukelig, de klarte også å knekke selvtiliten min. Jeg har gjennom hele livet mitt vært ganske tynn, fordi jeg har ekstremt høy forbrenning. Dette gjør da at jeg har vansker for å legge på meg. Det har egentlig aldri plaget meg at jeg er tynn, men det virker som det plager alle andre som jeg faktisk finner litt morsomt. Hvorfor i alle dager henge seg opp i hvordan kroppen til en annen person ser ut? Før spurte folk meg "Hvorfor prøver du ikke å legge på deg?" eller "Vil du ha matpakken min? du trenger det mer enn meg" Jeg bare lo det vekk, fordi jeg ble så ukomfortabel. Det fikk meg alltid til å tenke at det kanskje var galt å være tynn? 

Tenk deg en hverdag med elever som alltid stirrer ned på beina dine, kommenterer på hvor tynn du er, måler rund håndleddet ditt, ler av deg fordi du er så liten. Det er veldig slitsomt. Slitsomt fysisk og psykisk. Det endte opp med at jeg ikke turte å vise frem deler av kroppen min. Jeg sluttet å bruke korte kjoler osv som viste mye av beina mine.
Jeg måtte alltid gå med en genser som dekket armene mine, for gikk jeg i tskjorte så tok folk rundt armene mine. 
Jeg fikk til og med kommentarer fra lærere. Noe som er helt feil! 

Men dette tenkte jeg skulle gå over når jeg gikk videre til videregåendeskole. der tok jeg feil. Ordene merka jeg ble styggere og styggere. Flere ganger når jeg gikk i gangene på skolen ropte jenter anoreksia, spinkel, flis..osv. Så på videregåendeskole gikk jeg nesten alltid i store bukser og gensere. Om klassen bare skulle være inne så tok jeg på meg kjole. Men med min flaks så gikk jo selvfølgelig brannalarmen som gjorde at jeg måtte ut og vise frem beina mine. Da kom jo blikka med engang, jenter som hviska til hverandre og til og med tok bilder av meg. Folk er seriøst så fæle og ekle. Det var et punkt på videregående hvor jeg faktisk vurderte å droppe ut fordi det ble så mye for meg. Hadde det ikke vært for hudpleie faget hadde jeg nok droppet ut. Men hudpleie og sminke var noe jeg elsket å drive med, så det gjorde at jeg ville fullføre skolen. 

Så hva har mobbing gjort med meg? Hvordan går det med meg nå?

Jeg er forsatt redd for å svare feil og få høre at jeg er dum. Den sitter der enda. En dårlig ting av meg er at jeg kaller meg selv dum, fordi jeg vil si det før noen andre rekker å si det. Det må jeg gi meg med, fordi jeg er absolutt ikke dum. Men pga konsentrasjonsvansker og skulking på skolen så er det mye jeg ikke har kunnskap om. Dette er jo surt, men jeg er bare 21 år så har mange år på meg til å få lært masse. Jeg er forsatt ikke noe glad i å holde foredrag, men dette jobber jeg med. Planen min er faktisk å holde foredrag på flere skoler om teamet mobbing og motivere elever til å stå imot mobbing - og få dem til å se alvoret. 

Selvtiliten min har bygget seg opp masse. Fordi jeg rett og slett har lært meg å ikke bry meg noe om hva andre sier eller tenker. Jeg er forsatt litt forsiktig med å vise frem for mye av beina mine, men det kommer seg. Sier folk nå "kan du legge på deg?" Så svarer jeg "hvorfor? fordi det plager deg?" Fordi jeg har jo ikke noe imot kroppen min? Så hvorfor skal jeg bruke tid og energi på å forandre på meg når jeg er fornøyd? Jeg kan ikke dekke til kroppen min fordi den trigger deg, det høres ut som ditt problem og ikke mitt. Hilsen en meget streng særping. 

Jeg er veldig takknemmelig for familien min, jeg hadde aldri kommet meg gjennom mobbingen uten dem. Også kjæresten min, familien hans og vennene mine som liker meg for den jeg er. Veldig glad for at jeg er omringet av bare gode mennesker. Har også fått en del meldinger av venner som sier de er så stolte av at jeg er med i Miss Norway 2021 til tross for mobbe historien min. 
En melding jeg fikk: 

Var faktisk veldig deilig å få delt historien min. Tusen takk til alle som tok seg tid til å lese dette! Setter pris på dere alle.
Legger igjen et par bilder av meg fra da jeg var liten, og nå. 
Bilde nr 1 ser dere et barn som ikke er 100% komfortabel i sin egen kropp.
Bilde nr 2 og nr 3 ser dere en sterk, selvsikker kvinne som er kjempe komfortabel med seg selv. 

Følg meg gjerne på mine sosiale medier for å få med dere oppdateringer!

https://www.facebook.com/madelenagnaltt/
Instagram: Madelenagnalt 
Snapchat: Madak

Photo: Anthony Simmons

Del 2

Her kommer del 2 fra Min reise fra mobbeoffer til Miss Norway deltager. Jeg anbefaler deg å lese den første delen HER før du leser denne. 

Når ting endret seg

Det ble besluttet at jeg skulle bytte ungdomsskole så jeg ikke havet på den samme skolen som mine tidligere mobbere skulle starte på.

Jeg husker så godt når sommerferien var snart over og jeg skulle starte på en ny ungdomsskole. Guud så jeg gruet meg, jeg var så redd for at det samme skulle skje igjen på den nye skolen. I tillegg slet jeg fortsatt med mye angst og depresjon.

Heldigvis hadde skolen og psykologen min startet en dialog for å til rette legge mest mulig for meg. Et av tiltakene var at jeg skulle få en kortere skoledag for å bli tilpasset alt det sosiale igjen. Dette er jeg så takknemlig for! Jeg hadde aldri greid å starte som en normal elev, da hadde jeg bare blitt sykere med angsten og depresjonen.

I løp av ungdomskolen vokste jeg veldig mye som person og ble mye sterkere psykisk. Jeg slet fortsatt med depresjon og angst, men jeg var heldigvis fri for all mobbingen fra barneskolen.

Fremtiden

Mobbe messing er alt fint nå, jeg blir ikke mobbet lenger og har ikke blitt det på mange år. Men det henger fortsatt igjen i kroppen, dette er nok så vanlig. Hvis du har blitt mobbet eller blir mobbet bygger du opp en forsvarsmekanisme som de fleste som ikke har opplevd dette ikke har noen anelse om. Du blir sterkere både psykisk og fysisk, du lærer også å ikke bli avhengig av andre. Ofte lærer du mer om livet enn de på din egen alder ikke får oppleve på minst 20 år. Du lærer også å se positivt på de fleste ting, for du vet at hvis du ikke tenker positivt vill ingen ting endre seg. Jeg har også en oppfatning av de som har vært gjennom mobbing blir ofte mye mer selvsikre og de blir ikke så fort sjalu. (Men det er min oppfatning ikke forskingsbasert)

Når det gjelder psykisk helse er dette noe jeg er utrolig opptatt av i dag! Jeg sliten enda litt med depresjon og angst, men dette har blitt så mye bedre etter jeg sluttet på skolen og fikk fokusere på meg selv og hva jeg ønsker for å få et godt og verdig liv! Så til alle som ikke føler seg tilfreds med jobb eller skole situasjonen det er ingen skam å snu! Du har bare 1 liv og da mener jeg at du skal gjøre det som gjør deg LYKKELIG! <3

Jeg håper dette var til inspirasjon for dere! Hvis du kjenner noen som er utsatt for mobbing, vær tilstede for dem!! Hvis du ikke kan hjelpe, snakk med kommunen din for råd. Ved mistanke om personene er til skade for seg selv eller andre ring umiddelbart 113!

Hvis DU ønsker å bli samarbeidspartner med meg, send meg en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 -Karianne 

Følg meg gjerne på:

INSTAGRAM & FACEBOOK

Min historie

Dette er noe jeg har vurdert lenge om jeg skal dele med dere, siden den enda er litt sårt for meg. Men for å sette et endelig punktum på hendelsene og opplevelsene er det viktig for meg og snakke om det.  Dette er jeg klar for nå!

Alt startet for det meste i barneskolen, jeg fikk aldri god kontakt med de andre barna. Noe som gjorde meg til en liten outsider i bare første til andre klasse! Noe jeg virkelig IKKE ønsker for noen barn i den alderen. Vi mennesker er flokkdyr og alle trenger en vis tilhørighet for å ikke bli syke og deprimerte.

Men dette skjedde med meg, jeg var mesteparten alene i alle friminuttene og i klassetimene. Hvis jeg var med andre barna endte det vanligvis negativt for min del enten i friminuttene eller i klassetimene. Jeg slet med lesing og skriving noe som senere ble påvist som dysleksi. Men dette tok ikke barna hensyn til å behandlet meg heller som dum og at jeg ikke kunne noen ting. Derfor ble jeg alltid valgt sist i gruppeoppgaver for jeg var mer en byrde for de andre barna i klassen min en enn ressurs, tiltros for at jeg prøvde mitt beste. Jeg satt faktisk hjemme i 3-4 timer hver dag for å prøve å lese, leseleksen vi fikk av skolen. Lærerene tok eller ikke så mye hensyn til meg de første årene på barneskolen, jeg ble ofte utnevnt til å lese opp leseleksen vi hadde fått foran hele klassen. Noe jeg dessverre ikke klarte.. Så det endte bare med mer usikkerhet og ydmykelse for meg foran hele klassen.

På fritiden var jeg heller ikke noe populær å være med, ingen valgte meg først på aktiviteter. Hvis de hadde meg med var det for å tulle eller spøke med meg. Som eks: Jeg ble spurt om å ta følge med noen hjem fra skolen, men de møtte aldri opp eller gikk hjem til noen andre og sa at jeg ikke fikk bli med. Fordi de hadde bare lov av foreldrene å ta med en venninne hjem.

Jeg ble også spurt engang om jeg ville være med en vennegjeng etter skolen, men når jeg kom til avtalt sted gjemte dem seg så jeg ikke fant dem. I stedet sto de en gjemt plass og lo av meg i mens jeg så etter dem.

4-6 klasse

På midtbarneskolen hadde jentene sluttet med mer de barnslige tingene og gikk heller over til mer personlige ting sånt som mitt utsende og meninger.

Jeg startet å være mer sosial både i klassen og i friminuttene. Noe som funket helt greit, jeg fikk være mer med i en vennegjeng hva nå det skal bety. Men jeg ble rett og slett litt dumsnill og ikke så helt hva de prøvde på. Jeg fikk daglig høre negative kommentarer og ble utsatt for usanne rykter.

Et eksempel på en negativ kommentar jeg fikk: Jeg hadde alltid håret i en hestehale på den tiden, men en dag bestemte jeg meg for å ha det løst og jeg følte meg veldig fin! Med en gang jeg komme i gangen på skolen, samlet det seg en gjeng jenter rundt meg og spurte hvorfor jeg hadde håret mitt løst? Det var såååå stykt flokete!! Det må jeg aldri gjøre igjen fordi jeg så stygg ut.

Noen jenter var snille med meg og jeg trodde jeg endelig hadde fått meg noen venner, men det endte med at hvis jeg sa noen personlige ting til dem sånt som venner gjør. Ble det plutselig et stort negativt rykte om meg i klassen tiden etter.

Hjemmeskole

Tilslutt fikk jeg nok, jeg klarte rett og slett ikke mer. På dette tidspunktet hadde jeg bygget opp en stor angst for alt med skole, jeg hadde også utviklet en stor depresjon ink. Selvmordstanker og forsøk.

Derfor i første halvår av 6 og til og med 7 klasse ble det besluttet at jeg skulle få hjemmeskole, jeg klarte ikke mer av den negative stevningen.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg måtte dele opp historien min i 2 forskjellige deler, ellers ble den alt for lang. Del 2 kommer i løp av neste uke. Har du spørsmål om dette innlegger kontakt meg gjerne på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Håper alle har en fin Torsdag <3

Følg meg gjerne på:

INSTAGRAM & FACEBOOK