Heisann!

Nå sitter jeg hjemme, og endelig er mamma på vei hit fra sykehuset. Hun blir hentet av ei vennene og de kjører sammen i 3 timer før hun er her.

Jeg blir jo 19 år i sommer, som betyr at jeg har snart vært 18 i 1 år! Jeg synes året har gått kjempe fort egentlig, og vil jo ikke ta farvel med 18 års alderen enda haha. Jeg føler jo at jeg. bare blir eldre og eldre, men sånn er jo også livet! Som 18åring så har man jo muligheten til å kjøre opp, og det er det mange av mine venninner som har gjort også!

Jeg har selv vært veldig treg på å t billappen, mest på grunn av at jeg synes trafikken er veldig skummel. Jeg har ingenting i mot å sitte på med noen, selv om det i nokken situasjoner også kan være ekkelt. Jeg har jo prøvd å kjørt bil før og det har jo vært gøy, så jeg tror jo egentlig det er veldig vanesak og det skal sies. Men det å kjøre på en vei synes jeg høres utrolig skummelt ut.

Episoder som har preget

Det er jo ikke ut av ingenting at jeg er litt redd for å kjøre en bil på veien, det har jo vært noen episoder som jeg regner med har vært med å prege den frykten. Før jeg ble født så døde faren min i en bilulykke. Altså - det har jo ikke vært en situasjon jeg selv var i, men det gir meg jo et innrykk om at bilkjøring ikke er særlig trygt. Senere i livet så har det ikke sakt "stopp" i bilverdenen. I løpet av 5 år ca. så har jeg også selv havnet i 3 bilulykker. De to første var ikke alt for skummel, den første gangen ble vi truffet bakfra i en kø, så det ble en liten nakkesleng men ikke verre enn det. Den andre gangen så kjørte vi på en hjort, noe jeg synes var veldig skummelt - men alikavell så gikk det jo bra. Den tredje gangen var nok den værste.

Vi kjørte ned en elv

Som overskriften sier, så kjørte vi ned i en elv. Det var vinter og kjempeglatt på veien. Da bilen dro ut av veien og ned i en elv. Bilen stoppet da det kjørte inn i en steinvegg. Dette var en veldig skummel opplevelse. Jeg husker at jeg hadde så vundt inn veldig fordi alt gikk så fort, og jeg selvfølgelig stanset i beltet. En time etterpå ca så ble vi hentet av en ambulanse bil som skulle føre oss til sykehuset. Jeg husker at det ikke var så vondt da, men det var mest at jeg var redd og i sjokk. 

Jeg tror nok disse episodene har hatt en liten effekt på meg. Jeg synes fortsatt det er utrolig skummelt å kjøre forbi lastebiler eller på smale veier. Men samtidig så føler jeg at jeg også har vokst mye fra den frykten - og er på en god vei. Jeg har ikke så store problemer med å sitte i en bil. Men det å kjøre helt selv, synes jeg fortsatt er utrolig skummelt og trenger litt tid før jeg greier det.

Men jeg synes ikke det er så ille å ikke ha lappen egentlig. Det er jo selvfølgelig kjipt å ikke kunne kjøre hvor jeg vil når jeg vil. Men ellers så synes jeg det er veldig godt å sitte på en buss og slappe av imens jeg hører på musikk - samtidig som jeg vet jeg også sparer miljøet for mere Co2 utslipp! Til høsten flytter jeg jo til Oslo og trenger i all fall ikke lappen da.

Men det blir gøy å se da, når kommer jeg faktisk til å ta lappen?