Foto av Eirik Malmo, tatt i Paradisbukta i Steinkjer.

Hei!

I skrivende stund sitter jeg på Gardermoen og venter på flyet mitt hjem til Stavanger. Det har vært en uke med mye fokus på Miss Norway og de kommende eksamenene mine i mai. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe med dere som jeg lenge har hatt på hjertet. Dette er noe jeg føler er viktig å dele, spesielt i sammenheng med bikinibildene jeg publiserte i går. Disse bikinibildene var ikke bare en måte for meg å ta et oppgjør med kropps-komplekser, men også en måte for meg å ta et oppgjør med selvkritikk. 

De fleste tror vel kanskje at selvtilliten min og selvbildet mitt er på topp nå som jeg er med i Miss Norway og sprader rundt i en bikini. De tenker vel kanskje at "hun vet hun er fin, derfor er hun med i Miss Norway". Men det stemmer (dessverre) ikke. Klart, selvtilliten min og selvbildet mitt er for tiden ganske bra, men det har ikke alltid vært det. Og for å si det slik, jeg går ikke rundt og tror at jeg er deilig. For en stund siden, gikk jeg faktisk rundt og trodde det motsatte. Jeg var redd for å vise meg selv, og jeg var redd for at folk skulle se på meg og kroppen min. Jeg hadde kviser, et litt rundt ansikt og nesten usynlige bryn. For meg, betydde dette at jeg var stygg. Når jeg ser tilbake på meg selv fra denne tiden får jeg en klump i halsen. Jeg får lyst til å gråte. For den lille jenta som gråt når hun så seg selv i speilet, var langt fra stygg. Den dag i dag tror jeg ikke på stygge mennesker; det finnes ingen stygge mennesker. Vi har alle skavanker som nesten usynlige bryn og kviser, men disse skavankene gjør oss ikke stygge. De gjør oss menneskelige, og menneskelighet er, etter min mening, vakkert.

Det tok meg en stund før jeg innså dette. Jeg brukte mye av tiden og energien min på å perfeksjonere meg selv, og fant jeg en ny "feil" i speilet, klarte jeg ikke å tenke på noe annet. Som tenåring var jeg min egen verste fiende. Det var ikke grenser på hvor hardt jeg kunne dømme meg selv. Når en opplever slik hardhet fra en selv, fører det ofte til at man føler seg mindre verdt enn andre. Man får det for seg at man ikke fortjener hverken kjærlighet, oppmerksomhet eller omsorg. Dette førte til at jeg brukte halve barne- og ungdomsskolen på å gjemme meg selv. Jeg gjorde meg usynlig: jeg brukte store hettegensere og lue, jeg gjemte ansiktet mitt bak en pannelugg og jeg rakte sjeldent opp hånden i timen. Når jeg ser tilbake på dette også, vokser klumpen i halsen. For uansett hvordan jeg så ut og uansett hvor vellykket jeg var (både sosialt og akademisk), fortjente jeg jo å bli elsket. Uansett hva, så fortjener man jo sin egen kjærlighet. 

Du lurer kanskje på hvorfor jeg forteller deg dette? Fordi jeg ønsker å nå ut til alle de flotte menneskene som i dag føler hva jeg en gang følte. Jeg ønsker å nå ut til alle de som føler seg, av en eller annen grunn, mindre verdt en sine medmennesker. Til disse menneskene ønsker jeg å si at kviser og andre overflatiske skavanker vil aldri definere deg som menneske. Du blir ikke mindre verdt selv om du ikke føler deg like pen som "hun der populære jenta". For tro du meg, du er minst like pen og du er minst like mye verdt som henne. Vi er alle mennesker, og ingen er perfekte - og takk gud for det. Så neste gang du hører den lille, snikende stemmen som forteller deg at du ikke kan klare det og at du ikke er god nok - steng den ute. For du er definitivt god nok, og du kan klare HVA SOM HELST bare du går inn for det.

- Jennifer