Foto: Rune Johansen
Overskriften pryder forsiden til Bergensavisen (eAvis) søndag 18. februar. Så lenge jeg kan huske har jeg vært noe av en reservert person. Frem til nå har relativt få mennesker hatt kjennskap til hva som skjer bak fysiske og psykiske vegger, men nå har det skjedd, min historie har plutselig blitt spredd for alle vinder i de lokale nyhetene, men dette er bare en del av det hele bildet. Dette var drømmen, nå er det ingen vei tilbake.
"Bare en fase"
Hvis jeg sier sorte klær, bustete hår, belter med nagler, metal rock og romantisering av døden mens man er stadig i konflikt med foreldrene og utfordringene tenårslivet kommer med - ringer det en bjelle? Da jeg en dag dukket opp på skolen i VG1, kledd i amatørmessig feminin sminke, parykk og klær som ikke lignet natt og dag, var det ikke utenkelig at mine foreldre trodde at også dette var en fase. Dette skulle imidlerid vise seg å være langt mer enn det. 7 år senere står jeg fortsatt fast ved mitt kjønnsuttrykk, trosser alle odds og gjennomgår kjønnsendrende hormonbehandling. Jeg har alltid sagt at "man er ikke villig til å dø for en fase". Som med all behandling kan man ikke utelukke en viss risiko, men hvis jeg må velge, da ønsker jeg heller å dø ung og lykkelig, enn å leve et liv uten å oppnå mitt fulle potensiale.
Et behandlingsmonopol
Det var sart, et sjokk og et nederlag da avslaget kom fra Rikshospitalet 23. november 2020. Samtalene var ubehagelige, det føltes som et overgrep. Deres grunnlag var usakelig. Jeg kastet bort et år av livet mitt. Det ironiske er at Rikshospitalet har et ønske og en prioritet om å ikke skade pasienten. Likevel valgte de å stemple meg som "ikke trans nok" og kastet meg under bussen, uten å tenke 2 ganger. Jeg har hatt mange søvnløse netter siden den dagen og det gjør meg sint og opprørt at så mange transpersoner har hatt lignende opplevelser med NBTK. Elendighetene har ingen ende!
Mitt synspunk er så enkelt: trans-diagnosen kan settes av kun en person; den som opplever å være trans (dette er ikke noen leges jobb), våres daglige og intime liv og hva vi er tiltrukket av er irrelevant for hvordan vi kvalifiserer for å motta behandling, inkompetanse er ingen unnskyldning!
Norge kan gjøre bedre!
Foto: Rune Johansen
Blåhaj fra IKEA trender som et trans ikon. Foto: Rune Johansen
Min hjertesak
Å få være med i Miss Norway 2024 er en stor ære for meg, men også betydelig for trans-samfunnet. For noen år siden hadde overskriftene sett ganske annerledes ut! Dette viser at selv om verden enda har en lang vei å gå, har vi også kommet et godt stykke frem. Min hjertesak og kamp er for transpersoners rettigheter og forbedring på sikt i det Norske helsesystemet. Dette har vært en spennende reise og jeg vil bruke min deltakelse i Miss Norway som et springbrett for trans-aktivisme, og for å spre mitt budskap til verden.
Til deg som sitter med vonde tanker og følelser skal du vite at det finnes håp og sammen er vi sterke. De kan aldri ta fra oss vår stemme!
༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻
Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!
~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på Instagram og Facebook ❤︎
Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎
