Jeg bor i en liten bygd, 1 time unna Oslo.

Jeg heter Celine, er 19 år, og har valgt å ta et friår.

I hverdagen jobber jeg som ringevikar hos 2 barnehager og er barnevakt for en familie. Å være et godt forbilde for barn er viktig for meg - å være en person de føler seg trygg rundt, og ikke minst seg selv rundt.

For kort tid siden kom jeg hjem fra en tre ukers backpacker tur i Thailand. Det var en helt sinnsykt fin opplevelse som jeg kommer til å huske for resten av livet. Det var interessant og lærerikt å se hvordan kulturen er på andre siden av jordkloden.

Utseendemessig er det kanskje høyden min og det korte håret som gjør at folk legger merke til meg. Men det som virkelig gjør Celine til Celine - er at jeg dømmer ingen, møter alle med åpenhet og respekt. Vi vet aldri hva et annet menneske bærer på, og jeg ønsker å være en trygg og forståelsesfull person i møte med andre.

På konfirmasjonen min skrev bestefar et sitat til meg som jeg har tatt med meg videre: «Det er bare død fisk som flyter med strømmen». 

For meg betyr det å tørre å gå utenfor boksen, å tørre å bevege meg mot mine største drømmer, selv om mange ville tenkt det ikke er mulig.

For meg handler denne konkurransen om å utfordre seg selv. Å gå utenfor komfortsonen. Å bli flinkere til å nå ut til folk.

Jeg ønsker å bruke denne plattformen til å spre positivitet, motivasjon, budskap og utfordre meg selv og andre til å tørre mer. Tørre å drømme større. Tørre å ta plass. Tørre å være annerledes.

Målet mitt i denne konkurransen er ikke bare en plassering. Målet mitt er stolthet. Å vite at uansett hvordan dette går, så har jeg jobbet hardt. At jeg har turt, selv om det er skummelt.

Jeg vil leve livet fylt med opplevelser, kjærlighet og utvikling.

Og først - skal jeg gripe denne muligheten.

For jeg har ingen planer om å flyte med strømmen.

Gjerne følg med på mine sosiale medier<3 + om du vil støtte meg gjennom min missnorway reise;

ta kontakt:

e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

instagram: celinehalvorsenn https://www.instagram.com/celinehalvorsenn/

tiktok: celinehalvorsenn https://www.tiktok.com/@celinehalvorsenn

snap: celihal

Fotograf: LianFilm

Hei!
Hvordan har du det i dag?

Velkommen tilbake hit til meg! 

I dag skal jeg snakke litt om hvorfor jeg valgte å bli modell! Jeg har hintet om dette innlegget en stund, og her er det endelig!

Men for å forstå hele historien, må vi starte på begynnelsen:

Jeg har alltid trivdes foran kamera. Allerede som ganske ung elsket jeg å gjøre meg litt ekstra til når noen tok bilder - selv om det bare var foran et mobilkamera. Det var så gøy! Jeg trengte ikke engang se bildene etterpå; selve opplevelsen var nok! 

Foto: Privat

Sånn som på dette bildet fra Mallorca - jeg var klar lenge før mamma rakk å ta opp telefonen! 

Tiden gikk, og etter hvert begynte forelskelsen for scenen å vokse. Jeg husker at jeg ofte dro med broren min til å bli med på små show på bursdager og julaften. Og hvis jeg hadde venner på besøk, var det selvfølgelig obligatorisk at vi lagde et lite show for å prøve å få lov til å ha overnatting. Det var bare sånn jeg var — alltid klar for å opptre!

Da jeg var 14, bestemte jeg meg for å ta steget mot å bli modell. Jeg sendte inn noen bilder til en agent, og sammen med pappa dro jeg inn til Oslo for å møte dem. De signerte meg! Jeg husker hvor spennende det var — og litt skummelt på samme tid. Det føltes som starten på noe stort.

Fotograf: Ole Martin Halvorsen
Sminke, hår og klær: Mari Gartner 

Dette bildet er fra min første photoshoot! Jeg skulle møte opp klokken fem om morgenen for hår og sminke, og jeg var så spent at jeg nesten ikke fikk sove natten før! 

Jeg hadde mange morsomme opplevelser i starten, men jeg var også ganske veslevoksen til å bare være 14. Jeg hadde hørt mye om bransjen — press, forventninger, kropp, prestasjon — og jeg kjente at jeg ikke var helt klar for alt det. Derfor bestemte jeg meg for å ta en pause og heller komme tilbake når jeg var litt eldre og tryggere i meg selv. Man er tross alt ganske sårbar i den alderen.

Heldigvis fikk jeg utløp for scenegleden min på ungdomsskolen, hvor jeg kunne velge «sal og scene» som valgfag. Og gjett om jeg gjorde det! Vi holdt forestillinger, sang, spilte skuespill og fikk prøve oss på alt mulig. Det var så gøy å være rundt mennesker som også trivdes på scenen. Jeg lærte masse av både medelever og lærere, og jeg merket at jeg utviklet meg for hver eneste opptreden. Det er jo nettopp det som motiverer meg — nye utfordringer. Jeg sto på scenen hver gang jeg fikk sjansen, og det føltes så naturlig.

Jeg husker spesielt godt da hele 10. klasse skulle sette opp en forestilling, og jeg fikk en av hovedrollene. Jeg spilte en jente som kunne alt om historie, og konseptet var at vi reiste tilbake til 80‑tallet. Jeg hadde en replikk som fikk hele salen til å le, og den følelsen glemmer jeg aldri.

Da jeg fylte 19, var jeg klar for å ta steget tilbake inn i modellverdenen — men denne gangen som freelancer. Jeg ville bygge opp en portefølje på egen hånd før jeg kontaktet et byrå. I tillegg har jeg alltid drømt om å skape noe eget, og dette ble en liten smakebit på hvordan det er å markedsføre seg selv og drive noe selvstendig.

Fotograf: Martin D. Photography
Hår, Sminke: Sofie Aasbrenn Moa

Det første bildet fra jeg var tilbake i gamet! 

Videre gikk det uventende fort oppover. Da jeg fylte 20, bestemte jeg meg for å ta alle mulige sjanser jeg kunne. Jeg innså at den største forskjellen mellom de som når målene sine og dem som ikke gjør det, ofte handler om en ting: de som lykkes, de gir ikke opp! Se bare på The Kardashians - de prøvde ut hundrevis av konsepter før de traff blinken, og se hvor de er i dag. De alle eier bedrifter med høye markedsverdier og lever sine egne drømmeliv. 

Så jeg kastet meg ut i det. Jeg takket ja til en shoot, helt uvitende om at det skulle lede til noe mye større. 

Fotograf: Robert Røisgård

Jeg skulle til Milano i Italia! 

Det ble en helt enormt spennende helg, en jeg aldri kommer til å glemme. Det var mitt første møte med det å jobbe som modell i utlandet, og aller første gang jeg reiste alene - uten noen jeg kjente godt fra før av. Jeg møtte en håndfull mennesker fra hele landet, men alle med den samme drømmen. Det var fantastisk å ha noen å sparre med, og plutselig satt vi der, på flyet til Italia!

Fotograf; Luciana Lorizzo
Sminke og hår: Alisia Adam
Stylist: Elena Nocciolini

Da vi landet i Milano, føltes alt nesten litt uvirkelig. Jeg var enormt motivert, men også litt nervøs. Det å gå forbi de store plakatene på flyplassen og ned til den private sjåføren var som å tre rett inn i en drøm. Og plutselig var vi der — etter en natt på hotellet — klare for shoot klokken ni neste morgen.

Det lå fremme haugevis av klær som skulle brukes. Vi ble sminket opp og kastet rett inn i en full arbeidsdag fra morgen til kveld. Jeg hadde spist godt på forhånd og tatt med en liten juice i vesken i tilfelle jeg trengte ekstra energi. Og så sto jeg der, foran kameraet, med et slips på hodet som første look. Det høres kanskje rart ut, men det føltes helt naturlig. Jeg var i mitt element. Men selv om jeg var kjempefornøyd med bildene, skjønte jeg at jeg fortsatt hadde mye å lære. Og du kjenner vel meg og utfordringer?

Fotograf: Enrico Cencini
Sminke og hår: Alisia Adam
Stylist: Dimitrii Samoilov

Det føltes helt surrealistisk! Og ikke minst — på denne turen delte jeg hotellrom med en jente som skulle bli en av mine beste venner. Hun var fra Trondheim, og hadde det ikke vært for avstanden, hadde vi vært helt ustoppelige sammen.

Mange tror at det å være modell bare handler om å stå foran et kamera. Hadde det vært så enkelt, kunne alle gjort det. Men det er mer som et skuespill — en kunstform. Hva vil du formidle? Hvordan skal du posere? Hvilket uttrykk skal du gi? Det krever energi, fokus og utholdenhet, ofte gjennom lange dager.

For meg har modelljobbing blitt en del av reisen med å uttrykke meg selv. Jeg har blitt kjent med meg selv på nytt, og lært hvordan jeg kan bruke både blikk og kroppsspråk til å fortelle en historie. Det har vært utfordrende, lærerikt og utrolig givende.

Men som jeg nevnte tidligere, finnes det dessverre også en bakside av modellbransjen — fordommer, press og forventninger. For det første kommer fordommene ofte fra folk utenfra. Det er lett å få et «klistremerke» bare fordi du er modell, som om andre allerede vet hvem du er før du engang har åpnet munnen. Mange tenker at modeller er overlegne, egoistiske eller lette å utnytte. Dette kunne ikke vært lenger fra sannheten.

Modeller har alle sin egen unike utstråling, preget av takknemlighet, hardt arbeid og godhet. Det er noen av de mest forståelsesfulle menneskene jeg har møtt — kreative sjeler som uttrykker seg gjennom kropp og blikk, og som heier på hverandre. De som jubler høyest når du nailer et bilde, er jentene bak kameraet som er booket til akkurat samme jobb som deg.

Så finnes det også utfordringer innenfra bransjen. Jeg har heldigvis ikke opplevd mye negativt, men det eksisterer. Fordommer mot kropper, mot personligheter, mot ting du ikke kan endre på. Heldigvis jobbet jeg lenge med å stå støtt i meg selv før jeg gikk inn i bransjen, men for yngre jenter kan dette være tøft.

Jeg har hørt mange skrekkhistorier, og man lærer fort at den viktigste stemmen du har, er din egen. Folk kan mene hva de vil om deg, kroppen din eller valgene dine — men hva så? Så lenge du er lykkelig, spiller det ingen rolle hva andre tenker. For de som vanligvis har fordommer mot deg, er de som ikke tørr gå den samme veien. Du vil mest sannsynlig aldri få slikt fra noen som har klatret den samme stigen! Dette er jo selvfølgelig et mindset man må jobbe litt for, og jeg skal selvfølgelig dele mine triks og tips snarest! 

Så løft haka, vakre deg. Du er perfekt akkurat som du er!

Fotograf: Bjørn Sagen

Jeg ser tilbake på reisen min som modell med enorm takknemlighet, og jeg kjenner at motivasjonen for fremtiden bare vokser. Jeg gleder meg til å fortsette å utvikle meg, gå inn i nye karakterer og bruke følelsene mine til å skape kunst. Det kan kanskje høres litt rart ut for noen, men for meg er dette en indre flamme — noe jeg har elsket helt siden jeg var liten.

Jeg gleder meg spesielt til reisen videre i Miss Norway og alle de fine øyeblikkene som venter. Selv om vi fortsatt bare er i starten, har jeg allerede fått oppleve så mye gøy og merker at jeg utvikler meg for hver uke som går. For min indre flamme brenner for Miss Norway. 

Jeg håper virkelig dette innlegget ga deg et innblikk i hvorfor jeg valgte å bli modell,
Tusen takk for at du følger reisen min og blir bedre kjent med meg!

Fotograf: Luciana Lorizzo
Sminke og hår: Alisia Adam
Stylist: Elena Nocciolini

Krediteringsliste: Remse med bilder
(Fra venstre)
Bilde 1 - Fotograf: Donna Ioanna
Bilde 2, øverst - Foto: privat 
Bilde 3, nederst - Fotograf: LianFilm
Bilde 4 - Fotograf: Luciana Lorizzo, Sminke og hår: Alisia Adam, Stylist: Elena Nocciolini
Bilde 5 - Fotograf: LianFilm, Sminke og hår: Khawla, Stylist: Masoumeh Re
Bilde 6 - Fotograf: Ida Ottersen 
Bilde 7 - Fotograf: Kutylowskano, Sminkør: Angie makeup
Bilde 8 - Fotograf: Enrico Cencini, Sminke og hår; Alisia Adam, Stylist: Dimitrii Samoilov
Bilde 9 - Foto: Privat. Sminke, hår og stylist: Elisabeth Husvik
Bilde 10 - Foto: Privat 

Du er Velkommen! 

Ønsker du å hjelpe og støtte meg videre på min reise mot Miss Norway 2026?
Eller ønsker du et samarbeid?

Ta gjerne kontakt for en hyggelig prat!

Epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram: Isabelle.francesca
Tiktok: IsabelleDahle
Snapchat: Isabelle.dahle
Facebook: Min reise mot Miss Norway 2026!

Hei alle fine❤️

Nå skal jeg fortelle om hjertesaken min. Det har faktisk vært vanskelig å dele dette. Ikke fordi jeg ikke vil - men fordi det handler om noe jeg lenge har vært usikker på ved meg selv❤️‍⯑

Jeg har aldri vært den som hadde en stor venne flokk rundt meg. Aldri den som var midtpunktet i rommet. Aldri den som hadde telefonen full av meldinger av venner eller planer hver helg. Jeg har ofte stått litt på siden - observert, kjent på stemninger, lyttet mer enn jeg har snakket. 

Og i mange år trodde jeg at det betydde at det var noe feil med meg.

I en verden som hyller det utadvendte, det høylytte og det sosiale, er det lett å føle seg utilstrekkelig når man er stille. Når man trenger pauser. Når man blir sliten av for mye støy. Når man ikke alltid vet hva man skal si i store grupper. Når man heller vil ha en dyp samtale enn ti overfladiske. 

Jeg har ofte sett på andre og tenkt:

- Hvorfor er ikke jeg sånn?

- Hvorfor passer ikke jeg like naturlig inn 

- Hvorfor føles det som om alle andre har en "gjeng", mens jeg alltid må finne min plass på nytt?

Sosiale medier har ikke gjort det lettere. Bilder av store venninne gjenger, latter, fester, reiser - det ser så uanstrengt ut. Så perfekt. Og midt i alt det har jeg noen ganger sittet med følelsen av å være utenfor, selv når jeg egentlig ikke var der. 

Det er en ensom følelse - å tro at det er noe ved deg selv som ikke er "nok". 

Men etter hvert begynte jeg å forstå noe viktig. 

Det er ikke noe galt i å være introvert.

Det er ikke noe galt i å trenge alenetid for å hente seg inn 

Å være introvert betyr ikke at man er svak. Det betyr ofte at man er observant. Reflektert. Empatisk. At man lagger merke til detaljer andre overser. At man føler ting strekt. At man tenker før man snakker. 

Jeg har kanskje ikke alltid hatt en stor flokk med venner. Men jeg har hatt ekte relasjoner og har mennesker rundt meg som virkelig kjenner meg - ikke bare overflaten. 

Og det har lært meg noe viktig: 

Verdien din måles ikke i hvor mange mennekser som omgir deg. 

Den måles ikke i hvor sosial du fremstår på bilder. 

Den ligger i hvem du er når ingen ser 

Min hjertesak handler om nettopp dette - om å tørre å si at det ikke er noe galt i å ikke alltid føle at man passer inn. Om å skape rom for dem som står litt på siden, men som likevel har så mye å gi. 

For hvis du kjenner deg igjen i dette - hvis du også har kjent på den følelsen av å være "for stille" - så vil jeg at du skal vite en ting.. 

Det er ikke noe galt med deg. 

Du er ikke mindre verdifull fordi du ikke roper høyest. Du er ikke mindre viktig fordi du ikke alltid er midtpunktet. 

Noen av de sterkeste menneskene jeg vet om, er de som bærer mye inni seg. De som tenker dypt. De som kanskje tviler - men likevel fortsetter. 

Og kanskje handler det ikke om å bli mer utadvendt. Kanskje handler det om å bli mer trygg i den man allerede er. 

For meg har det alltid vært sånn

Og nå har jeg sluttet å se på det som en svakhet 

Nå ser jeg det som en del av min stryke♥

Ta vare på dere selv♥

⇓Gjerne følg meg på sosiale medier⇓

Instagram: https://www.instagram.com/sophie_iverine_?igsh=MWgwanYybTZ3OXNzNA%3D%3D&utm_source=qr

Tik Tok: https://www.tiktok.com/@sophisoffen?_r=1&_t=ZN-93V92xPRg8c

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. 

snap: sophieiverine 

♥♥♥

Hei alle fine!

I dag vil jeg gi moren min en liten takknemlighets post, fordi hun er verdens beste mamma og bestevenn.

Når jeg blir spurt om hvem forbildet mitt er, trenger jeg aldri å tenke to ganger. For svaret har alltid vært det samme: mamma. Ikke fordi hun er moren min og feilfri, men fordi hun er ekte. Fordi hun har lært meg mer om styrke enn noen andre. Mamma har lært meg at styrke ikke alltid er synlig. Den ligger i de stille handlingene. I ansvaret hun har tatt, i omsorgen hun har gitt, og i måten hun alltid har stilt opp uansett hva, også når hun selv har hatt lite å gå på og mye å gjøre.  Hun har vist meg at det går an å være både følsom og sterk samtidig.

Jeg har sett henne være sliten, bekymret og usikker. Jeg har sett henne sitte stille, tenke lenge, tvile på egne valg. Men jeg har også sett henne fortsette. Ikke fordi hun måtte være sterk, men fordi hun brydde seg. Om familien, om venner, og om menneskene rundt seg. Om verdiene sine. 

Det er lett å tro at sterke mennesker aldri faller. At de aldri tviler. Men mamma har lært meg at det er helt feil. Styrke handler ikke om å aldri bli redd, lei seg eller sliten. Det handler om å være ærlig med seg selv, og likevel reise seg opp igjen. Uansett hvor mange ganger du måtte falle på veien. Det handler om å ta ansvar, også når det er vanskelig.

Hun har lært meg å være jordnær. Å behandle mennesker med respekt, uansett hvem de er, hva de står for og hva de har gjort. Hun har lært meg å se mennesker før meninger, og historier før fordommer. Å stå for det man mener, uten å tråkke på andre. Å kunne være uenig uten å være slem. Hun har lært meg at det ikke er den høyeste stemmen som er den sterkeste, men den som er trygg nok til å være rolig.

Gjennom hele oppveksten min har hun vært som en stein, en stein som tåler alt. En som har lyttet mer enn hun har snakket, og som alltid har gitt rom for følelser. Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg føler til henne. Om det er glede, skuffelse, sinne eller usikkerhet. Hun har vist meg at følelser ikke er noe man skal skyve bort, men noe man skal skjønne.

Når jeg ser ned på meg selv, tenker jeg ofte på mamma. På hvordan hun alltid har trodd på meg, også de dagene jeg ikke gjorde det selv. Den tryggheten har gitt meg mot til å tørre mer. Til å stille opp i situasjoner som er ukjente og skumle. Til å gå inn i rom der jeg føler meg liten, og likevel bli stående. Til å stole litt mer på meg selv.

Hun har vært der i overgangene. I periodene der jeg har følt meg usikker på hvem jeg er og hvor jeg er på vei. Når jeg har kjent på press, forventninger og sammenligning. Da har hun minnet meg på at jeg er mer enn det jeg presterer. At min verdi ikke forsvinner selv om jeg feiler. Det har vært avgjørende for hvem jeg har blitt til i dag.

Mamma har også lært meg at det er lov å sette grenser. At det er mulig å være snill uten å glemme seg selv. At man ikke må være tilgjengelig for alle hele tiden. At det ikke er egoistisk å si nei, men nødvendig. Hun har vist meg at egenverdi ikke handler om hvor mye man gir, men om å ta vare på seg selv også.

Jeg har sett henne prioritere det som betyr noe. Små øyeblikk. Samtaler rundt kjøkkenbordet. Stillhet. Nærhet. Hun har lært meg at det ofte er i det enkle det viktigste ligger. 

Er så utrolig takknemlig for den fine moren min. 

Klem Elin 

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

Foto: Kari Teigen

Hei alle fine, i dag skriver jeg om noe litt annerledes. Nemlig en melding til yngre meg.

Til yngre meg.

Du som ofte følte deg litt på utsiden, selv når du var rundt andre. 

Du som kunne le, snakke og delta, men likevel sitte igjen med følelsen av å ikke helt passe inn. Jeg ser deg klart og tydelig nå, og jeg skulle ønske du visste det jeg vet i dag.

Du brukte mye tid på å sammenligne deg med andre. Med jentene som virket tryggere, penere, mer selvsikre. Du fant alltid noe ved dem som du ønsket selv, og noe ved deg selv som du ville endret. Du trodde at hvis du bare ble litt annerledes, litt bedre, litt mer riktig, så ville alt bli som det skulle.

Du var streng mot deg selv, både personlighetsmessig og utseendemessig. Tålmodig med alle andre, men streng mot deg selv. Når du ikke mestret i ting, tenkte du at det var et tegn på at du ikke var god nok. Når du var usikker, tok du det som et bevis på svakhet. Du visste ikke at det du kjente på, var helt normalt.

Jeg skulle ønske du forsto at trygghet ikke er noe man blir født med. Det er noe man bygger opp gjennom livet. Bit for bit. Gjennom feil, erfaringer, vonde dager og gode dager. Selvtillit kommer ikke av å aldri tvile, men av å overleve tvilen og fortsette uansett.

Du var for mye, men likevel redd for å ta plass. Du turte å si meningene dine høyt, men du var redd for å bli dømt. 

Lille Elin du kommer til å lære gjennom årene, at det å være sårbar ikke er farlig. At det å vise hvem du er, ikke gjør deg svak, men modig. Du kommer til å stå i situasjoner der hjertet banker hardt, der stemmen skjelver litt og du vil gjøre det likevel. Og etterpå vil du kjenne stolthet, ikke skam.

Du kommer til å forstå at livet ikke handler om å bli likt av alle. Det handler om å kunne se seg selv i speilet og kjenne at du var ærlig. At du sto i deg selv, selv når det var vanskelig.

Så pust ut. Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke være ferdig. Du er på vei. Og det er mer enn nok.

Du vokser og du lærer på veien.

Klem voksene Elin

Kontakt meg:

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: elin.teigen

TikTok: elin.teigen

foto: privat

Hei alle fine!

I dag fikk jeg endelig hatt introduksjonskurs! Jeg føler at jeg har ventet sååå lenge på dette.

Jeg innser nå at jeg har satt meg såpass inn i dette at ingen av informasjonen var ny, utenom spørsmålene jeg hadde. Uansett så var det et veldig bra kurs, og det var hyggelig å bli litt kjent med noen av deltagerne.

Jeg har postet ganske mye på tiktok i det siste, og der har jeg delt en veldig stor nyhet...

Jeg skal være i to lokalaviser!

Dette er utrolig spennende. Jeg har vert i avisen før, men da var ikke jeg i hovedfokus, så dette er noe veldig nytt for meg.

Intervjuene gikk veldig bra, og journalistene var utrolig hyggelige.

Når det kommer til øving med hæler: jeg jobber med det hver dag.

Catwalk er mye vanskeligere en man skulle trodd.

Gjerne gå inn på tiktoken min og følg med på reisen min der også.

Glad i dere!

Gjerne ta kontakt for samarbeid:

Tiktok: eileen.bugge

Instagram: eileen.bugge

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.