Hei alle fine♥
Jeg ønsker å snakke litt om min hjertesak. En hjertesak som egentlig er veldig tung å skrive om, men utrolig viktig å snakke om.
Noen hjertesaker velger man. Andre velger deg.
For meg handler det om demens.
Det handler ikke bare om en sykdom, det handler om minnene som forsvinner, blikk som ikke lengre kjenner deg igjen, og følelsen av å miste noen litt etter litt... Selv om de fortsatt sitter rett fremfor deg.
I 2021 mistet jeg min gode farmor til demens.
Hun er en av de sterkeste personene jeg har møtt og en av de viktigste i livet mitt. Det går virkelig ikke en dag uten at hun er i mine tanker.
Det var utrolig hardt å se en person som sto meg så nær, miste en og en brikke av seg selv.
Min farmor bodde i Danmark, det gjorde det ekstra vanskelig at jeg ikke kunne se henne så ofte som jeg ønsket. Den siste gangen jeg besøkte henne har satt dype spor. Det å vite at man drar på besøk for å si et siste "forvell". Bare å skrive om dette er utrolig vanskelig.
Jeg husker så godt da jeg gikk inn på rommet hennes og hun spurte hvem jeg var. Det hele føltes som skuespill. Det var liksom ikke ekte. For min kjære farmor har alltid vært så kjærlig og gitt de beste klemmene hver gang vi møttes.
Da farmor hørte navnet mitt, lettet stemningen litt. Det tok ikke lang tid før hun koblet at det var meg. Det var lykke og kjærlighet. Hun grep tak i hånden min og kysset den. Jeg var så glad, men jeg gråt. Det var så fint, men så tungt. Hun hadde hånden min helt til vi skulle dra.
Vårt siste forvell kommer jeg aldri til å glemme.
Det å skulle dra.. Å si forvell til vi møtes i det neste liv.
Jeg ga henne et kyss på hodet og sa at jeg elsker henne.
Jeg gikk mot døren, og bak meg hører meg "hvor skal du hen?".
Jeg snur meg i døren mens tårene triller og sier med et lite smil "Jeg skal bare på toalettet en tur, jeg kommer tilbake".
I 2021 sovnet farmor stille inn. Og selv om jeg visste at tiden kom, var jeg aldri klar.
Det er en sorg som er utrolig vanskelig å forklare, fordi du sørger over noen som enda lever. Helt til den dagen de ikke gjør det lenger.
Demens er ikke bare vanskelig for den som er syk. Det er minst like tungt for dem rundt.
Men selv i tunge øyeblikk kan man finne lys. Noen ganger må man bare lete etter fyrstikkene. Man kan alltid mimre tilbake på gode øyeblikk, det er jo også det man vil bli husket for.
Demens rammer mange familier. Likevel snakker vi alt for lite om det. Om de pårørende. Om ensomheten. Om hvor tøft det faktisk er.
Det er noe ingen skal måtte stå i alene.♥
Jeg ønsker å bruke min stemme til å skape mer åpenhet rundt demens. Det å spre mer kunnskap og støtte pårørende,
Hvis jeg kan få hjelpe så mye som bare én familie til å føle seg mindre alene, betyr det alt.
Når jeg nå deltar i Miss Norway, gjør jeg det ikke bare for meg selv. Jeg gjør det for min fantastiske farmor også. Jeg vet hun titter ned på meg og er utrolig stolt.
Farmor var en utrolig dyktig designer, og jeg gleder meg til å vise dere masse bilder av hennes design fremover.
Hun er dessverre ikke med oss lengre i dag. Men jeg kommer aldri til å glemme henne.
Og jeg kommer alltid til å støtte dem som går gjennom det samme.
For farmor. Og for alle andre som rammes av demens.
Ekstra stor klem, Emilie♥
