Før jeg starter, la oss bli enige om noe.
Dette er ikke "hvordan å elske din egen kropp".
Det er en rekke temaer jeg føler meg kvalifisert nok til å skrive om, eller skrive "hvordan å..." artikler om.
"Hvordan bruke din reiselyst til å score din drømmejobb"- et mål jeg håper å kunne dele med verden en dag.
Eller "hvordan få Bianca Ingrosso til å se Instagram storyene dine"- en annen tittel jeg har tenkt på.
Men "hvordan elske din egen kropp" er en tittel som ikke er inkludert i mine trinn-for-trinn guides, fordi...jeg rett og slett har et forbedringspotensiale selv på det området.
Alt jeg kan gjøre er å dele mine tanker og erfaringer, og kanskje, inspirere andre til å slutte å sende hatmeldinger til andre vakre kvinner med flott beinstruktur.
Er du med? Kult! La oss kjøre på.
Som en tenåring var jeg veldig selvsikker. Jeg skal tegne deg et bilde.
- Tynn som en flis
- Levde på et stødig kosthold av frukt, godteri og kjeks (mao. kunne spise hva jeg ville uten konsekvenser)
- Forbilde: Britney Spears
Jeg var naturlig slank, satt lite stille og mer enn alt annet var jeg lykkelig uvitende. Selvtillit rant gjennom blodårene mine, men jeg visste ikke hva det betydde.
Det varte en stund også. En gang, mens jeg gikk i sjuende klasse på barneskolen, kom jeg ned trappa i tights med geopardtrykkmønster på. Min søte, sjarmerende, sensitive unge lillebror påpekte ut at "lårene mine så feite ut i den tightsen". Hadde jeg fått en sånn kommentar i dag fra noen som stod meg nær så ville det absolutt gått inn på meg. Men, det plaget meg ikke da. Virkelig. Jeg visste at jeg ikke var feit, og jeg visste at antrekket mitt var søtt, så jeg jeg bare lo kommentaren hånlig bort, og ga ham noen saftige gloser tilbake. Men poenget er AT JEG HADDE SELVTILLIT han ikke kunne røre. Det var min sinnstilstand, og det var herlig. Jeg skulle ønske jeg visste hvor mektig det var. Fordi det varte dessverre ikke.
Jeg glemmer aldri senere det samme året, en venn av meg under en lunsj si "åh, jeg burde virkelig ikke spise den kjeksen".
Jeg var oppriktig forrvirret. Og min første tanke var: Er du allergisk mot meieriprodukter, søster??
Jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun sa det, eller hvorfor det var en stor greie å spise en kjeks til. Jeg spurte hvorfor, og hun svarte halvt spøkende "Jeg vil passe inn i badedrakten min imorgen".
Jeg ble sittende å tenke. Jeg visste ikke at jenter på min alder telte kalorier. Jeg trodde det bare var en greie godt voksne kvinner ferskt ut av en rotete skilsmisse gjorde. Skulle jeg følge med på hva jeg spiste...allerede??
Og plutselig, uten å innse det, var jeg blitt introdusert til en ny verden.
En verden de fleste kvinner og jenter er godt kjent med. En verden av "body issues" i mangel på et bedre norskt ord.
Jeg ble plutselig bevisst på alt jeg puttet i kroppen min. Jeg så en helt annen person i speilet. Endelig, etter flere år med å tro at jeg var vakker, gikk jeg ned flere størrelser på kort tid og all den naturlige selvtilliten jeg hadde levd med i åresvis, ble kastet i søpla rett ved siden av den halvspiste taco-wrappen (uten kjøtt, ost, tortilla chips, eller noe form for dressing).
Det nærmer seg 5 år siden. Klart, tenker du som leser dette at jeg har kommet så langt i løpet av de siste 5 årene og at jeg er her for å gi deg hemmeligheten til hvordan jeg overvant min egen samvittighet.
Men neeeei. Det har vært et tøft forhold over de siste 5 årene. Problemer med dietting, dysmorfofobi og alt i alt ikke være komfortabel i min egen kropp.
Og la meg bare si, jeg har prøvd å skrive dette utallige mange ganger over de siste 2 årene. (Seriøst! 2 år!) Men hver gang jeg begynner, ender jeg opp med å stoppe midt i, skrike til pc skjermen: "HVORDAN KAN JEG SITTE HER OG SKRIVE HVORDAN Å VÆRE SELVSIKKER I EGEN KROPP NÅR JEG IKKE ENGANG ER SELVSIKKER I MIN EGEN KROPP!! JEG VIL VÆRE EN BEDRAGER. EN SPØK. DET VIL GÅ IMOT ALT JEG STÅR FOR!!!". Så jeg lukker pc skjermen, lover å skrive den ferdig en annen dag, når jeg har oppdaget hemmeligheten til å elske min egen kropp.
Men søren ta DET.
Jeg gjorde det sårbare, jeg skrev det ferdig likevel.
Ikke misforstå meg. Jeg er ikke alltid sjel knusende usikker. Noen dager føler jeg meg selvsikker og fornøyd med egen kropp.
Noen dager ser jeg på meg selv og sier "DAMN, HUN ER FIN!".
Noen dager tar jeg på min egen rumpe, fordi jeg kan.
Noen dager tar jeg speilbilder av mine mage abs.
Og noen dager sitter jeg i badekaret og teller mage-rullene mine, med ønske om at jeg fortsatt fikk på meg badedrakta jeg brukte i Thailand for 3 år siden.
Men om det er noe jeg har lært, så er det hemmeligheten:
nemlig at å være selvsikker i egen kropp er ikke en permanent tilstand. Det er en 24/7 jobb.
Vi jobber så hardt for å elske kroppene våre, som om det er til å nå et sluttmål. Som om det er noen som vil gi oss et diplom en dag og si "Gratulerer! Du har nå offisielt selvtillit med din egen kropp!" og vi vil aldri sammenligne oss med en Victoria Secret modell igjen.
Men det er bare ikke virkeligheten, og jeg vil være så ærlig som jeg kan med deg. Spesielt du som er ung. Ungdoms/videregående elevene. Jeg kunne skrevet dette fra flere vinkler, men jeg vet det er lett påvirkelige unge som leser, og jeg er klar over at jeg har en plattform og jeg vil bruke den på best mulig måte.
Først og fremst, du er ikke alene! Det er trist, men svært trøstende å vite at alle jenter i historien har følt på usikkerhet. Selena Gomez har det. Moren din har det. Den sexy nye kjæresten til din eks har det. JEG TIPPER TIL OG MED RIHANNA HAR FØLT PÅ Å VÆRE USIKKER (Dro jeg den for langt? Ja, tenkte det jeg også).
Så vær så snill, la det trøste deg at Sofie Marie Mugaas, jenta du følger på Instagram som alltid legger ut bilder av seg selv i bikini, hun er usikker hun også.
Det neste, er å ha et sunt forhold til sosiale medier, det er nødvendig for å ha et sunt kroppsbilde.
- Vær forsiktig med hva slags type medier du bruker. Hvis du blar gjennom feeden din, og et bilde får deg til å føle deg dårlig om deg selv på hvilken som helst måte...si det med meg... IKKE FØLG! Hvis det får deg til å føle deg dårlig, er det bare ikke verdt det.
- Husk at folk legger ut deres beste bilder, og det er antakeligvis en haug av 87 ubrukte selfies i deres nylig slettede mappe. Eller 887 hvis du er meg.
- Faktisk, ikke sammenlign deg med andre eller meg. I det hele tatt. Jeg har venner som har gode kameraer og er flinke til å ta bilder, og har utrolig gode redigerings skills. Jeg trenger å bli flinkere til å dele flere sider av meg selv. De oppriktige bildene. Ekte øyeblikkene. Ikke sammenlign deg med mitt søte "satt opp" perfekte reisebilder. Jeg er skyldig i dette og skal prøve å bli flinkere.
- Ikke skam noens kropper!! Jeg kunne skrevet et eget innlegg om dette, men som jenter, vi vet hvor vanskelig det er å vel... være en jente, sant? og vi har allerede snakket om at hver jente har usikkerheter....sant?? Så ikke skam noens kropper. Bygg henne opp, og sett en stopper for disse usikkerhetene som vi alle har i stedet.
- La Instagram være et sted til å snakke med venner, være kreativ, hente inspirasjon og dokumentere dine minner! Det er alt det burde være.
- Sist men ikke minst, bare på grunn av at en annen jente er vakker, betyr ikke at du ikke er det.
Og endelig folkens, mitt siste poeng som tok meg så lang tid å finne ut av, men som forandret min verden når jeg forstod det:
Du må jobbe med å elske deg selv. Hver eneste dag.
Prioriter det som din nye jobb. Med hver jobb kommer mye øvelse, og det kommer til å ta mye tid. Denne gangen, med våre tanker.
Vi trenger å konstant trene opp vårt tankesett. Vi trenger å trene opp hjernen vår til å ikke mobbe våre kropper. Vi trenger hjernen vår til å tenke positive tanker når vi ser oss selv i speilet. Til å slutte å tenke at vår verdi kommer fra vårt fysiske utseendet. Til å behandle våre kropper, hvordan vi behandler de vi er glade i. Til å slutte å sammenligne dem med noen andres.
Og med en gang vi begynner å tenke at vi har dreisen, med en gang vi begynner å tenke at nå får vi ikke trent opp hjernen vår noe mer, vil hjernen teste oss, og få oss til å føle oss usikre fordi vi ikke ser ut som den siste modellen vi så på Instagram. Eller minne oss på hvordan vi en gang så ut. Eller overtale oss til å tro at det er derfor gutter ikke vil gå på date med oss, eller hvorfor ikke selskaper vil ansette oss, eller hvorfor hvilken som helst situasjon som ikke går helt vår vei.
Og noen ganger vil vi ikke få det til. Vi vil gli rett inn i negativiteten. Og det kommer til å suge. All verdens trening kommer ikke til å forhindre dårlige tanker, eller dårlige dager. Jeg vil forsikre meg om at denne delen er klar og tydelig, og jeg vil forsikre meg om at det er greit å ha dårlige dager. Det er til og med greit å ha negative tanker. Det betyr at du er et MENNESKE. Bare gå tilbake til start og tren med tankesettet ditt, akkurat som du ville ha gjort for å bli en profesjonell fotballspiller, å gå catwalk i høye hæler eller bli en profesjonell danser.
Fordi den beintøffe treningen vil være såååå verdt det, for de dagene vi VINNER.
For dagene vi feirer kroppene våre som templene vi vokste opp i. For dagene vi kjenner igjen kroppene våre for våre SJELER, og de utrolige tingene de er i stand til å gjøre. For dagene vi ser på våre kropper som vår venn.
Jeg vet at det ikke kommer til å skje over natta. Å Være trygg på seg selv er virkelig hardt arbeid. Men la meg tatovere det på pannen din AT DET BLIR LETTERE! Det vil bli enklere å elske din kropp, og det vil bli enklere å tilgi deg selv på dagene du ikke gjør det.
TRENINGEN BEGYNNER NÅ!
Jeg er glad i dere alle.
-Sofie
Kontakt meg på:
Instagram: @sofiemugaas
Facebook: Sofie For Miss Norway
Samarbeid: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Det er godt å føle seg hørt og føle seg sett. Hadde jeg ikke bodd i Notodden hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag. Det er fordi jeg gikk ut med en bachelor derfra og hadde plutselig en stemme. En kompetanse. En utdanning som har fått meg langt!
