Foto: Lars Skaland
På konserten min i går fikk jeg tidenes takk. Det var så uforventet og rørende. Uansett tidspunkt, uansett krise, uansett helligdag, så stiller jeg opp for vennene min! Det vet min veldig gode venninne Laurie alt om, og plutselig går hun på scenen med konferansieren, ser på meg som står på siden av scenen med et undrende blikk, mens hun begynner å si varme og gode ord til meg. Jeg ser i øynene hennes hvor ekte det hun sier er, og før jeg vet ordet av det begynner vi begge å gråte. Det var ganske sterkt, og hun rakk ikke si så mye før tårene kom, men hun takket meg på den vakreste måten! Med kroppsspråket.
Alt for ofte blir jeg stilt spørsom som, ‘’hvorfor gidder du hjelpe andre?’’ og ‘’hvorfor bruker du så mye tid og energi på andre?’’ Jeg forstår egentlig ikke hvorfår det er et seriøst spørsmål. For meg er det naturlig å stille opp med det jeg kan for de som trenger det. Det er som å puste, det går på automatikk! Og nettopp det, at det lille jeg føler jeg gir andre, får de til å gråte i det de skal si takk for at jeg er den jeg er, ja da, DA har det virkelig vært verdt det.
I Miss Universe er det en fordel har jeg sett. På slutten skal nemmelig alle de andre nydelige damene bedømme hvordan du har vært. Om du har vært snill pike eller ikke, og det er lett å se hvem som er snill og god av natur, og ikke.
Jeg liker å vise at jeg setter pris på gode mennesker, jeg liker å takke folk som er gode mot meg, og jeg nøler ikke om noen trenger meg. Jeg liker å være sjef og motivere samt inspirere venner og ukjente, men ikke å sjefE over andre. Det går en fin, fin grense der. Stille oppe å være en leder for de som ønsker det, kontra å bare bestemme og sjefe over andre. Jeg føler meg rik på glede. Jeg føler meg rik på ekte kjærlighet. Jeg føler meg rik på godhet. Og sist men ikke minst så føler jeg meg rik på takknemmelighet!
Foto: Lars Skaland
