Heiii alle sammen!

Jeg så nylig gjennom alle notatene mine på telefonen, og fant blant annet en liten liste over ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør! Lista er fra 2017, så noen ting er faktisk gjort, men det er fortsatt en god del igjen :) Lista er ikke så lang sånn egentlig, men har en del jeg vil skrive til hvert av punktene, så i stedet for å skrive et veldig langt og kjedelig innlegg, velger jeg å heller dele det opp i flere deler! Vel, uansett, her er lista;

Lære poker - jo okei, hør nå her! Drømmen er å ikke fortelle noen at jeg kan poker (når jeg først har lært det, selvfølgelig), men så ha en sånn egen pokerkoffert med proft opplegg, solbriller, caps og alt, og så bli så innmari god at jeg gruser alle og enhver. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsker å lære meg poker så mye egentlig, men det er et eller annet ved det som tiltrekker meg, hmm!

Snekre jolle - dette kommer garantert til å høres helt dust ut, men helt siden jeg var rundt 13 år gammel, har jeg snust på tanken på å snekre min egen båt! Den kommer garantert ikke til å bli en yacht, men en liten jolle som ikke tar inn vann, er mer enn nok for meg. Tenk så kult når folk spør deg om du har fått deg båt, og du kan svare at "ja, jeg har snekra den selv" - altså, jeg skal snekre min egen båt en gang! 

Lære å steppe - jeg husker fortsatt første gangen jeg skvatt skikkelig på film; det var når jeg, foreldrene mine og storesøsteren min var på tur til Oslo for mange år siden, og så "Happy Feet" på kino. Den ene scenen der gjorde så jeg hoppet fysisk opp fra setet og av barnesetet oppi setet. Jeg husker fortsatt hvor flau jeg var, for jeg trodde jeg var den eneste som skvatt haha! 

Filmen gjorde derimot ikke bare at jeg skvatt, den gjorde meg også hekta på stepping, av alle ting! Jeg elsket når pingvinen steppet, og jeg brukte timesvis på YouTube for å lære meg det selv. Til slutt kom jeg opp med noe, som jeg forresten elsket å vise fram, men det var ikke mye å skryte av. Derfor står drømmen den dagen i dag; jeg skal lære meg å steppe!

✓ Hoppe i fallskjerm - jeg har jo en enorm høydeskrekk, så jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg satte meg dette som mål, men det gjorde jeg altså.. Det kan hende det har noe med å utfordre seg selv å gjøre - at hvis jeg kan gjøre det, så kan jeg gjøre alt! 

Men, helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg faktisk skulle gjøre det - det var liksom noe jeg alltid skyvet 5 år frem i tid. Så møtte jeg kjæresten min, var vilt forelska (jeg mener, hvorfor ellers skulle jeg gjort det hahah), og fant ut av at han ønsket å hoppe i fallskjerm. Som den spontane personen jeg er, så bestilte jeg plutselig en dag på Tbanen gavekort til å hoppe i fallskjerm (og la meg bare si, jeg angret med en gang!!).

Vel, uansett, det var starten på Corona og det var veldig usikkert på når det kunne bli, så da vi én morgen ble ringt opp og spurt om vi var tilgjengelige den dagen, så hoppet vi like gjerne på, og noen timer siden hoppet vi ut av et fly. 

Og la meg bare si én ting klart og tydelig; det er noe av det VERSTE jeg har vært med på!! Jeg vet alle skryter av at det er så fantastisk og befriende, men for meg var det det mest skremmende jeg noensinne har opplevd haha! Jeg trodde oppriktig jeg skulle dette ut hele tiden (og keep in mind; jeg har også høydeskrekk), ble kvalm, holdt på å spy, og skalv så mye da vi kom ned på bakken at jeg ikke klarte verken snakke eller reise meg.

Men, jeg gjorde det, og tro det eller ei, jeg angrer faktisk ikke! Altså, jeg er usikker på om jeg ville gjort det igjen, men jeg er så utrolig stolt over at jeg klarte å bevise for meg selv at du kan overvinne ekstrem redsel - det er deg selv som setter grenser på hva du kan og ikke, og det er du som kan endre det!

Jeg er fortsatt redd for høyder, men jeg føler meg til en viss grad nesten uovervinnelig - for om jeg har klart det, så må jeg vel klare andre ting jeg er redd for også?

Legger ved verdens mest flatterende bilde (men hei, det er meg som er livredd), så dere kan se at jeg faktisk gjorde det haha! Foto; Oslo Fallskjermklubb

Ellers så er det en god del mer på lista, så er bare å glede seg til resten haha <3

Klem <3

Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<33

Hei alle vakringer <3

I dag så var jeg litt usikker på hva jeg skulle skrive om, så jeg tenkte litt å fortelle om hva jeg har gjort til nå og hva jeg holder på med for tiden i anledning Miss Norway 2021. 

Jeg har for det første arbeidet veldig med presse; finne journalister og få til presseoppslag - noe som allerede har lønt seg! Jeg har jo fått til to publiserte presseoppslag til nå, og er nettopp ferdig med ett til, som mest sannsynlig kommer om noen dager, uten at jeg er hundre prosent sikker. Jeg skal derimot si ifra så fort det er ute, sånn at alle som har lyst til å lese, skal få muligheten <3

I den anledning må jeg få takket alle journalistene jeg har snakket med og blitt intervjuet av; de har vært veldig snille og flinke, og for meg som egentlig ikke liker intervju om meg selv, så har de klart å gjøre det til en opplevelse som har vært både fin og morsom! 

Ellers jobber jeg iherdig med å få tak i sponsorer, og jeg har egentlig ikke tall på hvor mange mailer jeg har sendt og mennesker jeg har ringt! Jeg har egentlig veldig vanskelig for å "selge inn" meg selv, men jeg er faktisk blitt flinkere på det allerede - det gjelder å fokusere på alle de positive sidene, heller enn de negative, som jeg dessverre gjør alt for ofte (og jeg er sikkert ikke den eneste).

Som dere også har fått med dere, bruker jeg også mye av tiden på bloggen her på Miss Norway 2021. Dette er noe jeg liker veldig godt å gjøre, og jeg har som plan å være såpass aktiv at jeg skal klare å publisere minst ett innlegg om dagen, slik at dere kan henge mest mulig med på det som skjer, så vel som at dere blir best mulig kjent med meg :)

Det som er mest krevende for øyeblikket er faktisk det å finne sko som jeg kan øve på å gå i - jeg har jo såpass store bein at jeg trenger minst 42, eventuelt 41 om de er store i størrelsen. Dette har gjort hele sko-letingen ganske vanskelig, da skoene som regel enten er utsolgt eller ikke høye nok, men jeg gir ikke opp! Fram til jeg finner noen, har jeg heldigvis poledance-skoene å øve med!

Noe av det jeg liker best med Miss Norway til nå, er hvordan man virkelig utvikler seg som menneske, og hvordan man får utfordret seg på en positiv måte. Jeg er nok ikke alene om å tenke mye på janteloven, hva andre tenker, og være redd for avvisning. Faktisk har jeg vært så redd kritikk, til og med konstruktiv kritikk, tidligere, at jeg har tatt det såpass personlig at jeg føler det er noe galt med meg. 

Heldigvis har jeg lært meg å gradvis bli flinkere på det med årene, og heller se på det som en mulighet til å lære og til å utvikle meg enda mer. Jeg har begynt å skjønne at jeg ikke er alt som blir sagt, og at jeg derfor ikke trenger å ta det innover meg. 

Det handler ikke nødvendigvis om å ikke la seg påvirke, men mer at dersom man skal la seg påvirke, så skal det være i forhold til det å utvikle seg, jobbe hardere og bli enda bedre, heller at man bryter seg selv ned.

Nettopp det føler jeg at jeg allerede har fått gjort til nå; jeg har klart å sende mailer, klart å ringe folk, og klart å promotere meg selv, selv om det har sittet langt inne. Det har utfordret meg til å klare å se det positive i meg selv, og bare det har faktisk gjort at jeg allerede føler meg litt sterkere enn da vi begynte! 

Ellers så så jeg på "Miss Norway 2017"-finalen på viafree her i går, og tok meg selv i å smile under hele greia. Altså, de er så fine alle sammen, og det er så tydelig at de hver og en har jobbet hardt for å stå der, og jeg gleder meg utrolig mye til at jeg kan stå der selv! Jeg er blitt enda mer motivert enn det jeg var, og jeg var allerede ganske så motivert, så nå skal jeg jobbe enda hardere og virkelig gjøre meg fortjent til å stå der!

Klem <3

Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<33

(meg, glad for å være hjemme på perm fra psykiatrisk, som nyter sola og varmt vær)

Hei alle fininger, og god mandag <33

I dag så tenkte jeg å skrive litt om den ene hjertesaken min, som er psykisk helse. For alle dere som kjenner meg, så kom nok ikke det som et stort sjokk, da jeg allerede er ganske aktiv i forhold til det; jeg både snakker og skriver åpent om mine egne erfaringer og hvorfor det er så viktig. 

Visste du for eksempel at av den norske befolkningen, vil cirka halvparten få en psykisk lidelse/plage i løpet av livet? Eller at cirka 70.000, det vil si cirka 7-8 prosent av de mellom 3 og 18 år, har en psykisk lidelse som bør behandles? Og at i løpet av 12 måneder så vil rundt 16-22 prosent ha en psykisk lidelse, blant den voksne befolkningen? (KILDE 1 og 2).

Disse tallene gir en pekepinn på hvor vanlig det å slite med psyken faktisk er, så vel som at det sier noe om hvor absurd det er at det fortsatt er såpass tabu! Mest sannsynlig har du nemlig både én og flere medelever som sliter, lærere, naboer, butikkmedarbeidere, sjefer, og mennesker i alle posisjoner i livet. 

Som en 20 år gammel jente som sliter med psykose, og som har sine erfaringer med livet på både innsiden og utsiden av diverse psykiatriske institusjoner, syntes jeg det rett og slett er trist hvordan så mange er så redde for å snakke om det. Ikke det at jeg ikke skjønner det, for jeg har selv fått mange blanda tilbakemeldinger når jeg har åpnet meg; både positive og negative.

Misforstå meg ikke, jeg sier ikke at du skal snakke åpent om det til hvem som helst om ikke du ønsker - det er helt og holdent ditt valg. Det jeg ønsker er at det skal være en aksept for det, at man kan gjøre det, uten å møte både fordommer og diskriminering som følge.

Jeg ønsker at man kan si at man sliter og/eller har det vanskelig, uten å havne utenfor. Jeg ønsker at man skal kunne si man har en dårlig dag, på samme måte som man kan si at man har vondt i ryggen. Jeg ønsker at man skal kunne si at man er på psykehuset, på samme måte som man kan si man er på sykehuset. Jeg ønsker at man skal kunne si at man sliter, uten at folk tenker du er gal.

Og selvfølgelig er det vanskelig å snakke om - jeg sliter fortsatt med det. Allikevel vil jeg gjerne ta opp kampen; jeg vil kunne si at "Hei, jeg heter Kristin og jeg hører stemmer og ser ting som andre ikke ser", uten å få stygge blikk og dumme kommentarer. Samtidig så tenker jeg at dersom jeg kan hjelpe én person, én eneste én til å oppsøke hjelp, eller til å ikke føle seg så alene om det, så er det verdt det - og det står jeg for fortsatt.

Derfor jobber jeg for mer åpenhet og mer aksept - for at både jeg, du, og alle andre, kan få være hvem de er, på både godt og vondt, uansett!

Klem <3

Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<33

Hei alle sammen! Jeg håper dere har en fin og rolig søndag, og at dere koser dere med siste fridag før vi enda en gang skal tilbake til hverdagen igjen <3 

Jeg skrev det innlegget her for flere måneder siden, men glemte det helt bort, og endte opp med å aldri publisere det. Likevel syntes jeg det tar opp en viktig problemstilling, og ønsker gjerne å dele det her. 

24.august.2020

Jeg hadde en skikkelig ekkel opplevelse på bussen her om dagen, og må bare få sagt noen få ord;

Hele greia begynte egentlig da jeg satt på tbanestasjonen og ventet på bussen, og en hvit, eldre mann setter seg på samme benk som meg. Jeg tenker jo ikke noe mer over det, helt til han begynner å mumle kommentarer til seg selv, som selv jeg, som sitter ved siden av han, har vanskelig for å høre helt.

Allikevel syntes jeg at jeg hørte noen upassende kommentarer, og jeg begynte å stusse.

Så kommer bussen, og jeg setter meg strategisk ved siden av han, sånn i tilfelle han skulle komme med flere kommentarer - og fordi jeg ville høre fullt ut hva han egentlig sa, slik at jeg kunne slå ned på det, dersom han faktisk uttalte det jeg hadde mistanke om.

Det tar ikke lange tiden før han begynner å kommentere om «disse svartingene» som «ødelegger hele stedet og ikke har respekt for noen».

I tillegg snakker han om demonstrasjonen (SIAN) som foregikk her for noen uker siden, og hvordan «disse muslimene og svartingene» ikke gjør noe annet enn å være «voldelige og fæle». 

Dette kommer i tillegg til en rekke !! andre rasistiske og urimelige anklager og uttalelser. 

På setene ved siden av, sitter en mor, farget, med to fine barn, hvor eldste sikkert ikke var eldre enn 9, og hører på. I tillegg er bussen full av mennesker som denne mannen retter anklagene og sine hatefulle ytringer mot, kun basert på hudfargen deres og religiøse kjennetegn.

Jeg sier i mot mannen ganske tidlig på bussturen; at dette er ytringer som uten tvil er rasistiske, og ser at han helst slutter med å dele de så høylytt på bussen som det han gjør.

Da får jeg motkommentaren; «du er ikke norsk du?», som om det er umulig at jeg, som etnisk hvit nordmann, ikke er enig i ytringene hans. 

«Jo, jeg er norsk», sier jeg, men får bare til motsvar om at «nei, ikke helt norsk, det kan ikke stemme».

Videre på bussturen diskuterer vi litt, og jeg sier tydelig ifra hver gang han kommer med nye kommentarer. 

Den fargede gutten som sitter på setene ved siden av oss, har en Supermanntskjorte på, som jeg kommenterer på, i håp om at den lille gutten i hvert fall skal få med seg én positiv ting fra en ellers så kjip, urettferdig, fæl, og ikke minst, rasistisk, busstur.

Da sier den eldre, rasistiske mannen som sitter foran meg at S’en i supermannlogoen står for satanisme, og jeg blir forbløffet - ville han kommet med samme kommentar om det hadde vært en etnisk hvit nordmann på samme alder som hadde på tskjorten?

Bussturen er ikke lange strekka, men i det vi nærmer oss endepunktet, og han fortsetter med små stikkommentarer hele veien, ser jeg meg nødt til å si enda tydeligere ifra; jeg sier at jeg mer enn gjerne vil diskutere dette videre med han om det er det han vil, men at da kan vi gå av bussen, for det er ikke greit at han angriper i hytt og pine uten noe mål og mening, og ikke minst: barna skal få slippe å høre på.

Da virker han til å si seg enig - ikke i at kommentarene var rasistiske og urimelige, dessverre, men i hvert fall i at barna skulle slippe å høre på, og at det ikke egnet seg på bussen.

Diskusjonen slutter, og alle som var igjen på bussen, går av på siste stopp. Da kommer moren (med barna) som satt ved siden av oss, bort til meg og sier at «takk som respekterer oss», og jeg får vondt i magen - hun skal da ikke trenge å takke for det? Er ikke det bare rett og rimelig å forvente?

Det slår meg hvor mange ganger sikkert samme situasjon oppstår, uten at noen griper inn. Det er nemlig ikke første gang jeg har hørt historier eller opplevd lignende, og hvor ofte disse rasistiske menneskene har «fått lov» til å fortsette, uten at noen slår ned på det. 

Det gjør meg vondt. Det gjør meg vondt hvordan dette dessverre er en del av hverdagen til så mange, og hvordan jeg som hvit skal slippe unna - rett og slett på grunn av hudfargen min? Ikke er jeg ulik moren på bussen; Vi har sikkert en del av de samme interessene til og med. Allikevel blir hun behandlet annerledes enn meg, for en så urelevant detalj som hvilke pigmenter hun har i huden. 

Absolutt ingen er mindre verdt enn andre - vi er like bra alle sammen, og det gjør meg ufattelig vondt at noen sitter med den oppfatningen at de faktisk er overmenn, kun basert på trekk som er helt tilfeldig, og som vi selv ikke har noen kontroll over.

Det gjør at jeg har én oppfordring til dere; respekter alle! Og om du skulle være vitne til at noen er rasistiske og/eller urimelige, og situasjonen tillater det; si gjerne i mot. Det virker kanskje ikke som en bigdeal i øyeblikket, men tro meg, det kan bety så ufattelig mye! Vær gode mot hverandre <3

Klem!

Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<33

Hei fininger!<3

I kveld så tenkte jeg å skrive et lite innlegg om meg på en litt annen måte - nemlig gjennom 10 forskjellige fakta om meg, som du kanskje ikke visste om meg! 

1. Jeg er vegetarianer, og har vært det siden 2011/12, så i omtrent 10 år! Jeg ble vegetarianer veldig tidlig, og ble det faktisk så tidlig at jeg ikke var ferdig på barneskolen engang før jeg bestemte meg for å bytte ut kjøttet, og jeg har ikke angret på det en eneste gang siden! Selv om hovedårsaken da var dyrehjertet mitt, har jeg siden lært mer om både helse- og klimaaspektet ved det, noe som kun har gjort meg sikrere i min sak - jeg ønsker ikke å spise kjøtt.

2. Jeg hører stemmer, og har gjort det så og si hele livet. Eller, det vil si, jeg tror ikke jeg kan huske å aldri ha hørt noe. Stemmene er der så og si konstant hele tiden, og jeg syntes det er merkelig å tenke på at andre kan ha det «stille». 

3. Jeg er livredd edderkopper. Jeg takler absolutt ikke edderkopper, og jeg er tidvis (har blitt flinkere i det siste ved å eksponere meg for det) vært så redd at jeg har nektet å sove på rommet mitt dersom jeg finner en edderkopp der. Jeg er faktisk livredd, og selv om jeg bare ser en liten en, kan jeg finne på å både gråte og hyperventilere. Slanger derimot, går helt fint - skjønn det den som kan!

4. Favorittkunstneren min er Picasso. Jeg absolutt ELSKER Picasso, og har både kopper, bilder, plakater og postkort med verkene hans. Jeg tror det har noe å gjøre med det absurde han lagde - en måte å se ting på som ikke er vanlig. Med psykosen min opplever jeg ofte at ting forandrer seg, og jeg tror rett og slett at det absurde i bildene hans gir mening for meg, så vel som at det er gjenkjennbart! (Funfact; jeg har faktisk klart å utløse alarmen på et Picasso-museum i Berlin, men det var såklart et veldig flaut uhell)

5. Jeg har høydeskrekk, men klarte å hoppe i fallskjerm? Jeg er tydeligvis redd for mye, og høyder er intet unntak. Det jeg derimot er utrolig stolt av, er at jeg, livredd som jeg er, klarte å hoppe i fallskjerm! Og for å være helt ærlig, så er det noe av det beste og verste jeg noensinne har gjort. Det var det beste fordi jeg klarte å bevise for meg selv at redsel er mulig å overmanne, selv om det er utrolig vanskelig, og jeg er utrolig stolt over at jeg har klart å pushe meg så sinnsykt mye psykisk! Det var også det verste, rett og slett fordi jeg var absolutt vettskremt, trodde jeg skulle dø, ble kvalm og koste meg ikke et eneste sekund. Men en opplevelse var det hahah!

6. Jeg har tidligere hatt en blogg om psykisk helse, og snakker åpent om både psykose og psykisk helse generelt både privat og i sosiale medier. Jeg har faktisk også vært på trykk i Aftenposten. Det var på videregående, der jeg skrev et innlegg om min erfaring med psykose, og hvordan det faktisk oppleves. Bloggen er dessverre parkert nå, men der snakket jeg blant annet om hvordan livet var på psykiatrisk avdeling, så vel som hvordan jeg opplevde/er å være psykisk syk.

7. Jeg fikk mitt første leserinnlegg publisert da jeg var 10/11 år! Det ble publisert i VG og handlet om kroppspress og urealistiske idealer. For å si det sånn da, så har jeg alltid vært en aktiv og engasjert sjel, og jeg syntes det er utrolig viktig å snakke om og jobbe for det man syntes er viktig! Selve leserinnlegget var jeg derimot så flau over, at jeg ikke turte å si noe til mamma og pappa før de faktisk leste avisa:)

8. Jeg ELSKET å lese, men har dessverre «mistet litt evnen». For eksempel leste jeg Bibelen gjennom første gang før jeg var ferdig på barneskolen. Faktisk hadde lærerne av og til med seg egne bokkasser til meg, med bøker om Tutankhamon, biografiene til Barack Obama, Amelia Earhart, og Nelson Mandela. Men, i det de psykotiske symptomene mine ble verre, ble det vanskeligere og vanskeligere å holde fokus og konsentrere seg, helt til det til slutt ble så vanskelig at jeg ikke orket å lese tekst på film engang! Heldigvis har det bedret seg litt nå, men jeg har fortsatt en lang vei igjen å gå!

9. Jeg barberte av alt håret mitt for noen år siden. Jeg hadde egentlig ganske langt hår, men plutselig en dag så våknet jeg og tenkte «jeg vil egentlig ikke ha hår lenger», og barberte alt håret bort. Selv om jeg ikke angrer på at jeg gjorde det, fordi hallo, jeg hadde lyst, så angrer jeg i den forstand at «grotilbakehåretperioden» er pain å gå gjennom! Jeg anbefaler derimot alle som kanskje vurderer det samme, å kjøre på - liker du det ikke, så gror det tilbake, uansett <3

10. Jeg brenner for menneskerettigheter, og drømmer om en gang å utdanne meg til menneskerettighetsadvokat. Helt siden jeg var liten, har menneskerettighetene interessert meg - hvordan alle skal være like mye verdt, uansett. Jeg syntes menneskerettigheter er så utrolig viktig, rett og slett fordi de skal sikre at alle mennesker har minstekravene, at vi er trygge, at vi får være frie til å både tenke og tro slik vi selv ønsker, og selvfølgelig det å kunne elske den vi elsker. 

Jeg tenker forresten å skrive mye mer om både menneskerettigheter og psykisk helse, da det er to av hjertesakene mine - så stay tuned!!

Ellers så håper jeg dere har en superfin lørdagskveld videre, og så snakkes vi mer i morgen <3

Klem!

Har du lyst til å samarbeide med meg? Send meg gjerne en mail på; Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., så svarer jeg så fort jeg kan! Om du er nysgjerrig på reisen min i Miss Norway, er du mer enn hjertelig velkommen til å følge med både her på bloggen, på Instagram og Facebook! Der vil jeg fortløpende legge ut oppdateringer! Ellers så er du mer enn velkommen til å ta kontakt om du har spørsmål, tilbakemeldinger, eller bare har noe på hjertet!<33

Hei alle fininger, og fortsatt god fredagskveld!

Jeg har vært så heldig at jeg har blitt publisert i Telemarksavisa også! Og som dere sikkert forstod på navnet, så er TA også en av avisene vi har her i Telemark - wihuuu! Jeg syntes det er utrolig gøy at jeg ble intervjuet, og jeg må si takk til Camilla som skrev artikkelen, og for å ha vært så hyggelig og imøtekommende i møte med meg. Jeg legger ved et utklipp fra artikkelen som ble publisert, så vel som link til den, om noen ønsker å lese :)

Trykk HER for å lese saken <33