God fredag alle sammen! Det er strålende sol i dag også. Mens jeg skriver nå så har jeg frokost i ovnen og venter på at den skal bli klar. Døren står åpen så det kommer inn deilig frisk luft og jeg håper vi får en lang sommer i år ☀️
I forbindelse med at det var den 22 juli i går, så ønsker jeg å skrive litt om hva det betyr for meg.
Den 22 juli for 10 år siden så skjedde det noe ufattelig trist og ikke minst overaskende for mange av oss her i Norge. De fleste husker nok hva det var. Det var jo terroren på Utøya og Regjeringskvartelet i Oslo. Det var året jeg ble 18 år og flyttet hjemmefra for første gang (om jeg ser vekk fra året jeg gikk på folkehøgskole som 16 år).
Det var i grunn en fin sommerferie for meg og familien. Moren vår skulle egentlig vært på jobb denne dagen, men hun ønsket seg en ekstra uke fri da, den uken jeg hadde bursdag. Hun ønsket å ta turen til familien vår og hytten vår i Nord Trøndelag og bestemte seg for å reise helt alene om ingen ville være med henne. Det resulterte i at vi to søstre ikke ønsket at hun skulle reise alene, men ble med henne på på en familietur. Vi hadde en fin reise.
På vei hjem så hører vi på radioen igjen at det har skjedd forferdelige ting i Oslo og holder på å skje, mens vi kjører nedover. Akkurat på dette tidspunktet så kjørte vi forbi hvor Breivik hadde bodd/vokst opp.
I ettertid så har jeg tenkt mye på om hva som hadde skjedd hvis vi ikke hadde blitt med moren vår på denne turen. Hadde hun reist alene, eller hadde hun blitt værende på jobb? Ettersom det var den uken jeg hadde bursdag så hadde jeg lyst til å utsette turen en ukes tid, men jeg ville ikke at hun skulle reise alene og ble gjerne med.
Det er umulig å vite hva som kunne ha skjedd, men jeg er glad det ble som det ble for vår del. Vi fant fort ut at hennes kollega hadde dødd under eksplosjonen på Regjeringskvartalet. Tanken på hvor tilfeldig ting kan være og hvor heldig vi andre var sitter fortsatt i. Jeg kondolerer så mye med alle som opplevde tap og sorg denne dagen❤️
Jeg håper vi aldri må glemme denne dagen og ikke la ekstremisme, rasisme, uenigheter og splitte oss, men at vi prøver så godt vi kan på å jobbe for å ha empati, forståelse, tålmodighet og medmenneskelighet mellom oss. Ikke bare som en samlet folk, men som en hel verden. Det er forferdelig å tenke på at slikt som dette skjer oftere i resten av verden enn i lille Norge, men det gjør det ikke noe tristere for oss.
Fotograf: Martin Melbye
La oss fortsatt jobbe med å stå sammen. Vi vet aldri helt hva fremtiden vil bringe og det er alltid lurt å jobbe med forebyggende og vise hverandre empati og kjærlighet.
For samarbeid / For collaboration:
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Følg meg gjerne på sosiale medier / Follow me on social media:
Instagram: Janeveroniica
Facebook: Jane Veronica - Veien til Miss Norway 2021
