Jeg ble født i Oslo, ettersom jeg er førstefødt av foreldre som studerte i Oslo. Der bodde jeg frem til jeg var 3,5 år, noe som ga meg flere år med oppvekst i hovedstaden. På tross av at ingen andre i familien har østlandsdialekt, så ble dette dialekten jeg lærte meg. Da jeg var liten snakket jeg med kraftig østlands dialekt, med tykk L, trille R og hele pakken. Dette varte nok så lenge, frem til vi flyttet til Kristiansand for å komme nærmere familie, da begynte dialekten min å forsvinne litt etter litt. Men så stoppet det, og jeg ble sittende igjen med en "bokmåls dialekt" med Oslo kjennetrekk. 

Jeg endte da opp med å vokse opp som Kristiansander med Østlandsdialekt, på tross av at jeg ikke kjente noen andre med samme dialekt. Dette var ikke noe som brydde meg så veldig på den tiden, ettersom jeg likte å ha en unik dialekt iforhold til de rundt meg. Det var ikke før jeg ble eldre og møtte på nye folk, at dette skulle vise seg å ha en større betydning enn jeg hadde trodd. Noen barn dømte meg som en overfladisk stereotypisk Oslo jente, når sannheten var det splitt motsatte. Jeg fikk også stadig spørsmål om "hvor lenge er du på ferie her da? Hvordan trives du på sørlandet? Hvor bor du henn på denne ferien din?", folk tenkte jeg var turist i egen hjemby. Det var en spesiell følelse. Det gikk aldri veldig inn på meg, men det fikk meg alltid til å tenke. Hørte jeg virkelig til i Kristiansand? For til tider føltes det ikke sånn ut..

Jeg begynte å drømme om å en dag flytte tilbake til Oslo. Der kom jeg ikke til å skille meg ut på samme måten. Jeg følte alltid en liten tilhørighet til Oslo, ettersom det var der jeg var født og jeg snakket likt som alle andre som også var født der. Jeg savnet litt å kunne vite at jeg 100% hørte til en by.

Foto: Roger Myrland

Så kom tiden, muligheten kom for å flytte til Oslo. Jeg var så spent, for endelig skulle jeg bo ett sted hvor jeg uten tvil hørte hjemme. Da jeg var flyttet var det spennende en periode, men dette gikk raskt over. I Oslo fikk jeg helt motsatte spørsmål enn det jeg hadde fått i Kristiansand. "Hvilken bydel vokste du opp i? Hvilken skole var du russ på? Bor du enda hos foreldrene dine her i Oslo?" Igjen måtte jeg forklare dem hvor jeg kom fra, bare denne gangen var det enda mere forvirrende. "Ja jeg ble født og bor i Oslo, samt snakker jeg østlandsk, men jeg er Kristiansander altså!!". Jeg innså fort at ingen av disse tingene egentlig betydde noe, dialekten min definerte ikke hvor jeg kom fra. Dialekten min betydde like lite som den alltid hadde gjort, og jeg akseptere at den ikke definerte meg. 

Hele livet drømte jeg om å flytte tilbake til mitt andre hjemsted Oslo, bare for så å innse at jeg ikke hørte til på måten jeg alltid hadde trodd. Jeg innså at tilhørighet ikke er hvor hjem er eller burde være, men hvor man føler seg hjemme. Jeg er nok mindre bymenneske enn jeg trodde for noen år siden, og likte sørlands været bedre enn jeg trodde. I Kristiansand finner jeg familien min, venner og flott kjent natur. Det er akkurat sånn jeg liker det. Derfor har jeg omsider bestemt at jeg er stolt Kristiansander, som bor i Oslo. (På tross av hva jeg høres ut som)

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., eller på mine sosiale medier hvor jeg heter @LILLYSOEE  :)

Hei på deg! 

Hvordan har du det i dag? Legg gjerne igjen en kommentar ♥

ENDELIG! PODCAST, JUHUU!

I dag er podcasten jeg gjorde med IBD-Ida ute! 

IBD-Ida er et kjent fjes (og stemme) for oss i mage/tarm samfunnet. Ida står på, og jobber iherdig for at vi i Norge skal få et bedre tilbud for ordentlig hjelp og forståelse for oss som har tarmsykdommer. Ida vet hvordan det er å ha en tarmsykdom og alt det følger med. I hennes podcaster tar hun opp de litt "vanskelige og tabu belagte" temaene som følger med. Ikke minst hvor mye vi må kjempe for å bli hørt i helsevesnet. I dag er Norge veldig dyktig innen mage/tarm sykdommer, men vi vet også at det foreligger mange flere ukjente mage og tarm sykdommer. Dette burde bli prioritert. 

IBD-Ida er et forbilde for meg, råtøff dame som jeg er heldig å har med på å laget ♥

Hvis jeg går videre i Miss Norway og skal stille på scene og har en dårlig dag så har jeg en super smart backup plan som jeg råder deg til å høre, lytt på podcasten for å vite hva det er jeg kan skjule.

 
Hør podcasten her ↓
https://shows.acast.com/61afde368a38950013f899eb/episodes/e67-norges-vakreste-og-syk

I podcasten snakker vi om hvordan min reise som ulcerøs kolitt pasient har vært. Jeg startet min reise "uskyldig og forsiktig", diffuse magesmerter, dårlig mage, redusert almentilstand og det skumleste av alt vektnedgang. Man kan leve med magesmerter, dårlig mage og det å være dårlig i periodevis, men når man begynner å gå ned i vekt begynner det å bli illevarslende. Jeg har alltid vært en veldig slank dame, og aldri slitt noe særlig med selvbildet mitt. Jeg har rosacea (hudsykdom) som har vært sjenerende for meg, men den kan man skjule med sminke. Det kan man ikke med magen. Magen kan ikke skjules. Dog, sykdommen i seg selv er jo skjult. Det er ikke noe man ser. Man hører at "jeg har vondt i magen" men man ser ikke hvor vondt dette kan gjøre. 
Etter en god stund med magevondt, gikk jeg ned i vekt. En liten stund etter veknedgangen selvom jeg spiste vanlig ble jeg dårlig. En dag i mai kom jeg ikke ut av sengen. Min mor og samboer fikk meg hasteinnlagt på akutten, og her gikk det radig fort da jeg kom. Det var noe galt med meg. En uke på sykehuset satt de med fasiten, total ulcerøs kolitt moderat til alvorlig. Dette i seg selv betyr at hele tarmen er angrepet av sykdom. Alt fra tykktarmen og ned. Moderat til alvorlig betyr at man er et sted i sykdomsforløpet der man blir satt på medisinering med engang, og gjerne litt kraftig medisinering. Man får ikke tid til å prøve seg fem først. Går man med sykdommen ukontrollert over lengre tid vil tarmen bli såpass "brent" opp at man kan få utlagt tarm. Pose på magen, og i verste fall tarmkreft. 
Medisinene jeg fikk var kraftig og gjorde tarmen noe bedre, men bivirkningene jeg fikk var såpass store at de valgte å sette meg på noe som heter biologisk medisin. Dette er heller ingen lett kamp å ta. Det er mye prøver underveis som man må ta, ikke ha underliggende skjulte sykdommer. Dette er heller ingen mirakelkur, man kan gå ned i vekt/opp i vekt, miste hår, smerter i kroppen. Biologiske medisiner fungerte greit på magen, men bivirkningene igjen var store og vonde. Det vondeste for meg i denne perioden var vektøkning da jeg la på meg 20kg. Å jobbe og få disse kiloene ned igjen for å føle meg vel er ganske tøft og vanskelig. Jeg har ikke nådd målet enda selv etter 3 år, det målet jeg vil ha for å trives. Men nå har det seg slik at vekten min står stille og magen trives med vekten, og da ønsker ikke jeg å tulle med det. For magevondt og magesmerter er ikke noe godt.
I dag går jeg på medisiner for ulcerøs kolitt. 
Ulcerøs kolitt er arvelig, og dette ligger i familien. Min mormor hadde ulcerøs kolitt, dessverre da denne ble oppdaget var det forsent i sykdomsforløpet til å la seg behandles, det var allerede tarmkreft. Sykdommen tok fra meg min mormor for ca 2 år siden. Da jeg fortalte henne om sykdommen var hun til enorm støtte for meg, pårørende som også hadde samme sykdom. Hun beroliget meg mye, og sa at "pose på magen var ikke noe farlig vel" Det er ord jeg hører i dag, som gjør det ok hvis jeg engang må ha dette. 
 




Etter langtidssykdom så velger man sine kamper.

Jeg håper du hadde en god lytning! 

Er det noe du lurer på eller kjenner deg igjen så ta gjerne kontakt med IBD - Ida på facebook, eller legg igjen en kommentar her ↓ Jeg ønsker gjerne å høre fra deg som har chrons, UC eller irritert tarmsyndrom. 
Vi som er kronikere er ikke alene selvom det føles sånn, om du ikke har pårørende som har samme sykdom betyr ikke at du er alene. Vi er et stort samfunn, og selvom du er fremmed for meg så vil jeg alltid forstå hvor vondt du har det til tider. 

∼ Isabel ♥

Noe jeg syntes vi alle burde prate mer om er mobbing på skolen og generelt. Både nettmobbing og fysisk mobbing. Det må skje en drastisk forandring, og det bør skje fort. 

Jeg syntes at det har gått for langt med mobbing på skolen og nettmobbing. 

Jeg husker tilbake til da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen, og man ble mobbet for å ha feil farge på sekken, eller man ble mobbet fordi man fikk mensen for tidlig/for sent. Jeg sier ikke at det er greit eller at jeg forsvarer de som mobber, men de er barn og unge tenåringer og de forstår kanskje ikke bedre. Men det hjelper ikke. Om ikke de forstår bedre så har faktisk foreldrene til dette barnet et ansvar for å fortelle sine barn at dette ikke er greit. Fordi det setter så utrolig dype spor og det gjør mer skade enn man tror. Og jeg har fått høre av andre når jeg har diskutert dette temaet at "men de er jo bare barn, de vet jo ikke hva de sier engang". Jeg sier meg litt enig i den påstanden uten å forsvare handlingene. Men de som ofte er ofrene for mobbingen er jo også barn. Hadde jeg som voksen fått noen ufine kommentarer av et barn så hadde jeg ikke latt det gå inn på meg. Men det går inn på andre barn. 

Jeg syntes at skoler bør stramme kraftig inn på sin mobbepolicy. Det er allerede mange skoler som sier at de har nulltoleranse for mobbing, noe som er supert. Men da syntes jeg også at det bør følges opp og gjøres noe med når noen bryter reglene som er satt for en grunn. Det gjelder uansett hvem som bryter de, tilogmed om lærere bryter de. 

Det må være konsekvenser på plass til de som bryter reglene/de som mobber, og trøst og hjelp til de som blir mobbet. Jeg mener også at alle lærere bør ha en samtale med hver sin klasse om hva mobbing gjør og hva som gjør at ord og handlinger blir definert som mobbing. Jeg syntes også at støtteapparatet til de som opplever mobbing bør bli bedre. Med det mener jeg at om et barn er så tøffe og modige at de tør å gå til sin lærer eller rektor og forteller at det blir mobbet, eller forteller om en ubehagelig opplevelse med andre elever skal dette taes på alvor og alle parter involvert skal prates med for å komme til bunns. 

Jeg mener at man skal kunne prate med hverandre og komme med kritikk, men det er en stor forskjell på mobbing og kritikk. 

Vi må bli snillere mot hverandre. Det er ingen (som jeg har hørt om) som har vunnet på å være slem og ekkel mot andre mennesker. 

Foto: Roger Myrland

Jeg har valgt global oppvarming som mitt hjertesak. Jeg syns det er noe vi ungdom burde sette lys på!

NICEF rapporterer om at 1 milliard barn, er nå i ekstrem fare på grunn av en dødelig kombinasjon av klima- og miljøtrusler og sårbare lokalsamfunn. ‘99% av alle barn i hele verden er utsatt for minst en klimatrussel akkurat nå’, sies det.

I en annen UNICEF-rapport fra 2021 svarer en stort flertall av norske barn og unge som deltok i undersøkelsen at de føler sinne, frykt og håpløshet på grunn av klimaendringen. Jeg er også meget bekymret for klimaendringer og er redd for vår felles framtid på grunn av global oppvarming og framtiden til kommende generasjoner.

Dersom det ikke blir gjort mer for å bremse global oppvarmingen, kan verden være rundt 2,5 grader varmere enn i dag.

Med en slik temperaturøkning vil havnivået stige, vil færre plante og dyre arter overleve og vil det bli sult og hungersnød i mange fattige land. Noen steder kan også forsvinne under vannet.

Klimaendringene rammer alle, men de er dypt urettferdige. Fattige land er ikke ansvarlige for mange tiårige klimagassutslipp og stigende globale temperatur, men det er de som blir mer rammet allerede i dag av tørke, flom og klimakatastrofer.

Vi må også huske på at i dag har vi fremdeles over en milliard mennesker uten tilgang til elektrisitet. Dette er ren urettferdig energifordeling.

FN’s bærekraftsmål 7 ‘Ren energi til alle’ handler om at alle mennesker skal ha tilgang til energi.

For å oppnå dette er fornybar energi som er løsningen.

Vi i den rike vesten har egentlig skylden for høye energiforbruk og utslipp av klimagasser gjennom mange tiår ved å bruke fossil energi.

Derfor har vi som bor i den rike vesten også ansvaret for å sørge for at det blir rettferdig fordeling av energi og samtidig holde temperaturen på kloden under bristepunktet ved å gå over til fornybar energi.

Vi i vesten må gjøre flere ting. Vi må få raskt grønn-skifte, hjelpe fattige land med teknologi og ressurs for å produsere mer fornybar energi, og redusere vårt eget energi forbruk.

Som ungdom må vi lede dette arbeidet fordi vi er framtidens ledere og mest av klima krisen.

Vi unge ser også annerledes om klima krisen enn vår foreldregenerasjon.

Derfor er det viktig at vi unge må tenke på framtiden, det er vi som blir rammet nest av klima krisen.

Vi unge ser også annerledes om klima krisen enn vår foreldregenerasjon.

Derfor er det viktig at vi unge må tenke på framtiden, være miljøbevisste og være pådrivere av klima og energi debatten i landet.

Dette brenner jeg for og jeg ønsker å bruke deltagelsen min i Miss Norway for godt, og ønsker å sette ett lys på mitt hjertesak som handler om global oppvarming.

Foto: Roger Myrland

KILDER

https://www.fn.no/nyheter/fns-klimarapport-en-alarm-for-menneskeheten

https://www.unicef.no/nyheter/barns-rettigheter/klimarapport-barn-foler-frykt-og-sinne?gclid=CjwKCAiAr4GgBhBFEiwAgwORrehZkFV1p_jJE_Smpf782i_d19R17SZumXFrAW0SouGRg4bT608afxoCpAIQAvD_BwE

Om du er intressert i å samarbeide kan du gjerne kontakte meg på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller på Instagram @ajanika_kirupakaran

Hei!! Da er ermene brettet opp, og jeg er klar til å skrive mitt første blogginnlegg her inne!

Så Hvem er jeg? Mitt navn er altså Julie, jeg er født og oppvokst i Oslo og har siden jeg kan kan huske hatt en brennende passion for fashion som det så lekkert heter. Etter mye hardt arbeid, ståpåvilje, mot og lite søvn, ble barndomsdrømmen realisert og jeg kan stolt si at jeg jobber som klesdesigner! 

Jeg er så heldig at jobb og hobby ofte går hånd i hånd - kunst, kultur, mat, ernæring, musikk, mote, interiør & beauty (fun fact: jeg er også makeup artist!) 

Ellers har det alltid vært viktig for meg å være nær naturen. Oslo er supert sånn sett, og jeg var heldig som vokste opp et sted hvor skogen ble en naturlig del av hverdagen. Sommer og vinter, du finner meg rekende rundt i Nordmarka!!

Sånn, da har dere fått en liten første introduksjon på hvem jeg er, også håper jeg at dere vil følge meg videre her inne og på min reise til Miss Norway 2023. 

Smil, Julie

Heii!

Jeg Kommer opprinnelig fra Askøy, men jeg og familien flyttet til Sveio da jeg var 5 år gammel, nå er jeg 18, snart 19 år gammel. Går siste halvår på Vidergående og ser frem til et friår med jobb.

Jeg går på Vardafjell Vidergående skole, på medier og kommunikasjon. grunnen til at jeg valgte medier og kommunikasjon, var fordi jeg ville ha en litt lettere vei til studiekompetansen. Jeg personlig vil ikke jobbe med noe innenfor media, men nå jobber jeg på pizzabakeren haugesund og bring. Drømmen er å en dag bli hundefører for politiet.

Jeg kommer til å snakke om Sveio som hjemstedet mitt, og ikke Askøy siden jeg har bodd flest år her. Sveio har en vakker natur, med mange fine fjell og fine landskap. Hvis vi søker på google på hva man kan gjøre i Sveio så er det som regel bare tur som kommer opp, nettopp fordi det er så fin natur her. Ryvarden som er et fyrtårn i Sveio, med galleri, kafe og mulighet for overnatting tror jeg må være det mest kjente Sveio har. Fra ryvarden så har vi god utsikt over hele kysten.

Min hjertesak og det jeg brenner på er synet de fleste mennesker har på rusmisbrukere. Jeg vil endre synspunktet og tankegangen til folk om at rusmisbrukere ikke bare er verdiløse folk som har tatt dumme valg, men at de faktisk er personer som kan bidra med noe godt til samfunnet de og, bare vi gir dem en sjangs til. 

Fokuset fremover mot finaleuttaket er å jobbe med hjertesaken min, og prøve mitt beste for å forhindre den ekle tankegangen til de fleste mennesker. Jeg kommer og til å jobbe med å skaffe flere sponsorer, jeg har allerede en sponsor, men det kommer jeg til å snakke mer om i seinere blogginnlegg. Men ja som sagt, hovedfokus er hjertesaken min, og spre budskapet til de rundt meg. 

Her kommer noen bilder til semifinaleuttaket<3

Portrett:

Foto tatt av: Agnieszka Wanag

Cocktailkjole:

Foto tatt av: Agnieszka Wanag & Maciej Blazejewski

Fritidsantrekk ute:

Foto tatt av: Maciej Blazejewski

Idrettsantrekk:

Foto tatt av: Agnieszka Wanag & Maciej Blazejewski

Ekstra bilder:

 Foto tatt av: Agnieszka Wanag