I dag, tolv år etter den mørkeste dagen i Norges moderne historie, samles vi her for å ære og minnes de som gikk tapt, de som overlevde, og de utallige heltemodige handlingene som viste oss menneskets styrke og samhold. Den 22. juli 2011, en dag som skulle vært en tid for glede og fred, ble forvandlet til et mareritt av ondskap og hat. Som vi reflekterer over denne tragiske dagen, føler vi en brennende forpliktelse til å bevare minnet om ofrene og la det tjene som en påminnelse om vårt ansvar for å bygge en bedre fremtid. Tragedien skal aldri gjentas, men aldri bli glemt heller. De som ble rammet denne skjebnesvangre dagen, enten det var i regjeringskvartalet i Oslo eller på Utøya, var noen av de mest uskyldige og lovende sjelene vårt samfunn hadde å tilby. Våre hjerter brast i sorg da vi mistet åtte mennesker i bombeangrepet i hovedstaden, og i forferdelig sjokk da ytterligere 69 unge liv ble brutalt tatt på Utøya. Hver eneste person som ble berørt av disse hendelsene bar på drømmer, håp og ambisjoner, nå avbrutt og erstattet av en evig savn. Og tankene går til alle nære og kjære som satt alene igjen, etter å mistet sin aller beste venn. Men ikke bare de, tankene går også til alle redningspersonell og frivillige som gjorde sitt beste, og stod på når alt var på sitt meste. Men tankene går ikke bare til dem, men også til en hel nasjon som ble rammet med hat. Minnesærklæringer som denne er ikke bare en øvelse i å huske, men en anledning til å lære. For å hedre ofrene av denne forferdelige tragedien, må vi ikke glemme de viktige leksjonene som 22. juli har lært oss. Vi må konfrontere hat med kjærlighet, frykt med mot, og ekstremisme med toleranse og forståelse. For enda større enn hat, er kjærligheten som strakte med seg 150.000 venner, familiemedlemmer og medborgere igjennom et rosehav den 25. juli 2011. For sammen er vi sterkere! Sammen er vi modigere! Og sammen kan vi spe mot og kjærlighet!